Internt referansenummer: 02.11.10 – A
Kilde:
Fortell Såmund- fortell mer
Sagn, folkelivs- og bjørneskildringer fra Utkant-Norge
Av: BENGT-ARNE RØINE
Såmund Aasen til minne
OSLO 1979 GRØNDAHL & SØN FORLAG AS
ISBN 82-504-0360-6
(Klikk her for å lese ”Forordet”)
(Klikk her for å se bilder av Såmund Aasen)

Den siste ulven i Agder

— Jegerne fulgte ulvesporet fra Myrekvæven og til heiene i Vinje. De tenkte at om noen dager var de kvitt uhyret for alltid. Det var den siste ulven i Agder de fulgte så trutt, forteller Såmund. — Enda en gang ble den borte, enda en gang var de lurt.

Ulveflokkene ble borte i Agder rundt midten av 1800-tallet. Folk sa at det var Pilt-Ola som jagde dem med sine metoder. Men ingen ting sjer tilfeldig i dyreriket. Det var tida og utviklingen som avgjorde det hele.

Det kom en lappgjeter fra en ensom gard i Rauland, langt inne på Hardangervidda. Han dro til Setesdalsheiene med en tam reinflokk. I sporet lusket en hunnulv med unge. Lapp-Anton stanset og la ut gift. Den gamle ulven slukte åta. Siden gikk lappen i fred for skrubben.

To år gikk. Ungen var voksen og hadde blitt «den siste ulven» — det mest illgjetne villdyret i Agder. Utallige ganger unnslapp den haglladninger og riflekuler. Jegerne fikk ikke livet av den.

«Den Siste» syntes i månelyse netter der dyreflokkene gikk. Gjeterne måtte nattgå dyra — gjete i mørket. Ulven fôr fram som et råbeist. En natt drepte den elleve tamrein. Gjeterne sto innbitte rundt bålet, mens ulvehylene lød fra ubestemmelige steder.

Fullmånen lyste over rimfrosten. Ulven ulte mot himmelen. På loftet i garden Hovden lå skytterne Knut Vatnedalen og Såve Bjåen med børser og kulepunger. De hadde fint utsyn og godt sikte, hadde ladet med ekstra bly-tinnkuler og lagt ut åte. Timene gikk. «Den Siste» sprang over islagte vann, og lurte i skogkanten. Tida gikk. Så sprang den over jordet mot fjøset. Ulven var som en utydelig skygge.

Knut Vatnedalen skaut fra gluggen. Den siste ferden var slutt for vargen. Nei, ikke helt, den kjempet så gruelig for livet sitt der ute, og krøp under ei furu. Jegerne kom etter. Knut slo børsekolben i vargeskallen. Da sank dyret sammen. Men først rakk det å flerre tenner.

Så rant en ny dag i vest, den ellevte dagen i julemåneden 1898. Den siste hannulven i Agder ble syv år gammel. I fire dager holdt folket i dalen gravferdsfest over det falne beistet, og åt seg trinne på rømmegraut. Gleden tok ingen ende. Endelig hadde udyret stupt for en velrettet ladning.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *