Internt referansenummer: 08.09.2012 – BOK
Kilde:
BJØNN OG ELGJAKTER
Johannes Kjesbu
F. BRUNS BOKHANDELS FORLAG
TRONDHEIM 1942
TRYKT HOS A. HOLBÆK ERIKSEN & CO A/S TRONDHEIM 1942
Klikk her for å lese ”FORORDET”

Bjønnjakt i Klinga

For om lag sytti år sia foregikk en bjønnjakt i Bangdalen, under delvis komisk-dramatiske omstendigheter. Noen karer fra Overhalla lå i Barstadfjellet på skogsdrift. De hadde hund med, og undra seg over at hunden stendig for og brågjødde oppe i en bakke straks ovafor tømmervegen, og la merke til at hunden fikk svar no og da. Og de tok til å tro for visst at det måtte være bjønnhi oppe i bakken der. Somme av dem mente å ha hørt flere slag låt, så det måtte være minst tre bjønner, etter deres meining. Ingen av karene hadde børse, men bjønnen måtte det gjøres noe med.

Så reiste en av dem nedover til Romstad. Eldste sønnen på gården — senere utskiftningsformann Halvdan Romstad — var da en tyve-årig ungdom, nylig uteksaminert fra underoffisersskolen i Trondheim. Han hadde en Remingtonrifle, vant til å. gå i skogen var han også, skjønt ingen bjønnjeger. Men han var villig til å bli med.

De kom opp til skogstua seint om kvelden, tidlig neste morgen skulle det bære ut for å ta bjønnen. Det ble sovet litet om natta, for alle var spent på utfallet av jakten.

Så bar det i veg i god tid. Halvdan utstyrt med børse, og de 11 skogskarer med hver sin øks. Den ene av disse het Stor-Samuel, han førte det store ord før det bar i veg, og var morskt så modig. «Vi ha nu fell måtta greidd å fått ihel de’ dein bjønntassin utan noko hjølp,» mente han. «De ha fell vørri berre å stelt seg bortåt hie og sleji ihel’n med de samma’n kom ut».
Men skytteren skulle bli med likevel, når han først hadde kommet ditopp.

Ja, de kom oppover bakken der hiet skulle være, og stilte seg ferdig til angrep, Romstad foran med børsa, og de andre straks etter med øksene. Men des nærmere de kom hiet des ferre karer. Den eine etter den andre ble redd og trakk seg tilbake. Stor-Samuel var en de første til å ha seg unna. Til slutt var det bare en mann, Johannes Gansmo, som hadde mot nok til å følge skyt¬teren opp til hiet. Romstad tok knestilling rett framfor utgangen til hiet, og snart ble der en heil sjau, for hunden som var med tok til å gjø iltert inn til bjønnen, som ga svar igjen så det ljoma nedover åsen. Karene ble enda mer redd, og ropte at Romstad ikke måtte skyte. Men han svara nedover til dem: «No trur eg at eg kleime te’ lel!»

Da ble Stor-Samuel reint opp i det og ropte helt forskremt tilbake oppover bakken: «Hau, du må ittj skjøt fer’n vi hi komi ne’på bakkin hen!» De holdt nemlig på å ha seg over et litet dalføre, for å være mer trygg på andre sida av det.

Imidlertid ville ikke bjønnen vise seg. Gansmo hugg så en rognstaur som han tok til å stappe med oppå hiet, og da kom bjønnen fram så snøspruten stod omkring den. Romstad som framdeles stod på kne like inn til hiet, fikk ikke tid til, å skyte før bjønnen beit over børsløpet. Slik stod de en stund. Skytteren lot ikke skottet gå, han frykta for det ikke ville drepe, og da kunne bjønnen gjøre mye skade før den fikk det neste. Med et kvast tak fikk han revet børsa ut av gapet på bjønnen og satte skottet i «ørstolen» på den. Og med en gang rulla bjønnen om og ble liggende død i hiet.

Gansmo var så ivrig at han for inn i hiet med det samme, tok i ørene på bjønnen og trakk den ut. Da turde også de andre komme opp til smått om senn. Og da de skulle ha den nedover bakken, tok Gansmo en bjønnlabb over hver skulder og drog på denne måte bjønnen etter seg. Men da de vel hadde kommet inn i skogstua, fikk de det travelt med å klø seg, både Gansmo og de andre av karene som hadde vært borti bjønnen. Det gnog og beit både her og der, og da de så etter var klærne aldeles full av store lopper. Det var heller ikke vanskelig å skjønne hvor de var kommet fra. For i bjønnhuden krydde slike svarte dyr over alt.

Da det ble tale om skott-premien, lovte Gansmo at han skulle ordne med den ting — og lo litt for seg sjøl. Og etter bjønnen var flådd, rulla han straks huda sammen og for til lensmann Johnsen i Namsos. På lensmannskontoret ble huda breidd vel utover golvet. Både lensmannen og betjenten var svært interessert i å undersøke den riktig nøye. Og snart var det oppnådd som Gansmo hadde spekulart ut: begge to ble aldeles full av bjønn-lopper.

Romstad skaut seinere flere bjønner, bl. a. en ved Ansjøen. Han og en kamerat hadde gått på spor etter en bjønn uten å komme innpå den. Ut på dagen satte de seg ned for å kirile. Da ble de var en rogn bøydes i bakken nedafor, og de skjønte at bjønnen var der. Romstad stelte seg ferdig, og fikk se så mye i dyret at han klemte til. Han hadde en munnladningsbørse, og den var ladda så forsvarlig at med det samme skottet gikk, dreiv han baklengs. Kameraten kom borttil og sa: «Gu’bevare meg kor det small! Ko’les ha du laidda?»

Bjønnen kom imidlertid bort. De så hvorledes der hadde stått en rognber-sprut fra den langsmed bakken. Best som de går, sier kameraten: «Der står’n, du må skjøt! — Kofer skjøt du ittj?» Men når de så nøyere etter var bjønnen stein-død. Den hadde bitt seg fast i en liten gran, og var blitt stående der. Bare Rom¬stad pikka litt borti kroppen på den, rulla den over ende.

Del historien