Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK

Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

 

Den store krigen hadde vart i flere år…

 

Den store krigen hadde vart i flere år. Nå lakket den mot slutten. Mer og mer merket man i Finnmark at det var ufred i Europa. Rasjoneringen ble stadig strengere.

Og nå begynte flyktninger å strømme inn i Finnmark. Det var tyske og østerrikske krigsfanger som hadde rømt fra russiske fangeleire. De hadde rømt fra krigsfangenskap i det fjerne Sibir, hadde slitt seg gjennom uendelige russiske ødemarker, hadde flyktet gjennom Finland —som under den første verdenskrig var en del av tsarens veldige Russland — og kommet til friheten i Norge.

De kom over elvene Tana og Kárášjåkka, utslitte og elendige. Lensmann Hegge i Kárášjåkka fikk mye å gjøre. Han måtte ta hånd om flyktningene og sørge for at de fikk stell og pleie. Så ble de sendt videre til Skuvvanvárri, hvor de fleste av dem hvilte ut, og derfra til Læv’dnja, og så med båt fra Hamnbukt til Hammerfest.

Lensmann Hegge tok stadig oppsynsturer på elvene. På båten var det norske flagget heist.

Han er kommet et stykke oppover Kárášjåkka. Da oppdager han en mann inne på bredden et stykke ovenfor kirkestedet. Han gir ordre til stakerne om å legge til land. Men da de når bredden, er den fremmede forsvunnet.

Da oppdager lensmannen at han har glemt å pakke opp flagget! Det ligger sammenrullet i båten. Han pakker det opp og vifter med det.

Rømlingen kommer nølende og forsiktig tilbake til elvebredden. Jo, han er i Norge! Han er fri! Han er lykkelig. Han er en tysk krigsfange som er rømt fra Sibir.

Tyskeren heter Hermann Löffler og er forretningsmann fra Berlin. Nå blir han med Hegge til Kárášjåkka. Lensmannen fungerer som en konsul for disse flyktningene. Han utstyrer dem med penger og klær, og sender dem til Hammerfest, hvor Robertson, den tyske konsulen, overtar dem og koster dem hjem til Tyskland.
Anders_Opdahl_Og_Hermann
Skuvvanvárri fjellstue sommeren 1917. Anders Opdahl og Hermann Løffler.
Fotograf: Henry Opdahl.
Klemet Andersen ble vappus for Löffler. En dag kom de ned til Skuvvanvárri.
Hermann Löffler hvilte ut på fjellstuen. Han var sliten etter flukten fra Sibir. De hadde vært mange som hadde rømt sammen. Men han var den eneste som hadde klart å komme til Norge. De andre var bukket under på veien.

Nå satt han på fjellstuen og fortalte. Han kunne ikke norsk, og ingen på fjellstuen kunne tysk, men ved fakter og geberder fikk han forklart det meste. Han viste dem arr på kroppen sin. Det var arr etter lusebitt han hadde fått i fangeleiren.

Han fortalte om lusene. Fikk de vokse i fred, ble de umåtelig store. Og det var mange av dem i leiren! Det hadde krydd av store blodtørstige, sibirske lus. Fjellstuefolket stirret på armene og ryggen hans, der arrene var tett i tett.

En dag kom det seksogtredve flyktninger til fjellstuen. Halvparten var tyskere, og halvparten østerrikere. De hadde vært med i et slag på østfronten og var blitt tatt til fange.

Flyktningene var uvenner seg imellom. De hadde deltatt i samme slaget, og nå ga de hverandre skylden for at det gikk så galt som det gjorde. Tyskerne skyldte på østerrikerne, og østerrikerne på tyskerne. Derfor ble de flyttet inn i hvert sitt rom i almuestuen. Tyskerne i det ene rommet, og østerrikerne i det andre.

Den dagen flyktningene kom, var både telegrafinspektøren og amtmannen på fjellstuen. De forstod tysk, begge to. Om kvelden gikk de derfor over til almuestuen for å slå av en prat med soldatene.

Soldatene var trette og hadde allerede lagt seg. Men en av dem hoppet straks opp da de norske kom inn. Det var i tyskernes rom de var kommet, og mens soldatene sov, satt lederen deres og snakket med nordmennene som kom på besøk.

De hadde vært mellom to og tre hundre mann som hadde klart å bryte seg ut av fangeleiren. Men de fleste av dem var blitt liggende igjen i Sibirs ødemarker. Noen av dem var druknet, noen var omkommet på annen vis, og andre var forsvunnet. Bare disse seksogtredve mann hadde klart å ta seg over til Norge.

Soldatene ble noen dager i Skuvvanvárri. Her var det mat nok! Hver dag fikk de laks til alle måltider. De ble i godt humør og skøyet med fjellstuefolket.

En kveld stod Trygve i døren til almuestuen og så på at de styrte og stelte der. Da kom en tysker bort til ham og satte luen sin på hodet til gutten, og moret seg godt over det. Så tok han luen av Trygve igjen, og viste ham to hull etter kuler som var gått gjennom luen like over hodet. Tyskeren ristet på hodet og mente at krig ikke var spøk!

En morgen klokken seks startet soldatene fra Skuvvanvárri. Nå var de uthvilt. De marsjerte.

Men først var det oppstilling. En av dem kommanderte — og så skulle de starte mot Læv’dnja. På trammen satt Sverre og begynte å spille Dobbeltørnen på trekkspill. Da stanset de og lyttet til han var ferdig. Så hilste de og marsjerte.

På Smørstad i Læv’dnja slo de leir, tente bål og spiste. Så lå de rundt bålet i sine uniformer og hvilte. Humøret var godt, og de pratet med folk som kom borttil.

Fra Hamnbukt dro de med båt til Hammerfest.

Det led ut på sommeren. Det nærmet seg høsten. Av og til kom tyske flyktninger til fjellstuen, stanset en dag eller to, og fortsatte videre.

Og folk ellers dro forbi. En kveld var der mye folk. Det var skogforvalter Sambu, Olaf Olsson og skogvokter Grape. Og mange andre. I storsalen i Rødstua spilte Sverre og Trygve opp til dans.

Det var kommet to tyske flyktninger til fjellstuen. Den ene måtte enten være general eller major. Han var stor og kraftig. Den andre var tynn og spinkel og måtte være adjutanten hans. De fikk bo i rommet ved siden av storsalen i Rødstua.

Anders Opdahl ble betenkt. Kanskje dansen ville forstyrre tyskerne? Han snakket med Grape om det. Om ikke Grape — som kunne tysk — kunne høre med dem om musikken var til sjenanse? Ja, Grape gikk inn til dem og spurte. Om de fikk sove når det ble danset i rommet ved siden av?

Generalen lo. Han var vant til verre larm fra fronten! De bare å danse!

Og dansen gikk i salen. Der kom adjutanten inn en tur og så på. Han ble stående en stund ved veggen. Så danset han også!

Og der kom generalen. Om han kunne få nattkaffe? Jo, det skulle han få. Men den måtte være sterk! sa han. Så kokte de kaffe til generalen og bar inn til ham.

Neste morgen skulle Sverre og Trygve skysse tyskerne bort til nordenden av Vuolit Læv’dnjajáv’ri. De staket nedover.

Da de kom til ?ævresguoi’ka (Oterstryket) i Guot’ko, skulle de sette tyskerne på land mens de selv alene staket båten gjennom den sterke strømmen.

Generalen gikk på land, men da adjutanten reiste seg i den smale elvebåten, vippet han over ende og gikk på hodet i vannet. Og akkurat der var det dypt vann. Men generalen tok ham bare rolig i nakken og trakk ham på land mens han lo kolossalt.

Adjutanten var våt over det hele. Men han brydde seg ikke noe om det, satte seg bare i båten igjen på nedsiden av ?ævresguoi’ka.

Så kom de til nordenden av Vuolit Læv’dnjajáv’ri, og satte tyskerne på land der. Derfra skulle de to fortsette til fots til Læv’dnja.

Generalen spurte om de hadde fått betaling for skyssen? Jo, Trygve forklarte at lensmannen i Kárášjåkka klarerte ut for all flyktningeskyss. Men generalen ga dem likevel tyve kroner. «Drikkepenger», sa han.

Krigen nærmet seg slutten. Det kom ingen flere tyske flyktninger til Finnmark. Nå var det russere som flyktet fra revolusjonen.

Lensmann_Hegge
Lensmann Hegge, som under første verdenskrig brakte opp flyktninger som kom over grensen til Finnmark
Fotograf: K. Kleppe.
Lensmann Hegge har det like travelt. Han er stadig på farten. Han sporer flyktningene opp, lar dem få nødvendig utstyr, og sender dem videre til Hammerfest.
En dag kommer to russere til Skuvvanvárri, og tar inn på fjellstuen. De er flyktninger. Den ene er en eldre mann. Han har skjegg og er prest. Den andre er en ung gutt. Han har lært seg noen finske ord på flukten gjennom Finland, så han kan gjøre seg litt forståelig — for befolkningen i Skuvvanvárri kan jo finsk også, de fleste av dem.

På fjellstuen får flyktningene husrom og mat. Lensmann Hegge har gitt beskjed om at det bare er å stelle godt med dem, og sende regningen til ham.

De to er bare natten i Skuvvanvárri. Allerede neste dag vil de videre. Sverre og Trygve skysser dem til nordenden av Vuolit Læv’dnjajáv’ri. Derfra går flyktningene til Læv’dnja.

Det går noen dager. Så kommer lensmann Dahl til fjellstuen. Han er hemmelighetsfull og har store nyheter med seg. Om de vet hvem den russiske gutten var, han som så ut som om han var en seksten, sytten år gammel?

Nei, hverken Anders Opdahl eller de andre kan ane hvem det var. «Jo!» sier Dahl, «nu kan dokker lure!» For det var ingen gutt! Det var tsarens datter som var forkledd og hadde rømt! Tsaren og hans familie var myrdet, og bare denne ene datteren hadde unnsloppet, fortalte Dahl. Presten var en av hennes trofaste hjelpere. Fjellstuefolket stirret storøyd på Dahl. Var det sant? Ja, sa Dahl, sant var det!

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *