Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Arbeidstjenesten under krigen

Intervjuobjekt:    
Per Ulseth (1922)

Intervjuer:
Renate Wærnes

Klæbu ungdomsskole

Per Ulseth er født og oppvokst i Klæbu, og han var 18 år da krigen brøt ut. For tiden er han formann i pensjonistforeninga, og da jeg møtte den koselige, eldre mannen, var det arbeidstjenesten han ville fortelle om. Det viste seg at han var en god forteller.

Hva var egentlig arbeidstjeneste?

Arbeidstjeneste var noe tyskerne innførte i 1941. Da var det slutt på det som heter militærtjeneste. Jeg ble innkalt til Selbu om våren 1942, det året jeg ble 20. I Selbu var det to leirer, en på Setsås og en på Nekåbjørgen. Jeg måtte være i tjeneste i tre måneder på Nekåbjørgen, som lå mot grensa til Tydalen. På Nekåbjørgen var det mange hommelvikinger som var sammen med oss. De øvrige var fra bygdene rundt Trondheim. De eneste klæbyggene var Ole Fosseide og meg.

På Nekåbjørgen fikk alle sammen hver sin arbeidstjenestebok som kan sammenlignes med ei vanlig vernepliktsbok. I den fikk vi hvert vårt nummer og ble registrert på samme måte som ved vanlig militærtjeneste. Arbeidstjenesten var inndelt i sveiter. Jeg tilhørte Sør-Trøndelag sveit, og det var omkring 200 – 300 menn i hver sveit. På Nekåbjørgen var det bygd brakker, og hele plassen kan godt sammenlignes med en vanlig rekruttskole. Forskjellen var bare det at alle våpen var innsamlet og beslaglagt, så i steden for gevær måtte vi bruke en vanlig rund spade. Vi gikk på vakt med spaden på nakken og fikk ordre om at hvis der var noe bråk, så var det bare å slå med spaden. Vi hadde ikke noe annet våpen å forsvare oss med.

Det var ingen tyskere på Nekåbjørgen. Alle vaktene var nordmenn. Noen var kanskje NS folk som ville etablere seg som befal. Vi visste ikke helt hensikten med arbeidstjenesten heller. Kanskje hadde tyskerne en baktanke med at det skulle være våpen i leirene, og at vi skulle bli riktige soldater. Det er jeg ikke så sikker på. Siden Tydalen lå nære riksgrensa til Sverige, var det mange som ble fristet til å rømme over til Sverige, og de som gjorde det, kom ikke tilbake for etter krigen. Og da ble det selvsagt ekstra strengt med vakthold. Jeg hadde aldri den tanken på å rømme, selv om det var folk som jeg var sammen med hver dag som plutselig kom bort.

Om dagene så arbeidet vi ute. Det var nybrottsbruk oppe på Nekåbjørgen, og det var flere selbygger som drev og dyrka jord, som hadde etablert seg der. Vi som tjenestegjorde ble sendt på arbeid på nybrottsbrukene. Der gjorde vi en kjempeinnsats. Hvis vi drar oppover der i dag, så er det store, fine gårdsbruk der.

Hvordan var matforholdene på Nekåbjørgen?

Maten var det så som så med. Det var dårlig mat, men det verste av alt var at det var lite mat. Jeg for min del var jo vant med å spise meg mett før jeg gikk fra bordet. Det gikk mest på dårlig fisk, sånn som kleppfisk, bacalao og den slags. Vi fikk også en liten brødskalk, og pålegget var en smørklatt. Dette ble jeg selvfølgelig lut lei av. Det var alt for lite variasjon i kostholdet for en ungdom i 20-års alderen. Men det er rart hva man kan bli vant med, for etter at vi hadde vært der ei stund, viste deg seg at vi var i like god form, da som før. Det er vel blitt en vane at vi spiser mer enn vi behøver. Jeg var veldig heldig som hadde ei tante som bodde på en gård i nærheten. Jeg ble sendt dit for å hjelpe til med gårdsarbeidet. Der var jeg i en måned av de tre månedene på Nekåbjørgen. Den tiden jeg var der, hade jeg det som plommen i egget. Det var masse med mat, og jeg hadde det godt. Men det var jo et unntak. Det var ikke sånn med de andre.

Hadde dere noe fri imellom arbeidet?

Ja, vi hadde permisjon nesten hver helg, hvis vi ikke hadde vakttjeneste. Den gikk på omgang. Den som ikke hadde vakttjeneste, fikk permisjon fra lørdagskvelden til søndagskvelden. Hver gang jeg hadde fri, tok jeg sykkelen og syklet ned til Havernesset. Derfra reiste jeg med båten «Kong Sverre» over Selbusjøen til Teigen. Alle de som var på Nekåbjørgen bodde jo i bygdene rundt Trondheim, slik at de kunne reise hjem på permisjon.

Nå som du har fortalt det meste om arbeidstjenesten, kan du til slutt fortelle meg hvordan du opplevde frigjøringsdagen?

7. mai er en dag som jeg husker godt. Den gangen var jeg sjåfør på Klæbu pleiehjem, og jeg kjørte lastebil med generator. Det var store vedforsyninger på Brøttem, og det var min jobb å få veden ned til hjemmet. Den dagen hadde jeg med meg en del av klientene, som hjalp til med å lesse ved. Akkurat da vi holdt på med det, så vi flagget komme opp på Brøttemsgården. Da skjønte vi alle at krigen var slutt og at tyskerne hadde kapitulert. Dette var 7. mai, men det var jo først 8. mai papirene ble underskrevet. Det var en gledens dag. Da samlet alle ungdommene seg, og da ble det liv og røre. Det var mange som dro til Trondheim. Jeg var i byen en kveld i en av de første dagene etter kapitulasjonen. Da så jeg at skrevne nazister og de som hadde vært med på å hjelpe tyskerne, ble arrestert.

Til slutt så vil jeg si at det var bra at vi ikke visste i 1940 hvor lenge krigen ville vare. Vi trodde faktisk den gang at engelskmennene skulle komme og jage tyskerne ut av landet. Så naive kunne vi være.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *