Kilde
Mer om livet i min barndoms dal
Av Trygve M. Davidsen
Omslag og tegninger av forfatteren
Printed in Norway 1971
Copyright: Eget Forlag

Gravkapellet

Til minne om Anna Vogt Krefting 1683-1766

En dag ved midten av det 17. århundre, ennå mens høstmørket senket seg over gamle Tanum, vandret en mørkkledd kvinne gjennom kirkeporten og opp den brede steintrappen til gravkapellet.

Den tunge jerndøren ble åpnet og lukket. Fra det sydvendte buevinduet på baksiden falt en svak lysning utover kirkegården. Noe som skulle gjenta seg i århundrer, enten den nå skyldtes det blafrende lyset fra alteret innenfor de tykke murene, kveldssolen mellom lindene som speilet seg i vinduet, eller grublerens fantasi etter å ha lagt ned en minnekrans på en kjær grav.

Iallfall står dette gravkapellet til Tanum Kirke som et fredfullt og stille minne om Anna Vogt, som etter sin mann Herman Kreftings død i 1712 lot det bygge som et symbol på de dyder hun satte så høyt: fromheten, troen, håpet og kjærligheten, en konstellasjon som var gjentatt også over prekestolen.
0050_frieri.jpg


Illustrasjonstegning av Trygve M. Davidsen

Anna Vogt var bare seksten år da hun i 1699 ble trolovet og gift med sin Herman, som ikke var mindre enn syvogtyve år eldre enn henne.

Herman Krefting var imidlertid en sjelden sjarmerende og beleven herre og dertil så sterk at han med letthet kunne legge under seg tre-fire jevnaldrende samtidig.

Om det var disse egenskapene som betok den unge jomfruen, er uvisst.

Selv var hun meget begavet, med solide kunnskaper, en ualminnelig god forstand, og med en besluttsomhet som nok kunne ha spart henne for et uønsket ekteskap, om hun hadde villet det.

Med årene skulle det også vise seg at samlivet mellom de to nærmest var mønstergyldig. Ikke minst etter Hermans død tretten år senere viste Anna Vogt Krefting seg som en kvinne med de edleste og mest trofaste egenskaper.

Da hun som nygift flyttet inn i herskapsboligen på Bærum Værk, var det ikke utenkelig at hun kom under et visst formynderskap av sin da femogseksti år gamle svigermor, sal. Johan Kreftings «Efterlefuersche», som også het Anna, født Felber. Samtidig som hun av henne ble satt inn i så vel de økonomiske forhold ved jernverksdriften som svigermorens ønske om å forære kirken en bilthugget prekestol.

Denne for Anne Vogt så skjebnebestemmende læretid skulle likevel bare dreie seg om to år — til svigermorens død. Da overtok den attenårige Anna med naturlig myndighet oppdragelsen av sine to barn, samtidig som hun var sin mann verksherren en hengiven hustru og rådgiver.

Den Kreftingske Familiebibel med sine notater helt fra 1585, som til da hadde vært oppbevart under lås og lukke, ble igjen tatt frem. Og vi ser for oss det lykkelige og litt forlegne smilet da den unge fru Anna stavet seg gjennom sin manns håndskrift fra 1699:

«Den 23. Juli Begierte Jeg Herman Krefting min Kieriste af hindes For Eldre. D. 27. ditto er Jeg Blefuen Forlofved med min Kieriste. D. 26. Octobr. Blef voris Brøllop holdet udi hendes Kiere For Eldris Huus.»

Ved Anna Felbers død den 19. desember 1701 var det at Herman Krefting kaller sin mor:

«Salig. Johan Kreftings Efterlefuersche. Efter at hun hafde woren 8 dagers tid svag lefuede her udi denne forgiengelige Werden 67 Aar 3 Maaneder 10 Dage, Gud forlehne hinde En Glædelig opstandelse med alle Guds Udwalde.»

Anna Felbers egne opptegnelser i familiebibelen lar en ellers ikke i tvil om at hun i denne «forgiengelige Werden» hadde vært en hårdt prøvet kvinne. Foruten tapet av sin mann i 1674 hadde hun mistet fire barn, blant dem sin voksne sønn Jacob på Kjørho etter en gripende tragedie. Om det noterte hun:

«1693 d. 13. November om Morgenen Klocken 9 slet blef min Søn Jacob Krefting paa Yacht ulokeligen skudt af hans Egen Børn Preceptor Chrestensen i hans Fod och døde d. 20. ditto om Aftenen Klocken 10 slet. Gud forlene hannem en glædelig Opstandelse … D. 27. Desembr. blef hans Legeme udført och udi voris Gref udi Tanum kirke nedsat.»

