Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

En fordel å jobbe på mølla

Intervjuobjekt:    
Olga Stav (1916) f Hammer

Intervjuer:    
Jannicke Stav

Olga Stav er fra Buvika og var 24 år da krigen brøt ut. Hun er bestemora mi. Den 9. april i 1940 var Olga på vei til arbeid ned Elgesetergata i Trondheim. Tyskerne hadde kommet til byen, og ingen skjønte hva som foregikk. Folk trodde at det var en militærøvelse, inntil de så tyske plakater og hørte tyskerne snakke og rope. Det begynte å gå rykter om at byen skulle bombes av engelskmennene, så Olga flyttet fra hybelen sin hjem til foreldrene sine på Furuvold i Buvika.

Faren, Andreas Hammer, jobbet på mølla, så en del mel og brødvarer fikk de derfra. Det var rasjoneringskort på det meste, så det var vanskelig å få tak i nok mat for mange. «Hjemme var det mangel på det meste, men vi led ingen nød», forteller Olga. «På landet hadde vi for det meste nok mat.» Bekjente på gårder rundt om i bygda solgte kjøtt og andre matvarer illegalt.

I 1941 ble Olga lagt inn på RIT for mulig hjernehinnebetennelse, men det var lungebetennelse, heldigvis. Det var ganske skremmende å ligge på sykehuset, syntes hun, for flyalarmen gikk hele tida, og hun måtte bli liggende. Da hun lå der, ble overlegen, Koritzinsky, tatt av tyskerne, men ingen visste hvordan det gikk med ham. Han ble tatt fordi han var av jødisk opprinnelse.

Ikke enkelt å ha baby

1 1943 fødte hun en sønn, John. Da bodde hun på Heimdal sammen med mannen, Olav Stav. Da John ble født, flyttet de sammen inn til Furuvold. Klærne ble sydd om, og bleiene ble til av noen lakener. Babyklær fikk de av gode venner. Under krigen lærte Olga seg å karde og spinne. De klærne de skulle ha, måtte de lage selv. Leken til barna gikk videre som før, men det ble smått med utflukter. «Det var tyskere overalt», sier Olga.

Tyskerne hadde også en base på Husbygården i Buvika. Det var nesten ingen informasjon om krigen, for alle radioer måtte leveres inn. Skytevåpen ble også levert inn. I avisene som ble utgitt, sto det bare skrevet slik tyskerne ville ha det, og Olga visste ikke om noen illegale aviser. Hvis folk skulle noen steder, syklet de. For å ta buss måtte en ha legeattest. Når de syklet, brukte de å henge bak på bilene. Det gikk ikke så fort, for bilene gikk på «knott», små olderbiter som ble brent. Men det gikk iallfall fortere og var bedre enn å sykle. Det gikk tog fra
Heimdal til Trondheim.

Olav fortalte at de så et fly som ble skutt ned over Gulosen. Den ene av pilotene landet i sjøen, mens den andre landet på Kvernberget i Buvika. Lærer Aksnes hjalp ham over til Sverige. Denne Aksnes hadde visst en radio, selv om det ikke var lov. Det var ikke lov å ha fester og andre sammenkomster, og det var lite av gudstjenester. Bare de prestene som var nazister, fikk lønn.

Nå er Olga 79 år og lever i beste velgående i Brekka i Buvika.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *