Kilde

Stjørdalens krønike 3

Hans Olav Løkken

Historiefortelleren

1950 – En Spitfire flyr seg ned i Samsjøen

 

Det er en vakker fredag i august 1950. Folk fra bygdene rundt Samsjøen
hadde tatt seg oppover til setrene og hyttene rundt vannet. De skulle
bringe oppover proviant og annet nødvendig utstyr til tausene, eller
rett og slett slappe av noen dager i ferien. Åta var i ferd med å roe
seg ned, og stillheten varslet om at de fleste hadde gjort fra seg den
sommeren. Nå stod innhøstingen for tur – naturen i seg selv forberedte
seg til høstøkta, matauke og lagringstid både for folk og fe. I
sjøkanten ved Kirkvollvollen går to mannfolk i land. Det var Håkon
Myhre, snekker fra Byåsen, (f. 16.06.1921 – d. 31.12.2005) og vognfører
Martin Kleveland, (f. 10.07.1922). De hadde vært utpå og fisket den
formiddagen. Nå ved totiden gikk de inn for å spise middag.

På Værnes tar en Spitfire av. Om bord er den 24-årige fenriken Finn
Thorstensen. Han får sin ”cleared for take off” fra flygeleder Bjørn
Stensdal, med formål å utøve 15 minutters lavflyging med Spitfire A-CP
ved Samsjøen, 100 ft over terrenget. Piloten skulle innhente tillatelse
fra flygekontrollen, samt meddele når han var ute av lavflygingsområdet
igjen. Samsjøen ligger 190 grader fra Værnes, 26 nm (ca. 52 km). H.o.h:
512 m. I tillegg skulle han fly litt snittflyging sør av Trondheim.
Total flygetid var satt til en time. Været var godt, lettskyet, god
sikt og vind fra vest. Nøyaktig slik vakthavende meteorolog, Kjartan
Hjortnes hadde fortalt på morgenbriefen. – Finn Thorstensen tar av på
rullebane 28 med kallesignal Master 21 og bryter raskt venstre mot
Samsjøen. Klokken er nøyaktig 13:50, den 4.august. Flere Spit’er var i
området, samt fem Havards hadde også tatt av den ettermiddagen. Som en
liten kuriositet kan nevnes at klokkene i kontrolltårnet den dagen gikk
for seint, slik at tidspunktene i ulike rapporter hadde visse avvik.

Samtidig er folket på Kirkvollvollen i ferd med å forsyne seg til
middags. Plutselig sier Borghild Kirkvold, som sammen med Olga
Tilleraas (f.17.03.1900) hadde laget middagen: ”Nå kommer det et fly”.
Alle fire titter ut over sjøen, og ser et fly som kommer i stor fart
fra nordvest. Det gikk ganske så lavt, for så å trekke opp over
Søndagslia. Etter en liten stund

kom samme flyet tilbake, fløy ned mot vannet i ca. 20 m høyde – stor
fart – og med motoren i gang. De så alle sammen den tydelige
vannspruten under flyet, fra vingene og bakover. Flyet krenket
plutselig til høyre, gjør en sving slik at høyre vinge kom ned i sjøen,
og forsvant i en voldsom vannsprøyt. Alle fire ser på hverandre.
Blikkene forteller hva de måtte gjøre. Samtidig utveksler de
synspunkter på hvorvidt de hadde hørt motorfusk eller ikke.
Konklusjonen var klar før de var ute av døra. Motoren gikk for fullt
inntil flyet traff sjøen. De hadde blitt vant til fly og støy. De
visste så inderlig vel at de var i et lavflygingsområde for Værnes
flystasjon, dessverre. Ikke hadde de hørt noe smell heller. Slik
bekrefter de sine første inntrykk ovenfor hverandre, mens de to
mannfolkene løper alt de kan ned til robåten. Håkon så på klokka da de
forlot seterhuset. Den var 14:06. Åtte minutter senere har de rodd seg
ut til åstedet. Lenger utpå var det ikke. De fant etter hvert en
setepute, noe porøs gummi og en trebit. Likeså noen tanker
(lufttanker). Det kom opp mye olje. Myhre og Kleveland rodde rundt i
ca. 30 minutter. Etter hvert kom andre båter til. Fem minutter etter
ulykken så de et tilsvarende fly komme over åsen i sør. Det fløy rett
forbi og så ikke ut som det lette etter noe.

Martin Kleveland dro kort tid etterpå ned til Singsås og varslet om
ulykken. Etter ulykken blåste det ganske så kraftig opp fra nord,
nesten som en slags uhyggelig hilsen fra fjelldraugen.

Johan Martin Hinsværk (f. 20.09.1892 – d. 01.12.1977), kaptein fra
Trondheim, oppholdt seg ved sørenden av Samsjøen. Han var opptatt med å
beise ei hytte sammen med Kåre Jensen, jernbanetelegrafist
(f.11.02.1925), Arne Basmo (f. 30.04.1922) og Johan Singsås (1893 –
1978). Ca. klokken 13:50 blir de oppmerksomme på to fly som kom fra
vest over Samsjøen og fløy mot Holtsjøen. Ett av flyene kom fem
minutter senere tilbake, fløy en runde over Samsjøen og så tilbake mot
Holtsjøen på nytt. Umiddelbart etterpå kom et av flyene nedover
Lakstjønndalen og fløy i lav høyde i vestlig retning over sjøen. Johan
Hinsværk ser at flyet ligger meget lavt over Roppholmen som ligger ved
østenden av vannet. Hinsværk synes flyet fløy gradvis lavere i strak
retning. Vest for Kirkvollvollen ”tok flyet nedi sjøen” og ble borte i
en stor vannsøyle. Flyet hadde stor fart. De registrerte ikke mislyd i
motoren, men mente å ha hørt en smell da flyet tok vannet. Avstanden
til åstedet fra vitnene var 2 til 3 km. De hivde seg ut i robåten og
rodde av sted. Med i båten ble også Gunvor Singsaas (f. 1927), gift
Estensen. Hun og en kusine hadde vært med å beise hytta, men var i ferd
med å ta seg et bad og få vasket av seg litt beis – da flyet styrtet.
Da de kom frem til ”åstedet”, så de en oljeflekk og noen vrakdeler.
Andre båter kom til fra den andre siden av sjøen.  Folket på
Kirkvollvollen var nærmest. Vollen lå litt høyere i terrenget og hadde
nok bedre oversikt dersom de hadde sett havariet. De rodde derfor
bortover mot vollen. Nevnte Arne Basmo, maskinoperatør fra Trondheim,
hadde vært en ukes tid på Nognildosen ved Samsjøen, og hadde blitt vant
til at flyene hver dag fløy lavt over hyttetaket. Han mente det tok
nærmere en times tid før de var borte ved Kirkvollvollen.

Maret Hugås (f. 05.06.1924 – d. 1989), hjemmeværende fra Singsås var
taus på Hugåsvollen. Hun var nede ved vannet og badet, og i vitneavhør
har hun fortalt det samme som de andre vitnene. Hun var i lag med den
10-årige Åse Engesrønning. Maret ble i 1959 gift med Per Bjørnar Digre
(f. 23.09.1936). Han bor i dag i Singsås, og har i lag med Tor Singsaas
vært meget behjelpelig som kilde og rettleder. Åse Engesrønning flyttet
senere til Tynset, og bor i dag på Hamar, hvor hun ble gift Pelsholen.
Åse forteller meg på telefon at de holdt til i vannkanten da Spitfiren
kom meget lavt og rett foran dem. Plutselig ser hun at flyet skjærer
ned i vannet med høyre vinge og forsvinner i en vannsøyle.

Den oppnevnte kommisjonen kom til at Thorstensen hadde fløyet for lavt
og/eller feilvurdert høyden. Dette kunne muligens forklares ut i fra at
det er ganske vanskelig å bedømme høyden over speilblankt vann,
kombinert med det lave erfaringsnivået flygeren hadde. Fart ca. 270
MPH. Det ble samtidig tilrådet at det burde være to fly som samarbeider
i forbindelse med lavflyging, hvorpå det ene kunne ligge over og
observere.

Fra kollegaer ble Finn Thorstensen karakterisert som en meget
samvittighetsfull flyger, som helt sikkert ikke ville bryte de
instrukser han hadde fått. Vingsjef Ingolf Laure Klevan, f. 28.2.1922 i
Holmestrand, fortalte at treningen hadde vært noe oppstykket grunnet
Finns tjeneste ved Krigsskolen. Thorstensen ble ansett for en middels
god flyger. Den unge fenriken hadde fått kun 16 timer på Spitfire,
hvorav 12 timer de siste 14 dager. Turen denne skjebnesvangre fredagen
var hans andre lavflygingstur. På Flygeskolen (LFS) ble Thorstensen
nummer 6 av 11 i sitt kull i flyging, men ble bestemann i alle
disipliner sammenlagt. Løytnant Nils Opaker hadde fløyet samme flyet
(A-PC) to turer tidligere på dagen. Motor og fly var meget bra, og
Spit’en ble ansett for å være av de beste flyene ved avdelingen. En av
turene var sammen med Thorstensen i formasjonsflyging, hvor løytnanten
karakteriserte flygingen til Thorstensen som meget bra til å være
første formasjonsturen. Han anså Finn for å være meget pertentlig, en
nøyaktig kar som alltid var til å stole på, og som var meget forsiktig
i alt han gjorde. Løytnant Andersen hadde hatt Thorstensen som elev på
flygeskolen, hvor de blant annet hadde fløyet formasjonsturer sammen i
Havard. Andersen anså sin tidligere elev for å være en sikker flyger
som en kunne stole på ikke ville bryte bestemmelsene.

Sersjant Hafting, elev på Krigsskolen, for tiden beordret til tjeneste
ved 331-skvadronen hadde vært i området samtidig som Thorstensen. Han
fikk ikke kontakt med sistnevnte, men reagerte ikke på det, og visste
ikke noe om ulykken før han landet. Da han fløy over Samsjøen var
vannet litt kruset, og det var ikke problemer å bedømme høyden, men
Hafting mente at solen kunne ha vært litt generende. – Sersjant Flood
hadde benyttet lavflygingsområdet før Thorstensen, etter klarering fra
flygekontrollen. Da han steg opp over Gauldalen kalte han opp
Thorstensen og fortalte han var ferdig og at Finn kunne komme inn.
Thorstensen svarte Ok på det. Været akkurat da var fint solskinn. En
del bumby i området, men ifølge Flood var det liten eller ingen
turbulens over vannet. Solen kom litt inn fra venstre, og det ble en
del refleks i vannet på høyre side. Sersjant Hestmann, tok av klokken
15:30 og fløy til området. Han observerte flere robåter. Hestmann gikk
ned til 100 ft, og så blant annet en meget stor oljeflekk. På det
tidspunktet syntes Hestmann at vannet var så blankt at han virkelig
måtte konsentrere seg om å bedømme høyden. Ifølge vitnene hadde det
blåst kraftig opp fra nord, hvilket ifølge Hestmanns vitneutsagn måtte
ha kommet senere på ettermiddagen.

Flygeleder Stensdal som aktiviserte søket, satte det hele i gang
klokken 15:00. Første søksfly var i lufta klokken 15:20. Dette kan
synes lenge etter at Spit’en hadde gått i Samsjøen klokken 14:05. Men
55 minutter er ikke mye i en slik situasjon. Vi må huske på at dette
var i 1950. De hadde ikke mobiltelefon. Bekreftelser fra vitner kunne
ta mange timer å nå frem. Ingen andre fly hadde sett havariet, dermed
hadde lufttrafikkledelsen kun flygeplanen, flytid og drivstoffmengde å
forholde seg til. Redningskorpset og sykestua ble alarmert. Klokken
15:46 ringte flygekontrollen til lensmennene i Selbu, Klæbu (bortreist)
og Heimdal (stedfortreder for Klæbu). Klokken 16:35 avsluttes selve
søksfasen. Da slo stasjonssjefen, major Ullestad, det definitivt fast
at flyet hadde gått i Samsjøen. Undertegnede formoder at kronvitne
Martin Kleveland på dette tidspunktet hadde komme ned til Singsås og
fått ringt til Værnes. Samme ettermiddag hadde kaptein Hagstrøm tatt av
fra Lade med en Piper Cub. Han kunne ikke lande ved Samsjøen på grunn
av at den regulerte vannstanden var for høy. Men han observerte et
stort oljeflak og noen vrakrester. Andre fly gikk og på lufta for å
søke i nærområdet etter en fallskjerm med tanke på at Thorstensen kunne
ha hoppet ut. Denne søksformen ble avsluttet da de fant
skulderstroppene.

Pårørende ble underrettet av Oslo politi pr. telefon ca. kl 18:30 samme
dag. Pårørende kom for øvrig til åstedet dagen derpå i lag med
kommisjonens formann. Pårørende oppholdt seg på ulykkesstedet så lenge
bergingsarbeidet foregikk. En Norsman fløy dem tilbake til Oslo den
16.august etter en minnehøytidelighet i Værnes kirke kvelden før.
Faren, Bjarne Thorstensen, tok turen til Samsjøen hvert år frem til
langt utpå 70-tallet. Den 5.august 1957 brakk Bjarne foten utenfor bua
på Hugåsvollen. Tor Singsaas var den gangen 9 år, og ble med far sin
for å hente noen bordplanker og ståltråd til å spjelke foten med.
Klokken var da 11:45. Bror til Tor sprang så 14 km fremover til Johan
Hugås for å ringe etter ambulansefly, en Seabee. Det landet klokken
15:30 og fløy Bjarne Thorstensen til sykehuset i Trondheim.