De nærmere omstendigheter ved denne dobbelte tragedie kan en bare gjette seg til. Sannsynlig har ulykken funnet sted under elgjakten i skogområdene ved Bærum Værk, at Jacob Krefting da ble båret ned til herskapsboligen ved enden av Værksgata og døde der syv dager senere, sannsynligvis av blodtapet eller av infeksjon. Om huslæreren og hans skjebne er familiebibelen som en lukket bok.

Det er rimelig at sal. Anna Felbers bevegede liv og prøvelser bidro til hennes interesse og iver etter å forskjønne Tanum kirke. Hennes gudsliv hadde vært ekte og grunnfestet. Når hun ikke møtte den nødvendige forståelse og imøtekommenhet hos myndighetene, ansporet hun sin svigerdatter til å gjenta tilbudet. Kanskje hadde hun også den da tyveårige, begavede bilthugger ved Værket, Sven Erichsøn Svaneberg i tankene — som den rette til å påta seg treskjæringen og monteringen.

Av de gleder som Anna Felber fikk oppleve da hun de to siste år bodde på Wøien, var et barnebarn født 1700, og knapt to måneder før hennes liv tok slutt enda et barnebarn som ble hjemmedøpt og kalt Anne Catharina.

Ved disse begivenheter var da også de unge herskaper på en følelig måte revet med i kretsløpet mellom håp og tro, glede og sorg.

I løpet av de tretten år Herman og Anna Vogt Krefting delte godt og ondt, fikk de i alt åtte barn, to sønner og seks døtre.

Ved Herman Kreftings død 3. juni 1712 var Johan, den eldste, bare tolv år. Og hans mor langt på vei med den siste, som ble født knapt to måneder senere.

I det hele omfattet den store barnedødelighet alle deler av befolkningen. Hjemmedåp var alminnelig. Levde barnet de første uker etter fødselen «blef barnet Gud opofret»; det vil si at dåpen ble stadfestet i kirken, som det fremgår av Familiebibelen.

Det som ikke lykkedes for Anna Felber, drev Anna Vogt igjennom.

Det «Kreftingske gravkapell» ble antagelig oppført i løpet av 1713, mens den offisielle godkjennelse ikke forelå før fire år senere, etter skjøte datert 30. oktober 1717. Betingelsen var at Anna Vogt Krefting skulle forære kirken en ny «Ziirlig Prædichestol, samt Ziire og indhegne Alterpallen med et Knæfald af Tralverc».

Anna Vogt innfridde sine forpliktelser samvittighetsfullt.

Bilthuggerarbeidet tok tid. Men ti år senere var den rikt utskårne prekestolen med sin himling og den vakre døpefonten på plass. Den siste bekostet av hennes svigerinne på Wøien som også hadde mistet sin mann, Henric Krefting.

Disse gavene og gravkapellet må ha vært en etter forholdene betydelig belastning for givernes økonomi. I januar 1716 skyldte Anna Vogt to års tiende, mens tre hundre daler gikk til fogden som krigsskatt. I et brev til myndighetene hvor hun her om visse lettelser, nevner hun at et avslag kunne føre til «Min og Mine umyndige Børns Ruin». Undertegnet Anna, Salig Herman Kreftings.

Frempå våren kom to kompanier svensk infanteri til Værket, og noe senere oberst Schlippenbach med åtte hundre mann. Denne styrken herjet og tok seg til rette, uten at inntrengerne var kjent med at Anna Vogt var advart i forveien og hadde stuet familiens og vennenes kostbarheter og klenodier ned i kjelleren.

Tre dager senere arriverte svenskekongen Carl XII.

Hans majestet hilste på madamen, men inntok sine måltider i storstuen, alene med adjutanten, mens to grenaderer stod vakt i gangen.

Snart gikk det rykter om at denne kvinnesky kriger hadde talt temmelig uforbeholdent med Anna Vogt og bebreidet henne at hun hadde tatt uvennlig imot hans offiserer og soldater og nektet å utlevere nøklene til provianthusene. Madamen holdt på sin rett. Og svenskene trakk seg tilbake

Det hadde vært et historisk øyeblikk.

I det hele var Anna Vogt sjarmerende dyktig, med linjer om munnen som lett gled over i smil. Værkets bøker og all brevskriving besørget hun selv, og som leder av den store bedriften arbeidet hun bedre enn noen før henne.

Men i den urolige og opprivende tid da hun var treogtredve år, kunne det nok hende at hun var nær ved å oppgi det hele, og la hvem som helst overta Værket med tilliggende herligheter.

Ovenpå alle vanskeligheter kom så storbrannen 4. mars 1762, som la så vel herskapsboligen som kulthusene i aske.

Imidlertid lå gravkapellet til Tanum kirke ikke mer enn et par gamle fjerdinger fra Værket, og omtrent like langt fra Dikemark Værk hvor Anna Vogt Krefting hadde tatt midlertidig opphold etter brannen:

Herfra kjørte hun minst to ganger i uken tiI Bærum Værk for å ordne opp etter ulykken og sette i gang byggearbeidet med nye kullhus og våning.

I landaueren med den livrékledde kusken gikk turen som oftest om gravkapellet. Helst i skumringstimen, når solen dalte langsomt ned i vest og la landskapet under seg i dyp og vemodig relieff. Da var det at kapellet åpnet seg for den aldrende kvinnen som et fredens og hvilens tempel. Hun var da niogsytti år.
0055_gravkammer.jpg

Illustrasjonstegning av Trygve M. Davidsen
Gravkapellet med Herman Kreftings kiste fra 1712.

I tiden etter mannens død hadde hun her i den kjølige hvelvingen mellom pilastrene kunnet bøye seg foran alteret med lysene tent, og bengi seg til betraktningen av livets gjenvordigheter, dødens og oppstandelsens løfter.

Forlengst hadde hun sørget for at sal. Hermans legeme var vel bevart i den rikt beslåtte eikekisten, som var hensatt på et smijernsstativ i brysthøyde, med timeglasset og beslått med en mangfoldighet av kristne symboler.

Her hadde hun under seg krypten med alle de kjære som for dem begge hadde belivet tilværelsen, også flere av barna. I hennes indre lød både jammer og glade barnestemmer. Her fornemmet hun lyse smil og dødens alvor.

Så åpnet hun sitt hjerte og talte med de henfarne som om de ennå åndet.

I neste øyeblikk ved alteret la hun fortiden og nåtiden frem for nådens og kjærlighetens Gud, i barnlig tro på at Han ville la hennes tanker og minner blomstre i slekten og legge fremtiden til rette for de unge og gamle.

Engang under vespergudstjenesten i kirken ved siden av, trengte de vemodige tonene fra orgelet, salmesangen og messen inn til henne.

Hun oppfattet da at hennes svigersønn Johan Christopher Vogelius stod for prekenen.

Overveldet brast hun i gråt.

I dette gravkapellet innebygget i kirken ville hun selv når Guds time var inne, bli bisatt, og etter ønske med et av sine mindreårige barn ved fotenden. Her ville også hennes etterkommere i familien finne sitt siste hvilested opp gjennom årene . . .

På og omkring Bærum Værk hadde Anna Vogt etter evne øvd stor velgjørenhet og de siste år især tatt seg moderlig av de fattige og gamle. Av sine egne midler hadde hun betalt de mulkter enkelte av hennes leilendinger var dømt til av fogden, ligesom hun selv henga seg til barmhjertighetens og tilgivelsens evangelium — uten det ingen «Glædelig opstandelse».

Så, den 25. mars 1766 kom den ventede dag da Anna Vogt skulle forenes med sine sal. døde. En måned før hadde hun fylt treogåtti år.

Døden kom plutselig og barmhjertig. I døråpningen mellom to av stuene i herskapsboligen sluttet hjertet å slå.

Om begivenheten ved bisettelsen i gravkapellet den 7. april fortaltes at alle hjulene på Værket stod, at hver mann og hver kone fulgte kisten.

To hundre daler hadde hun testamentert til fattige og gamle. Det skulle ha vært mer, men tidens ugunst og midlenes knapphet tillot ingen større gave.

Med denne brånende vårdagen slutter så historien om Anna Vogt Krefting.

Snøen lå ennå oppetter hellingene, og Bærumselven skubbet seg svulmende langs muren utenfor herskapsboligen, mens det store følget av menn og koner og barn mistrøstig vandret hver til sitt, med minnet om den trofaste og fromme sal. avdøde. Alt mens klokkene i kirketårnet slo sine malmtunge slag over gamle Bærum og Asker.

Del historien