Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmeside)
Årbok for Namdalen 1961 side 60
Skriftstyrar: P.Jæger-Leirvik
Skrevet Kristian Stendahl

Fra Klinga i gamle dager

Om bjørn og bjørnejegere i Bangdalen

I gammel tid var det sikkert mye bjørn i Bangdalen. Den kunne være nok så nærgående mot buskapen, men takket være gode gjeterhunder, gikk det ganske lovlig med tap av kreaturer.

Da min morfar kom til Andsjøen i 1851, levde der enda en kone, Elen Pedersdtr. På østre Andsjø-gården. Hun var søster til Ole Pedersen Andsjøn (Ol Perså). Elen var gift med Ole Joelsen, som opprinnelig var fra Aursundlia. Om Elen er det fortalt, at hun ikke var så skvetten for bjørn. En dag hun skulle bytte med gjeteren, fikk hun stifte bekjentskap med bamsen uti Andsjønmarka. Den hadde sett seg ut en sau til festmåltid. ”Den gang ei”, sa Elen, rauk på bjørnen, og slo alt det hun orket med ”handteinrokken” som hun hadde med seg. Bjørnen slapp sauen, eg Elen sto igjen som den seirende.

Antakelig i 1860-åra var det en bjørn som slo ei ku hos Jakob Romstad. Det skulle være omtrent der Adolf Stieng nå har sommerfjøset. Gjeteren sprang til gårds og varslet, og en del naboer kom også på plassen. Udyret lå da og reiv og sleit av juret på kua, som det enda var liv i. Da de som kom tok til å huje og skrike, tok bjørnen flukten, og viste seg ikke meir.

I 1860-1870 var det mye bjørnuti Andsjøn-marka. På Andsjøn var det da en gjeter som het Kristian Afdem. Så var det en dag han gjette i HAnsenget. Buskapen gikk rolig og åt på vollen, og guten og gjeterhunden Bjørnholdt var inne i høyløa som sto i kanten av vollen. Med ett renner Bjørnholdt ut gjennom døra og opp etter vollen. Da gutten skulle se etter hva som stod på, fikk han se en stor bjørn som hadde reist seg på to og var i begrep med å slå ei ku. Men da viste Bjørnholdt hva han dugde til. I et fryktelig sinne røk han på bjørnen, som ga fra seg et vræl, tok flukten og forsvant borti skogen. Dette var første gang Bjørnholdt var i kast med bjørn, men det ble ikke den siste.

Da mine brødre Ingebrigt og Erik var gjetere, hørte det nær sagt til dagens orden at hunden var i kast med bjørn. En søndag var far med dem nærmest for moro skyld borti Bergsheia. Om kvelden da buskapen var kommet tilbake over Bogna på heimtur, fikk de høre Bjørnholdt stride med noe på Langmyrhaugen. Far gikk da i all stillhet iveg for å se hva det var. En stor bjønnbingse var det, og gamlemor hadde gått til angrep, kastet røtter og kvist ellers det rask hun kunne finne. For hver gang den kastet, spratt Bjørnholdt unna. Det var nok ikke første gang det o møttes. Da far hadde stått en tid og sett på ”slagets gang”, kauka han i, og da bar det iveg med hele familien sørover i retning av Bershøla. Der satt Georg Berre for å se om det var noen laks som sprang i høla. Som han sitter der, kommer bingsa og ungene i trav tett forbi ryggen hans, svinger opp Bergengkleiva og kommer nesten opp til husa på Berre, og fortsetter derfra nordover. Mandag morgen, da buskapen var på veg til marka var bjørnefamilien oppi Sommerfjøshaugen. Her gikk Bjørnholdt atter til angrep, og jaget hele familien langt ut gjennom, Andsjøn-marka. JA, du Bjørnholdt, du Bjørnholdt, din make fantes ikke i hele Bangdalen.

Del historien