Den oppnevnte kommisjonen bestod av Jørgensen (formann), Hagstrøm,
Aass, Haug og Finne. Jørgensen kom opp fra Oslo påfølgende dag.
Kommisjonens øvrige medlemmer dro allerede fredagskvelden i 2 jeep med
2 sjåfører. De ble nødt til å overnatte i en høyløe på Singsås på grunn
av kraftig regnvær. Med lensmann Knudsen som kjentmann, ankom de
Samsjønen lørdag klokken 10:30. De påbegynte straks avhør av vitner,
samt innledende sokning etter flyvraket. Et redningsmannskap på 10 ble
fredag kveld sendt fra Værnes flystasjon til Kotsøy. Troppen hadde satt
fra seg kjøretøyet ved Rødsløkken, og gått i 10 timer den natta. De
ankom utpå lørdag formiddagen den 5.august, temmelige utslitte, hadde
ikke mat og ikke noe utstyr for å overnatte. Birger Aasan (f. 1920) var
med blant disse. Han forteller at de på veien opp til Samsjøen var
innom ei hytte. Der traff de pussig nok ei kontordame fra Værnes. Hun
var på besøk hos Gunvor Singsaas (nå Estensen). Gunvor hadde ikke så
meget mat med seg, men delte med mannskapet. Befalet ga ordre om kun en
brødskive pr. mann for ”ikkje å eta kvinnfolket ut av hytta”. Etter
møte og slagplan, ble halvparten av redningsmannskapet sendt tilbake
til Værnes. Men før de dro skulle de få mat på ei seter, trolig var det
på Kirkvollvollen – hos Olga og Borghild. De fikk stor fin ørret og
rømmegrøt. ”Men flere av mannskapet var på det tidspunktet så utkjørte
og sultne, at de spiste for fort og for mye, slik at de ble dårlige i
magen”, forteller Birger Aasan det til meg en vakker torsdag i mars
2006.

Etter hvert som dagene gikk, ble mannskapet liggende i ei høyløe på
Sandhaugvollen, mens enkelte offiserer oppholdt seg i hytta til konsul
Ellingsen. Mat ble noen dager senere fløyet opp fra Hommelvik, og først
på torsdag den 10. august kom det opp telt til mannskapet. Årsaken var
at det ikke var telt å oppdrive. Løytnant Tilseth kom fra Horten med en
Norseman for å utøve tilbringertjeneste. I ettertid kom det meget sterk
kritikk av beredskapsplanen, eller mangel av så dann – for å ivareta
redningsmannskaper.

Kaptein Jørgensen, som kom opp fra Oslo, ankom Samsjøen lørdagskvelden
klokken 19:30 sammen med Thorstensens far. Søndag den sjette kom Arne
Thorstensen, bror av flygeren, fra Ålesund med en Fairchild Argus. Om
ettermiddagen den søndagen var vannet så stille at en kunne se hvor
olje og bensin fløt opp. Stedet ble markert. Arbeidet med sokningen
pågikk faktisk helt til den 14. august klokken 19:00. Den 16.august
møttes kommisjonen på Værnes for å utarbeide sin endelige rapport. Da
ble det bestemt at en skulle gjøre ytterligere forsøk på å finne
flygeren. Den 28. august ble cockpitdelen dratt på land. Den
forulykkede flygeren, Finn Thorstensen, ble imidlertid aldri funnet.

Dykker Bjerkan fra Norsk Bergingskompagni, jobbet iherdig i flere
dager, men bunnforholdene var meget vanskelige. Han oppholdt seg for
det mest på mellom 26 og 30 m dyp, hvor det var helt mørkt. Lys ble
ikke brakt oppover før i slutten av august. Flyet ble etter hvert
funnet i fem hoveddeler, spredt over et område på 60 x 100 m.
Ammunisjonen lå fortsatt i vingene. Cockpitdelen var brukket ved
motorfeste og ved flygerens sete. Hood, frontglass og venstre side var
borte. Likeledes radio og de fleste instrumenter. Det øvrige var
forvridd og slått i stykker. Gasshåndtaket stod halvveis åpent, bensin
og høyderorstrimmen stod på. Flere av delene var begravd i et tykt lag
av mudder. Cockpitdelen ble senere senket på dypt vann.
Skulderstroppende ble funnet slitt i stykker, hvilket beviser at
flygeren var med flyet da det crashet. Med stor sannsynlighet fulgte
flygeren med de store tunge panserplatene bak ryggen, som ble kastet ut
ved sammenstøtet med sjøen og regelrett sank langt ned i det meget løse
og dype mudderet.

 

Finn Thorstensen ble født i Oslo den 1.mai 1926, og vokste opp på
Høvik. Nærmeste pårørende var Astrid og Bjarne Thorstensen i
Bjerkealleen 24. Finn var meget aktiv innenfor idrett, bl.a turn,
skihopp, stuping og svømming. Han tok realartium 1945. Jobbet litt hos
Forsvarets forskningsinstitutt, for så å søke seg inn som aspirant hos
Hærens lette tropper. Deretter tok han Befalsskolen for Hærens
Infanteri, og ankom Flygeskolen som aspirant på kull II/48 den 28.mai.
Da ulykken inntraff var Finn Thorstensen elev ved Krigsskolen, men for
tiden på utplassering (O.T.U) hos 331-skvadronen på Værnes. Thorstensen
hadde en total flytid på 295 timer. Flytiden på Spitfire var 16 timer,
hvorav 12 timer i løpet av de siste to uker. Han ble betraktet som en
god flyger, og for øvrig meget fornuftig og omstendelig i alt han
foretok seg. Spitfiren som han fløy i Samsjøen var av type nr. IX,
registrering A-CP. Total gangtid: 263 t 50 min. Fuel ved start: 385
liter. Ved havariøyeblikket: ca. 280 l. Bruttovekt ved uhellet ca. 7
500 lbs. Motorens gangtid: 119 t 50 min.

Dette var ikke første gangen Samsjøen tok liv. Allerede i begynnelsen
av 1900-tallet fortelles det om en herr Svenke, som var på isfiske. Han
gikk igjennom isen og druknet. I 1923 druknet Ole Kornelius Sundby og
Karl Krogh under arbeid i forbindelse med rehabilitering av Nedre
Møllefoss, hvor en skulle sprenge en tappetunnel. Og så føres vi atter
tilbake til Hugaasfamilien, ref. vitnet Maret Hugaas Digre. I 1966
drukner hennes 2-årige nevø, Kristian Hugaas. Han var sønn av Jorun og
Johan Hugås, og holdt på å leke i standkanten ved en robåt da han
trolig falt ut på dypt vann.

Nå skulle en tro at historien om Finn Thorstensen og Samsjøen slutter
her. Men så er det dette med livets merkverdige skjebner, og historien
ville ikke ha vært komplett, i så måte, uten å ha nevnt følgende. Under
krigen ble huset til familien Thorstensen på Høvik konfiskert av
tyskerne. Faren, Bjarne Thorstensen, utøvde trolig ”illegalt arbeid” og
havnet på Grini. Uten å gå nærmere inn på dette, så hang faktisk
familiens skjebne i en tynn tråd. Bjarne klarte å smugle ut en beskjed
til sine to sønner – i form av små hull på et sigarettpapir. Her stod
det: ”Kom dere til Sverige”. Arne (19) og Finn (16) flyktet via Aurskog
til Sverige, hvor Finn senere tok artium i Uppsala. I motsetning til
sine medelever i Norge, som fikk standpunktkarakter fra julen 44 på
vitnemålet, måtte Finn ta eksamen i alle fag. Det var han meget bitter
for da han kom hjem først den 25.mai 1945. Han skrev hjem fra Sverige
den 16.mai: ”Russ og 17.mai i morgen og null penger i lomma”.

Så forflytter vi oss til året 1947. Finn var hjemme på perm fra sin
militære utdanning, og dro i slutten av mars med en større venneflokk
til ei hytte på Upsete ved Voss. Her skulle ungdommene tilbringe noen
bekymringsløse dager på hytta til familien Eskeland. Fremtiden lå foran
dem. For noen dager skulle de leve livet og kun være ungdommer. Den
31.mars om ettermiddagen drar seks av disse ut på en kort skitur i det
vakre fjellterrenget, blant annet fire søskenbarn fra familien Eskeland
(fra Voss og Stabekk), og vår hovedperson Finn Thorstensen. De blir
alle tatt av et snøras. Fem omkommer, mens Finn blir funnet etter to
timer under snømassene – så vidt i livet. Hans tid var ikke kommet. Den
kom så brutalt tre år senere i et annet fjell. Naturen tok ham på et
vis tilbake til slutt likevel. Familien Thorstensen hadde mistet sin
kjære. Luftforsvaret hadde mistet en av sine dyktigste og Norge hadde
mistet en ledertype og en ener av de sjeldne.

 

Del historien