Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

En husmors tilbakeblikk


Intervjuobjekt:    
Borghild Grendstad

Intervjuer:    
Synnøve Engan

Jeg har intervjuet Borghild Grendstad, 84 år, som bor på Lysklett Nordre i Klæbu kommune Hun var 30 år da krigen startet. I dette intervjuet forteller hun om hvordan det var å være til stede under krigen og hva de måtte gjøre for å klare seg. Selv visste hun ikke om krigs -utbruddet før i 8-9 tiden på morgenen den 9. april. Den 9. april 1940 ble det satt ut tyske tropper overalt i Trondheim, og det lå krigsskip på havna. Familien Grendstad tenkte at dette ikke kunne hende oss, men det fikk de merke at det gjorde.

På hvilken måte fikk dere merke dette?

– Den første dagen gikk det rykter om at Trondheim by skulle bombes. Folk ble selvfølgelig redde, og massevis av folk rømte ut av byen. Til tross for at de var mange selv, to voksne, to barn og arbeidsfolk, tok de imot folk som hadde rømt fra byen. De første som kom hit på formiddagen den 9. april, var to foreldre, to barn og en tjenestejente som spurte etter husrom for noen dager. De mente at det ikke kom til å vare lenge, men det gjorde det, og familien ble hele sommeren. De innrettet seg på et par rom og trivdes ganske bra. Senere i uka kom det mange flere, og vi tok imot dem så fremt vi hadde husrom til dem. Noen reiste etter noen dager, andre ble i flere uker. Det ble veldig folksomt på gården. Vi tok imot fem forskjellige husstander i alt. Det ble ca. 21 personer, men alle var her ikke på samme tid. Vi hadde på det meste 16-17. evakuerte personer samtidig, og de bodde trangt i nystuggu, på loft, og i «sommerstuggu». Det ble et godt samhold mellom alle familiene som på forhånd hadde vært ukjente for hverandre. Mellom enkelte ble det knyttet vennskapsbånd for livet, og for ungene var det spennende med nye lekekamerater.

Vi fikk snart merke at vi hadde fatt fremmede inn i landet. Det kom alle slags påbud og bestemmelser som skulle overholdes. Det ble innført rasjonering på storparten av maten og på det vi avlet selv. Kommunale oppnevnte personer ble satt til å måle og telle opp det vi hadde på gården, bl.a. korn og høy, og de regnet ut hvor mange dyr vi hadde. Vi fikk beskjed om hvor mye av dette vi skulle få bruke selv og hvor mye vi var pliktige til å levere.

Det komet vi fikk lov å bruke selv, måtte vi selv kjøre til mølla for å fa malt. Det var forbudt og straffbart å ta med en kornsekk for mye til eget bruk. Likevel ble det kjørt mange sekker til ulovlig maling om natta. På Selsbakk var det offentlig, kontrollert mølle og utpå Fremoen ei gårdsmølle, der gårdbrukeren tok imot kom- til maling, loVlig og ulovlig. Det var risikabelt både for dem som kjørte og for mølleren. Folk kunne også lage seg primitive møller. Her på gården fant vi fram de gamle kvernsteinene og bygde opp igjen ei lita mølle ved bekken bak gården. Vi måtte passe på å male når bekken var stor. Melet ble veldig grovmalt. Det ble helst brukt til dyremel, men kunne brukes til grøt.

Var det matmangel her på gården under krigen?

– Nei, det er vel aldri direkte matmangel på en gård. Vi hadde bestandig byggmel som vi kokte byggmelsgrøt av. Den spiste vi enten nykokt, kald eller stekt. Byggmelsgrøt ble brukt hos nesten alle familier under krigen. Kaffe var en mangelvare. Som erstatning brente vi bygg og erter i ei gryte på ovnen, og det ble til noe som vi kalte kaffe. Kafferasjonen besto av noen fa kaffebønner pr. uke. I stedet for rosiner tørka vi blåbær. Folk forsøkte å lage te av tørka lyng, solbærblad, og kjerringrokk. Vi prøvde å tappe bjørkesevje som ble tørket til sukkerstoff Det ble en mørk, brun siruptype. Veldig bitter på smak. Tobakk var det lite å fa tak i for mannfolkene, så her på gården ble det også plantet tobakksplanter. Plantene ble store og fine og over en meter høye. Mennene tørket og røkte den og forsøkte også å lage skråtobakk av den. De la bladene i en tett kopp og lagde deretter en saus som bl.a. kunne bestå av svisker, når vi en sjelden gang fikk tak i det. De kokte sausen og la den over tobakksbladene og satte press på den. Dette fungert som skrå.

Var det noen spesielle matsorter dere ikke fikk tak i eller hadde lite av?

– Vi hadde det vi avlet på gården, men det var mye vi savnet, f eks. var det lite av rosiner og svisker. Som erstatning for svisker laget vi sviskegrøt av: Revet gulrot, tyttebær, svart sirup og romdråper. Potetmel fikk vi ikke kjøpt, så det måtte vi lage selv.

Hvordan laget du det?

– Da tok vi i bruk en gammel metode. Først vasket vi potetene helt rene, men skrelte dem ikke. Deretter reiv vi dem med trekvern. Den hadde en veiv som vi dro den med. Vi slo oppi en bøtte poteter om gangen og dro med veiva helt til vi fikk potetrev ut av kverna. Når vi skulle vaske ut melet av potetrevet, slo vi massen gjennom et striestoff som var festet over en trestamp. Vi måtte slå mange bøtter med vann oppi og røre mye til vi hadde fatt vasket ut potetmelet. Det lå til slutt nederst på bunnen som et tjukt lag. Når vi hadde tømt ut vannet og fatt ut potetmelet, la vi det utover på et laken eller noe annet stoff på et loftsgolv. Der lå det til det ble tørt og resultatet ble veldig fint. Det var mye arbeid.

Opplevde dere noen krigshandlinger her i Klæbu?

– Nei, det slapp vi, men vi hadde tyskerne her av og til likevel. Det var noen manøvre her under krigen, bl.a. høsten 1943. Lensmannen kom på forhånd for å bestille husrom til hester, soldater og befal. Låven skulle ryddes til hestene kom. Det var ca. 20 hester. Soldatene, som også var ca. 20 pers., skulle holde til i «sommerstuggu». De lå på golvet. Befalet fikk et rom og et loft å være på i hovedhuset. De festa i stua og på loftet om natta, og de bråkte noe voldsomt. Det ble satt vakter ute ved veiene, og vi fikk ikke lov å gå noen steder uten tillatelse. Jeg husker at vi skulle være faddere i en barnedåp på nabogården. Vi skulle delta både i kirka og under middagen, men stakk hjemom en tur for å se hvordan det stod til på gården. Det stod vakter med gevær ved alle hushjørnene, og gårdsplassen var full av vogner og annet utstyr. Det var bl.a. satt opp feltkjøkken til dem på gårdsplassen. Vi måtte ta imot dem, og det ble en veldig utrivelig helg.

På hvilken måte oppførte tyskerne seg når de kom til gårds?

– Soldatene gjorde vel bare det de hadde fatt ordre om, men det hendte at vi fikk besøk noen ganger av tyskere som oppførte seg dårlig og tok ting fra oss. Det hadde de ikke lov til. I påska 1943 var det noen tyskere, hird og NS-folk som holdt til i «herstuggu» i prestegården. De dro rundt på bygda og stjal mat. Hos oss tok de smør og egg som vi skulle ha i påskehelga. En av dem hadde ryggsekk med levende høner på ryggen.

De hadde de tatt på Vangsmoen Nedre. Om kvelden hadde de fest i «herstuggu» på prestegården. Nordmennene (hirdmenn eller NS-folk) var de som oppførte seg verst denne gangen, ikke tyskerne.

Når fikk dere vite at krigen begynte å nærme seg slutten?

– Det begynte å gå rykter om det dagen før, men vi fikk ikke vite det sikkert før formiddagen den 8. mai. Da så vi at en mann som vi visste hadde radio hadde heist flagget. Folk ble veldig glade og feiret på hvert sitt vis. Det var utrolig hva folk fikk tryllet frem til spleiselag eller annet.

Helt til slutt, har du noen historier du vil dele med oss?

– Jeg har en liten historie fra en juletrefest på Lysklett skole. Det var ikke lov på den tiden. De som hadde arrangert den, hadde skrapet i hop litt av rasjonerte varer, slik at de hadde fått istand kakao til ungene og ekte kaffe til oss voksne. Da festen var ferdig, ble det stilt spørsmål om hvem som ville ha med seg kaffekjelen hjem og koke videre på «gruggen». Det var mer stas enn å koke på brent bygg og erter. «Gruggen» ble aldri kastet etter en gangs bruk.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *