Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmeside)
Årbok for Namdalen 1963 side 42
Skriftstyrar: P.Jæger-Leirvik
Skrevet av: Fredrik Løvsjøli

Da Lierne fikk tilbud om å bli prestegjeld

Finlinderne, som det fra først av kaltes, hadde, helt fra da det begynte å komme inn under geistlig administrasjon, vært anneks under Snåsa. Men etter hvert som bebyggelsen bredte seg, og befolkningen økte ble det klart, at bare to prestehelger for året – en om høsten og en om våren – det kunne ikke på noen måte dekke de stedlige behov for geistlig betjening. Dessuten var jo skoleforholdene så elendige som vel mulig. Det var derfor på det rene at der måtte en utbygging og bedring til, både kirkelig og undervisningsmessig. Fra Stiftsdireksjonen kom der så skriv til bygden med ønske om en uttalelse fra folket i bygden hvorvidt de ønsket å bli eget prestegjeld.

Det var min bestefar, Fredrik O. Holand, som tok imot dette brevet, og han ble pålagt å kunngjøre saka og sammenkalle et folkemøte i kirken hvor såørsmålet skulle drøftes, hvorpå der skulle gis svar.

Mange var nokså meget i tvil om hva det kunne føre med seg dette å få egen prest. Hittil hadde libyggene måttet svare en årlig avgift til Snåsa-presten under vanv av prestetiende. Den besto i at hver helgård (en gård som ikke noen gang var delt) betalte sin prestetiende med et helt småfe, – enten sau, geit, vær eller bukk – for året, mens halvgårdene betalte med et halvt småfe, eller de betalte med ett dyr hver sitt år. Men det var ikke nok med at de skaffet dyra, de måtte også frakte dem over til Snåsa. Libyggene hadde oppfattet dette som den lønn de skulle betale til presten for at han kom her to ganger for året. Nå lurte de på, at skulle det bli forholdsvis så mye dyrere å underholde presten hele året, da ville det gå alt for hårdt ut over deres småfeflokker. Saka var derfor ikke så opplagt. Der var sannelig grunn til å tenke over den, mente mange.

*

På den tiden var det en mann i Nordli, som het Einar Larsen Næss. Så vidt jeg husker i farten, var han den fjerde eller femte i den store barneflokken på 16 (eller kanskje det var 18) fra sørgården på Næss. Denne Einar Larsen hadde kjøpt den gården her i Løvsjøli, som jeg har hatt i min tid. Det var 12 brødre i den store familien på Næss, og alle var svært storvokste og kraftige karer. Men Einar var nok den største og sterkeste av dem alle. Han var ruvende og kjempestor, og en bryter av en arbeidskar, men han hadde også et bryskt og bydende vesen. Til hverdags gikk han i alminnelighet kledt i ”støypekofte” (den liknet på en gammeldags samekofte). Over hoftene og midjen drog han den inn til livet med beltereim. Dels for denne noe egenartede påkledning og dels på grunn av hans myndige vesen, hadde bygdesnakket lagt på ham økenavnet ”Løvsjøliprosten”. Dette visste han om, og hadde nok i sitt stille sinn følt seg inderlig forbasket over dette. Men ingen visste hvem som hadde funnet på det, og da ver det ikke godt å ta noen for det.

Nå var dagen kommet da Nordli-byggene var samlet i kirken for å uttale seg om hvorvidt de ønsket at Lierne skulle bli eget prestegjeld. Min bestefar hadde referert Stiftets brev, og bad så de møtende om å komme med sine meninger om spørsmålet. Men kallene satt tause, dreiet på huva mellom hendene, tygget på tobakksbussen og lot en og annen tobakksklyse klaske i gulvet. Einar Larsen (”Løvsjøliprosten”) satt der også stor og ruvende, men også han var tyst. Dette var litt uvant, for han var ikke av dem som nettopp brukte å legge skjul på det han mente. Og sine meninger behøvde han så viss ikke å hente fra andre. Det var nok derfor mange som nettopp ventet på hva han hadde å si. Man måtte så ofte bøye seg for hans kloke og gode meninger.

Einar Larsen var en farbror av min bestefar, og da han syntes at det gikk for tørt med å få noen uttalelse som utgangspunkt for en mulig diskusjon, vendte han seg direkte til Einar Larsen og sa:

–    ”Si meg en ting, farbror Einar: Hva tror du om denne saken? Skal vi be om å få vår egen prest i Li, eller skal vi ikke?”

Nå var det øyeblikket kommet for Einar Larsen, da han kunne gi sine sambygdinger et hipp igjen for dette forsmedelige økenavnet som de hadde lagt på ham. Stor, ruvende og myndig reiste han seg i kirkestolen, og så sa han med sin sterke stemme så det hørtes over hele kirken:

–    ”Nå – , de veit i no, æt dka de bli prest i Li, da vil it i lenger vårrå prost i Løvsjøli”:

Dermed satte han seg på plassen sin igjen, og noen uttalelse fra ham i den saken, det kom der ikke.

Hvilken uttalelse der ble fra møtet, vet jeg ikke. Einar Larsens ble nok ikke nedskrevet. Men på folkemunne levet den, og gjør det så vidt enda.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *