Internt referansenummer: 08.09.2012 – BOK
Kilde:
BJØNN OG ELGJAKTER
Johannes Kjesbu
F. BRUNS BOKHANDELS FORLAG
TRONDHEIM 1942
TRYKT HOS A. HOLBÆK ERIKSEN & CO A/S TRONDHEIM 1942
Klikk her for å lese ”FORORDET”

 

Bjønnjakt på Høylandet i Namdal…

For åtti til nitti år sia hadde en navngjeten bjønnjeger tilhold på Høylandet, det var samen Lars som vanleg ble kalt «Bjønnskyttar-Lars». En gang under en jakttur møtte Lars en stor slagbjønn, han skaut og såra den. Bjønnen gikk med en gang til angrep, og jegeren kom ikke fort nok unna. Basketaket endte med at Lars ble liggende som han var død. Og etter at bjøn¬nen hadde lagt øret ned til brystet på ham og lytta, luska den et stykke til side, og tok til å lage en grav. Alt i et holdt den øye med Lars, som i all stillhet gjengjeldte oppmerksomheten. Mens bjønnen var som ivrigst opptatt med jordarbeidet, smøg Lars ut av finn-kofta og kom seg bort i et skogholt i nærheten.

Da bjønnen kom og ble klar over situasjonen tok den og rev kofta i filler. Men da hadde Lars fått tid til å ladde børsa, og bjønnen ble liggende død ved sida av den sundrevne kofta.

En annen same på Høylandet, Jon Eliassen, står trolig på høgde med de aller sværeste jegere i hele landet det siste hundre år, med omsyn til tallet på felte dyr. Han var med og la ned et halvt hundre bjønner, sies det. Jon hadde fire brødre: Andreas, Elias, Tomas og Jakob, og alle var bjønnlegere. De fem samebrødrene drev jakten så iherdig at for omkring 60 år sia hadde de så å si utrydda bjønnen i Høylandsfjella. Men Jon, den eldste, var både den dyktigste og mest dristige til å ta i hop med bjønnen. En gang holdt det på å gå galt med ham, det stod hardt om livet. Han for etter en større bjønn svært langt, og hadde tilslutt ikke mer loty, bare en halvladd fuglpatron. Da han endelig igjen var nær innpå bjønnen, rev hunden seg laus og for i veg med bandet dragsende etter seg. Jon, som ikke trodde på å få se bjønnen mer den gang, satte seg ned for å ta en matbit. Nett nedenfor var der en stupbratt bergvegg. Straks etter Jon hadde satt seg, kom bjønnen farende beint på ham. Han fikk ikke tid til å komme vekk, og skottet som han fyra av virka bare til å tirre det sinte dyr enda mer. Straks var mann og bjønn oppe i en kamp om liv og død. Bjønnen greip i Jon med framlabbene, klora og beit, mens han tok tak igjen, som han hadde en annen kar for seg i brytekamp. Jon prøvde å make det slik at de kom nærmere og nærmere ut mot stupet, bønnen vendte ryggen mot det. Bare et par skritt til, og begge to ville bli slått i hjel i fallet nedetter bergveggen! Men med et kraftig tak fikk Jon revet seg laus og gitt bjønnen et puff, så den for baklengs ut over bergveggen, og belja fælt i fallet.

Jon ble liggende en lang stund uten å kunne røre seg. Under alle sine jakteventyr hadde han ikke vært i slik spenning. Men han kom seg på beina, og etter å ha gått en lang omveg for å komme ned om bergveggen, fann han bjønnen død der, med knekt rygg. Hunden fikk han fatt i seinere, den hadde blitt sittende fast i en busk etter bandet, derfor kunne den årvåkne finnehund ikke komme tilstede i det kritiske øyeblikk og hjelpe husbonden sin.

Det tok et helt døgn for John å komme fram til folk etter den bedrift, enda det ikke var lang veg.

En annen gang var Tomas, Elias og Jakob i lag på bjønnjakt i grensefjella mellom Høylandet og Foldereid. De var på spor etter tre voksne bjønner, og seint om kvelden kom de til ei berghall, der bjønnene hadde lagt seg for i et hol i berget. Den ene av bjønnene lå ved inngangen og holdt vakt, og tross det var nokså mørkt ble den skutt straks. De andre to som antagelig holdt til i bergholet — jegerne kunne ingen ting se eller høre der inne — måtte de spare over svarteste natta. Men for å være meire trygg mura de igjen inngangen, og ga seg for til det lyste av dag.

Da stengslene var tatt vekk, tok de og kasta hunden inn i holet, for å narre bjønnene til å komme fram og slå etter den, men krigspusset mislyktes. De to bjønnene hadde nok trukket seg langt inn gjennom holet. En av jegerne måtte så krype inn, på fire-føttene og med børse i hand, men kom ut igjen og rusta seg med never-fakkel, for det var helt mørkt der inne.
Kommet et stykke inn så han det lyste i et par øyne, skaut i den retning, men neverfakkelen slokna av lufttrykket og kruttrøyken. Et litet neverstykke ble dog liggende å brenne bortpå en steinhylle, og i det svake skinnet så skytteren at en bjønn lå og sleikte blod. Nok et skott og det ble stummende mørkt i holet. Jegeren hadde ingen sikkerhet for treff, men kraup videre inngjennom, og der lå en bjønn død. Den kravla han over, og fikk straks høre knurring og brumming innafor seg. Et par skott til drønna inne i bergholet, dermed var også den tredje bjønnen avliva.

Tomas og Andreas var en gang hardt i kast med bjønn på Homstadfjellet i Overhalla. De gikk etter spor og skiltes, men straks etter kom Tomas innpå bjønnen og skaut. Bjønnen sprang sin veg, og Tomas etter. Av og til fikk han slengt skott etter den, til han ikke hadde flere patroner igjen. Men da kom bjønnen tilbake, og de måtte bytte roller. Tomas sprang foran og bjønnen etter, til finnen fikk slengt seg innunder en tjukk gran. Med det samme han smatt innunder, fikk bjønnen tak i trøya hans. I en fart ranga Tomas trøya av seg og lot bjønnen få beholde den.

Andreas hadde hørt skotta og kom med det samme dette gikk for seg. Skyte turde han ikke, for da kunne han ha risikert å skade broren. Men så satte han i å stor-kauke! Da snudde bjønnen seg om og gikk på bakføttene med trøya mellom framlabbene bortover mot Andreas. Han hadde munnladningsrifle, og skaut først da bjønnen kom ganske nær. så den rulla overende noen få skritt fra skytteren.

Den ene av disse fem brødre, Andreas, bodde i sine siste leveår i en skoghytte på Nylændseteren nord for Storgrønningen i Grongstad-Tyldumfjellet på Høylandet. Han levde som eneboer sammen med hunden sin. En vinterdag da Andreas hadde vært en tur over fjellet til Salen ,tok han feil av leia på heimturen, ble liggende ute og fraus ihjel. Da folk kom og fant haM oppe i høgfjellet, lå hunden med framlabbene på brystet til sin husbond. Hunden var tro til det siste i den tragedie som fjellet her var skueplass for.

Av de mer kjente bjønnjegere på Høylandet i forrige århundre var Anders C. Hammer. Den karen var ikke redd for å gi seg i kast med bamsen. Således fortelles det at Anders, Olaus Brøndbo og Kristen Brøndbo en gang reiste inn i Svartmarka innafor Hammer for å ta en bjønn i hi. De visste den lå der, og da de kom til hiet, skaut en av dem et skott inn i det. Men bjønnen hverken så eller hørte de noe til. Skytterne trodde derfor at den hadde sovna inn av skottet.

Anders tok så et tau og kraup inngjennom hiet. Bjønen lå der inne. Anders bandt tauet om den ene bakfoten på den, og kravla ut igjen. Men med det samme han tok i tauet, drog bjønnen foten til seg, så Anders dreiv overende inn i hiet. Da snudde han på hodet og sa til kameratene: «No drog’n tongt». Han fikk så en børse sendt inn til seg, og bjønnen «drog» ikke mer.

Anders drap en gang en bjønn med en øks. Han og drengen var i seterene etter høy. Høyet hadde de i et av seterhusa. Og der var enda mye høy igjen i huset etter at lasset var ferdig. Før det bar på heimvegen skulle de ha seg litt mat. Anders slo seg ned ute, og drengen satte seg i høyet inne i huset. Men rett som det var kom drengen hoppende ut og sa ganske forskremt: «Du, eg kjent noko som rård seg poin meg i høyet — eg e så raidd ett». «Å de ska no fell varra mykji fall,» mente Anders, gikk, inn i huset og rota i høyet. Som han for og kravsa fikk han tak i noe varmt, loddent. Anders skjønte straks det var en bjønn, som hadde tatt vinterlosji i høyet. Han henta øksa og drap bjønnen med det samme. Og så gikk det som i eventyret at de kjørte heim med lasset og en død bjønn attpå.

På plassen Hakleppen under gården Skarland bodde en husmann som het Per Larså. Han var en svært interessert jeger. Men især var han kjent for sin kunstneriske evne til å fortelle om de mange spennende hendinger han hadde vært oppe i under jaktturene. Det gikk nesten an å dra sammenlikning mellom Pers mange jakteventyr og de i sin tid så kjente historier etter den hannoverske friherre Miinchhausen. Og at Per var mest modig når han fortalte historiene sine er følgende bevis på: Svein Hammer som da var en ganske ung mann, hadde fått lov på å bli med den gamle, drevne jeger Per Larså opp på Skarlandsseteren om våren. De venta at bjønnen kom på groren, for det traff ofte inn at den var å se der om vårnettene. De kom fram til seteren tidlig på kvelden og fant seg et passelig gjemmested bak en stor stein som lå i utkanten av setervollen. De hadde god utsikt og godt anlegg for børsene på steinen.

Ja, de lå der en stund dørgende still. Men så tar Per til å bli urolig, og hvisker til kameraten: «Du Svein, de’ e visst ittj rekti trygt å legg her. Enn bjønn’ kjem uttu skogji her attom oss! Vi koin snart bi fer sein te å skjøt da. Nei, de e ittj rådeli å varra her lenger, eg trur vi kliv oppå fjøsråve, -der legg vi sekrar!»

Ja, så bar det opp på fjøstaket. De la seg på den ene sida av taket og kikte over mønsåsen ned på vollen. Fjøset lå i en bakkeheldning, så det var ikke .så høgt fra marken og opp på taket. Og da de hadde ligget en stund, sa Per: «Enn om bjønn skoill koma ufervaran her på øversia. Han kain koma heilt opp på råve åt oss. Nei beiskade, her kain vi ittj bli liggan’, vi fe heller reis ni’ fjøser Så stengje vi att fjøsdåra, og skjøt ut gjølnom glugjin om bjønn skoll koma».

Så hoppa Per ned og smatt inn i fjøset, og Svein måtte gå etter. Og ikke hadde de vært der lenge før der kom en bjønn labbende fram på vollen. Da De fikk se den, ble Per så forfjamsa at han klemte til å skyte uten å ta sikte, og bjønnen ble kanskje mer redd enn Per var.

Den jakthistoria fortalte aldri Per, men den var i alle fall sann.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *