Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Å være til sjøs under krigen

Intervjuobjekt:    
Johan Brødreskift (1919)

Intervjuer:
Sverre Stordahl

Strandsbygd skole

Johan Brødreskift var 20 år gammel da verdenskrigen brøt ut. Han holdt da på med sin militærtjeneste. I de fem krigsårene arbeidet han for det meste som sjømann Han var ma¬tros på en båt som gikk langs norskekysten fra Møre til Lofoten.

Jeg begynte i marinen i 1939 på en nøytral torpedojager. Der var vi til sammen 70 mann om bord. Vanligvis var det to som hadde permisjon til enhver tid, og tre dager før krigen brøt ut, fikk jeg permisjon. Derfor var jeg hjemme den niende april. En av de første dagene etter krigsutbruddet ble torpedojageren bombet, og 13 mann omkom. Hvis jeg hadde vært ombord da, er det sannsynlig at jeg ville omkommet, ettersom jeg var luftvernskytter, og bombene traff akkurat der vi var.

Om morgenen den 9. april fikk Johan beskjed om å møte i Trondheim. Men da han meldte seg der, fikk han høre at det var bare å reise hjem igjen. Han ble da værende hjemme resten av året. I januar 1941 fikk han så hyre på en båt som het «Åstad». Det var en fraktebåt som trafikkerte strekningen fra Møre til Lofoten. De gikk nordover med trelast, korn, poteter og en del andre varer, og når de gikk sørover, hadde de med seg fisk, som de lastet i Lofoten og losset i Møre.

Hvordan opplevde dere å være til sjøs i disse årene?

Vi var aldri utsatt for noe som helst fra tyskernes side, for det som vi fraktet, var ikke varer som tyskerne var spesielt opptatt av. En gang opplevde vi riktignok at noen tyskere skjøt et varselskudd rettet mot oss. Det var en gang da vi kom til en tysk festning Da ropte de at vi måtte stoppe for å bli kontrollert. Men det var ingen om bord som hørte det, og derfor skjøt de ett varselskudd. Båten var da lastet med guano, og den luktet det sånn av at tyskerne ikke brydde seg om å kontrollere båten.

Det mest dramatiske som vi var vitne til, var det såkalte Lofotraidet som foregikk i mars 1941. Vi var der oppe og holdt på med å salte fisk da det kom engelske krigsskip og angrep de tyske båtene som lå der, samt noen oljeanlegg som tyskerne kontrollerte i Lofoten. Vi så på nært hold at det ble skutt, og at noen av de tyske båtene sank, forteller Johan.
Våren 1944 kom vi imidlertid ut for noe. Vi var i Kristiansund og skulle akkurat til å gå hjemover. Da kolliderte vi med en tysk båt, og «Åstad» sank. Men heldigvis ble vi liggende på grunt vatn. Hadde vi vært noen meter lenger til siden, hadde vi sunket mye dypere. Ettersom vi ikke sank så dypt, fikk vi den opp igjen med god hjelp av en del andre. Det var imidlertid mange varer som var ødelagt etterpå. Jeg sluttet på båten etter at dette skjedde. Jeg skulle begynne på skole like etterpå, så jeg kunne ikke være med lenger, sier Johan. Han tok maritim utdanning, og han var blant annet los i 28 år. Det meste av denne tiden var han på hurtigruta.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *