Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Det var rasjonering på alt

Intervjuobjekt:    
Ingrid Brostrøm (1917) f Øren

Intervjuer:    
Reidun Brostrøm

Duk av boi ble til kjeledress

Var det vanskelig å skaffe seg klær og sko under krigen?

– Ja, under krigen måtte du bruke rasjoneringskort på absolutt alt. Skulle du ha f eks. nye sko, måtte du gå til rasjoneringsnemda, og fortelle hvilke gode «grunner» du hadde for å få deg kort til å kjøpe sko. Men selv om du hadde kort, var det svært vanskelig å skaffe seg varen, rett og slett fordi butikkene ikke hadde det du ville ha. Derfor måtte alt syes om, og brukes på nytt, helt til det var utslitt. Jeg husker spesielt en gang da jeg hadde klart å skaffe meg en duk av boi. (Boi er et tungt, men løst vevd ullstoff med tett, lodden overflate.) Av den ble jeg nødt til å sy en kjeledress til den yngste sønnen min.

Uansett hva du måtte ha av sko og tøy, så måtte du til Trondheim for å skaffe det, og da måtte du sykle. Når du kom til Trondheim, gjaldt det å kjenne butikkeierne. I byene var det stor matmangel, men siden vi bodde på landet, produserte vi litt mat selv. Så hvis du da var på go’fot med butikkeieren og hadde med deg f eks. litt smør, kunne du kanskje få komme inn på lageret. Og det var der varene var. I selve butikken var det nesten ingen ting. Siden det var svært vanskelig å skaffe seg sko, måtte man prøve å lage en form for sko selv. Jeg laget tøfler av ulltøy, husker jeg, og disse var så varme at barna brukte dem ute når det var tørrsnø og veldig kaldt.

Matkort fikk vi en gang i måneden

Matkort fikk vi en gang i måneden, og det måtte vi til Børsa for å skaffe oss. Der var også forsyningsnemda. Da jeg gikk dit for å spørre etter kjøttkort, sa de med en gang at det var det ingen vits i å ha, for noe kjøtt ville det ikke bli på oss likevel, for det var det umulig å skaffe. Mange av matvarene som var å få kjøpt i butikken, var ikke særlig gode, bla. melet var helt forferdelig. Når man bakte brød av det, delte det seg i ovnen. Skorpa ble svartbrent, og allikevel var brødet rått inni. Noe som het for kaffe-erstatning hadde de også i butikkene, for vanlig kaffe var det helt slutt på. Mange likte ikke denne kaffe-erstatninga noe særlig, og brente erter i stedet. Dette brukte de som kaffe. De som hadde små barn fikk hvetemel- og sukkerkort: Det var såpass mye at jeg klarte å få til julebaksten.

Vi gjemte unna litt av kornet i halmen

Det dere produserte selv på gården, fikk dere beholde det?

– Nei, det fikk vi egentlig ikke. Alt kornet skulle bl.a. gå til tyskerne. De hadde til og med plukket ut noen til å være noe de kalte korn-veiere. De skulle gå rundt på gårdene under innhøstinga og veie kornet, dette for at de ikke skulle legge til side noe, men sende alt til tyskerne. Bestefar var en slik kornveier. Vi jukset mye når vi veide kornet. Bonden fikk selv bestemme hvor mye han ville jeg skulle trekke fra, når jeg hadde veid kornet hans. Det komet gjemte vi godt unna. Det «ulovlige» kornet ble sendte til små lokale møller. Det var som oftest
melkebilen som kjørte rundt med kornet. Dette melet ble selvsagt mye bedre enn det man fikk kjøpt på butikken, for her fjernet de det ytterste på kornet.

Kornet vi fikk i butikkene var bare hakket opp i småbiter, blandet sammen og sendt ut. Og det sier seg selv at det ikke ble noe særlig.

All melka skulle vi også levere til meieriet, det var alle pålagt. – Men, vi kom flyttende til Viggja under krigen, og slapp derfor å levere melka vår. De glemte oss, heldigvis. Dette gjorde at vi laget ost, fløte og smør selv. Dette tjente både vi og naboene på. De fikk kjøpe seg meieriprodukter uten å bruke de dyrebare rasjoneringskorta, og vi tjente litt på det, men ikke så mye. Dette var selvsagt ulovlig, men under krigen var det ikke mange som hadde alt sitt på det tørre. Og dessuten var det et slikt tysker-hat at det var helt utenkelig å levere noe som helst til dem, uten å være helt nødt. Vi krevde ikke mye for melkeproduktene våre og kunne helt sikkert ha fått solgt like mye for dobbel pris.

Noen naboer av oss hadde det ikke noe særlig, de kom rett som det var opp til oss og spiste. De hadde hverken penger, mat eller gård, men de hadde litt fisk, og av og til så de seg råd til å gi oss en fisk som takk for maten vi ga dem. Den fisken var kjærkommen. Det var et veldig fint miljø oss naboer imellom under krigen, alle hjalp hverandre med små tjenester. Det var nok derfor vi klarte oss så bra også.

Da vi flyttet fra Frosta fikk vi med oss litt frø og gjødning av han som eide butikken, uten kort. Og det var vel og bra, for kort på såfrø og gjødning, det var det sannelig ikke enkelt å skaffe seg. Og hadde man klart å skaffe seg korta var bare halve jobben gjort, for selve gjødninga var stor mangelvare. I jorda sådde vi sukkernepe. Den solgte vi til butikkene.

Da er det bare å legge seg ned og dø

Under krigen gikk det en difteriepidemi. De eldste barna våre var tvillingsøstre, og jula 1944, tror jeg det var, ble en av dem så forferdelig syk. Hun ble stiv i nakken, ja i det hele tatt veldig syk. Vi tilkalte lege med en gang, for vi var jo veldig redde for at det kunne være difteri. Da legen kom innenfor døra husker jeg godt at det første han hadde å si, uten å ha sett på datteren min en gang var: -Har man fått difteri nå, er det bare å legge seg ned og dø, for det er ikke mer serum å få! Dette var det jo selvsagt helt forferdelig å fa beskjed om, men heldigvis var det ikke difteri dattera vår hadde fått.

Hvordan var det med hygienen rent generelt?

– Hygienen var det nok så som så med, men tannhygienen ble jo selvsagt veldig bra, for sukker fantes nesten ikke. Den såpa vi hadde var sannelig ikke rare greiene. Den så nesten ut som leirklumper, hva den besto av har jeg ikke den ringeste anelse om, men den skummet ikke, og mye fett tror jeg slettes ikke det var i den.

Aldri oppredd

Under krigen var det forbudt å ha radio, men mange gjemte unna radioene sine og hørte på dem i smug. En vi kjente på Frosta hadde en radio. Han hadde sagd et lite hull rett inn i veggen over senga si, inni der gjemte han radioen sin. For at ingen skulle kunne se hullet, redde han aldri opp senga si, dyna lå alltid i en liten haug som skjulte hullet i veggen.

Av og til kom det tyske soldater hjem til folk for å se etter om de enten gjemte på en radio, et våpen, eller ett eller annet som tyskerne hadde forbudt nordmenn å ha. På en gård hadde de fullt av patroner og et gevær på loftet. Etter at tyskerne hadde vært hjemme hos oss på inspeksjon, sprang jeg ned til dem for å varsle om at det snart ville komme tyskere. Kona på gården tok alle patronene i stakken sin, og slapp dem rett ned i utedoen, og der ble de nok liggende.

Fyrte med «knott»

Bussene vi hadde var generatorbusser. Siden det var stor mangel på bensin var vi nødt til å fyre med noe vi kalte knott, dette var oldertre kuttet opp i små biter. Å komme med bussen var heller ikke enkelt, det var alltid fullt. Dette var fordi bussene også ble brukt til å frakte varer med, til f eks. butikkene.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *