Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Bombetrussel og radiolytting

Intervjuobjekt:    
Harald Havdahl (1922)

Intervjuer:
Silje Ødegård

Klæbu ungdomsskole

Jeg har vært og intervjuet Harald Havdahl. Han var 18 år da krigen begynte, og han bodde i Gamle Bøndenes hus i Prinsensgt. 28. Der bodde han sammen med mor og far, to søstre og ei gammel tante. Faren drev et fiskematkjøkken under der de bodde.

Kan du huske noe fra da tyskerne for første gang kom?

Harald forteller; «Da tyskerne kom mot landet, hørte vi det på radioen. De kom jo hit den 9. april, og den 8. april var vi veldig spent, for vi hørte på radioen at det var tyske båter med hester og alt mulig som ble senket utenfor kysten, av det norske forsvaret og engelske krigsskip. Da vi hørte at de kom både inn Trondheimsfjorden og inn Oslofjorden, skjønte vi at noe måtte skje. Så gikk vi og la oss utpå natta. Jeg lå i senga mi ved vinduet mot Prinsengata, og i fem-seks-tiden ble jeg vekt av en forferdelig flydur. Da jeg kikket ut vinduet, så jeg at det ikke var et norsk fly. Far og mor lå på et rom lenger inne i leiligheten. Far kom springende inn og sa; «Hva er det som skjer ?» «Ja, enten er det et tysk fly eller så er det et engelsk, det er i alle fall ikke et norsk,» sa jeg.

Rett over gata var det en liten kafe med navnet Kobberrød-kafeen. Da jeg så ut gjennom vinduet og ned dit, fikk jeg se en tysker med hjelm, uniform og våpen som satte opp plakater. Jeg sprang ned for og lese på plakaten, og der stod det noe sånn som; «Vi er kommet som venner, og skal hjelpe dere med nøytralitets-vakta. Ingen fare, dere må bare ta det med ro.» Jeg tenkte at jeg skulle gå meg en tur på byen. Folk begynte jo og stå opp på «morraskvisten». På vei ned der møtte jeg på en som kjørte fiskemat hos oss, og han sa; «Du Harald, se ned i Ravnkloa Det har aldri vært så mye fisk der som det er våpen og ammunisjon nå.» Så gikk jeg ned dit, og der var det et forferdelig syn.
Skoleungdommen stod og snakket tysk med tyskerne som hadde vakt, og flørta. De forstod jo ikke hvorfor tyskerne hadde kommet. Men jeg husker det var en mann som sa til dem: «Dere må slutte og stå her og fnise, for dere kan gå hjem og gråte. Hvis det går opp for dere hva som har hendt i dag, så bør dere gå hjem og gråte.» Det var det første jeg så til tyskerne.

Hvor var du da byen skulle bombes?

Jeg hadde en kasse med fiskemat på varesykkelen, og skulle til Fjordgata med den. Da jeg kom til Munkegata, skjønte jeg at noe var galt, for folk begynte å springe. Folk hadde fullstendig panikk, og det var noen som sa at byen skulle bombes. Jeg snudde sykkelen med en gang og for hjem. Da jeg kom hjem, så jeg at far ordnet bilen så vi kunne dra ut fra byen. Vi hoppet inn i bilen vår og kjørte oppover til en gård på Strinda til en bekjent av oss som het Olaf Storflor. Dit skulle vi liksom evakuere. Nå er jo Strinda midt i byen, men da var det langt ute på landet.

En kveld gikk flyalarmen, og da tenkte vi at nå blir byen bomba. Jeg var ute for å se, men jeg så ingenting. Dessuten ropte de at jeg måtte komme inn, det var farlig å stå ute. Vi hørte et smell. Det som hadde hendt, var at en flyver fra Værnes hadde lurt unna et småfly. Det brukte han til å slippe et spann med dynamitt over byen, og det datt ned i Old Englandgården, en gammel tregård. Jeg tror den lå på hjørnet av Dronningensgata og Krambugata. Den store skaden den gjorde var at han traff et utedo, og det smadret han helt. Etterpå fant de blikket fra sildespannet som dynamitten hadde vært i, og på den stod det Brødrene Hernes.

Bombingen var bare et rykte. Det ble sagt at heimevernet laget panikk på denne måten for å smugle ut våpen og ammunisjon fra byen. Alle bilene kjørte jo, så det ble ikke noe kontroll. Ingen brydde seg, alle bare kjørte på. Om dette var riktig eller ikke, det vet jeg ikke. Det var i alle fall det som ble sagt.

Ble du noen gang tatt av tyskerne?

En dag kom det ei dame og ringte på til oss. Hun sa at hun var fra hjemmefronten, men hun hadde ingen papirer på det. «Jeg bare sier deg det at du og faren din står på ei liste for å bli tatt av tyskerne. Dere anbefales å bo hos andre, for hvis dere ikke er hjemme når de kommer for å hente dere, så går det som oftest over, slik at dere slipper unna», sa hun, og så gikk hun igjen. Jeg fortalte mor og far om dette, og de bestemte at jeg skulle bo hos Bang-Larsen, en kamerat. De skulle dra til slekt og venner på Stjørdal. Der skulle de besøke familie etter familie, så ingen visste hvor de var. Søstrene mine, Målfrid og Solveig, skulle bo hjemme, og hvis tyskerne kom, skulle de si at mor og far var i Stjørdal, og at de ikke visste hvor jeg var. Første natta var Målfrid og Solfrid litt nervøse, og vi avtalte at neste dag klokken elleve skulle jeg gå opp Nordre på venstre side, og de nedover på andre siden. Hvis ingenting hadde hendt, skulle de springe over gata, men hvis tyskerne hadde vært der, skulle de bare gå videre på samme siden. Første dagen så ropte Solfrid da hun så meg; «Dæm har itj vært hær!» «Hysj,» sa jeg. Hun var jo så glad for at de ikke hadde vært der. Jeg flyttet ikke hjem med en gang, i tilfelle tyskerne ville komme senere. Men det gjorde de ikke, så jeg flyttet hjem igjen etter noen dager. Etter ei uke kom mor og far hjem, også. Mer så vi ikke til tyskerne som skulle komme og hente oss.

Hadde du radio?

Ja, det var jo senere, for da det var gått ei stund, kom det melding fra tyskerne om at radioene skulle inndras. Det var dødsstraff for å ha radio. Vi leverte inn vår radio. Kameraten min, Trygve Bang-Larsen, var en veldig flink, selvlært radiomann, og han spurte meg om jeg ikke hadde noen radiodeler så vi kunne fa laget oss en radio som tok inn sendinger fra London. Jeg sa at jeg skulle spørre naboen, om han hadde noen deler. Han hadde syslet litt med radiogreier. Så gjorde jeg det, og han sa; «Ja, jeg har ei eske med noe skrammel i, så hvis du har bruk for det så må du bare ta det.» Da Trygve fikk se eska, sa han at nå skulle vi snart få inn London Ikke mange dager etter sa han at vi måtte komme og høre, og da hørte vi sending fra London. Det var det vanlige; «Dunk, dunk, dunk, dunk. Dunk, dunk, dunk, dunk,» og så kom London. Det var jo så mye vi ikke forstod. De sendte jo i koder til noen i Norge, så tyskerne ikke skulle forstå beskjedene. Jeg husker at en var: «REVEN HAR EN LANG TREFOT.»

Trygve bodde i Stadsinginør Dahlsgt. 45. Det var der vi hadde radioen, men vi kunne jo ikke ha den der bestandig. Vi ble enige om at jeg skulle lage et hemmelig rom på kvisten på ei gammel brygge hvor vi hadde mellager. Der tok jeg ut ei fjøl så fint jeg kunne, og lagde ei kasse inni veggen, og der ble det plass til radioen. Og så var det bare igjen å frakte nedover radioen. «Vi tar den på trikken,» sa Trygve, «det er verre å gå med den i byen.» Trikken stoppet mellom Misjonshotellet, som tyskerne hadde tatt, og Trønderhotellet. Derfra skulle de gå nedover Prinsengata, og jeg skulle stå og passe på, og låse opp når de kom. Da kom vi ut for en episode som skremte oss veldig. Tyskerne hadde jo tatt over bensinstasjonen rett overfor butikken vår, også. Og der var det tysk betjening. Det var mørkt om kvelden, og da jeg så at de kom opp i gata med radioen, og jeg skulle låse opp, så ble det til at jeg famlet med nøkkelen. Jeg fikk ikke opp døra. De som kom med radioen holdt jo på å fa panikk de også. Det stod jo tyskere rett over gata. Så fikk jeg endelig låst opp, og vi stupte på «haue» inn gjennom døra. Da låste jeg døra, og vi sprang opp. Jeg først, og de andre holdt i meg, det var jo helt mørkt. Vi kunne ikke bruke lys. Og så kom vi oss opp, da, og fikk høre sending fra London klokka halv sju om kvelden. Da syntes vi vi hadde gjort det bra, likevel.”

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *