Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Fra krigsfange til fangevokter

Intervjuobjekt:    
Henry Guldteig (1916)

Intervjuer:
Ingvild Guldteig og Sylvia Haagensen

Ørland skole

Vi visste at Henry hadde vært fange under krigen, sa vi startet med å spørre hvorfor akkurat han ble fanget.

Vi ble innkalt den 7. april 1940 til Steinkjer for å avløse IR13 (infanteriregiment nr. 13) på grunn av at finnene var redde for at russerne skulle komme inn i landet. Russerne var i krig med Finland. Vi stod vakt like ved Snåsa. Det var ikke bare jeg som ble fanget, men hele kompaniet.

Vi ble fanget 20. mai 1940 på grunn av at vi var nøytralitetsvakter. Vi ble sendt til Steinkjer.

Hvordan var forholdene i fangeleiren?

Det var lite mat. Det eneste vi fikk nok av, var engelsk te. Vi fikk noe som kaltes kornbiff og svartbrød. Svartbrød var et surt, svart og hardt brød som vi kalte «surstompen». Vi visste aldri hvor gammelt brødet kunne være. Sjelden kost var potet og fisk til middag. Vi fikk aldri spise oss mette, og jeg gikk ned 11 kilo på et par måneder. En gang fikk vi puffet hvete og melk. Da var vi helt ville etter å få i oss mat. Vi spiste sa mye at vi ble liggende og spy hele den dagen, og hele neste dag også. Tyskerne trodde det var en sykdom som gikk, derfor viste de seg ikke i bedehuset de dagene, sa han lattermildt. Det var folkelig behandling, men vi var under oppsikt hele tiden.

Vi jobbet med å bygge ei bru over elva i Bangsund. Vi bygde brua med handkraft, men vi brukte også noen maskiner.

En gang fikk jeg og en annen fange straff fordi vi hadde lurt oss ut til en gård. Der fikk vi mat. Vi ble oppdaget og måtte stå og sage tømmer hele natta som straff, sier han og ler. Det var ikke snakk om pause.

Når det gjelder renslighet, så fikk vi vasket oss, men ikke med såpe. Det var bare jeg og en til som ikke var lusete. Pussig nok!

Vi hadde anledning til å rømme, men da ville de andre fangene ha fått straff. Derfor var det ingen som våget å rømme

Oppe ved fangesonen var vi rundt 30-40 menn. Vi bodde i et bedehus, der vi måtte ligge på gulvet. Vi fikk ulltepper og brukte ryggsekkene til hodepute. Vi tok aldri av oss klærne.

Hvordan feiret dere at ferden kom?

Da ble det jubel overalt. Vi festet og var glade. Vi gledet oss til å få nye klær og mat. Det tok en tid, men det viktigste var at freden hadde kommet Den var virkelig etterlengtet.

Da krigen tok slutt, ble jeg satt til å stå vakt over tyskerne. Først på Ørlandet, men senere ble jeg sendt til Levanger. Tyskerne fikk godt med mat, og var stille og beskjedne mens de var i de norske fangeleirene.

Del historien