Internt referansenummer: 29.04.2011 – B
Kilde: norske sagn
Redigert av: DR. PHIL. R. TH. CHRISTIANSEN
Forord av: PROFFESOR DR. KNUT LIESTØL
Samlet ved ALLERS FAMILIE-JOURNAL
H. ASCHEHOUG & CO (W.NYGAARD)
OSLO 1938
TEGNINGER AV ASLAUG TRANHEIM OG SVEIN BURAAS
OMSLAGSTEGNING AV HENNING GRAN
Klikk her for å lese “Forordet”.
Klikk her for å lese “Innledning”.

Et sagn om Svartedauen

Fra Vinje i Telemark

Svartedauen herjet ikke bare i kystbygdene, som ofte ellers slike smittsomme sykdommer pleiet, men den fant veien op til de mest bortgjemte og avsides fjellbygder. Den kom også til Vinje i Telemark.

Der gikk pesten fra gård til gård i skikkelse av et bitte lite kvinnfolk. Hun bar alltid med sig en liten kost, og der hvor hun gikk inn og feiet for døren, der døde alle folkene i huset; men på de gårdene der noen skulde leve, slo hun like mange slag på døren med kosteskaftet, som der skulde dø folk i huset.

Omsider kom kvinnfolket ned til Totakvann; hun skulde videre til Rauland, men vannet lå i veien. Hun gikk derfor innom på en gård som het Kålos og fikk mannen der til å sette sig over. Da de var kommet et stykke utpå, skjønte nok man¬nen hvem det var som satt i båten, og han tok til å be for sig, om han ikke kunne bli spart for å dø. Pesta sa at det rådde hun ikke for; det kom an på om han var skrevet op i boken hennes. De kom frem, pesta gikk i land, betalte mannen for skyssen, og slo så op i boken, men sa ingen ting. Mannen måtte ro hjem igjen, og da han steg over treskelen i stuen, falt han død om på gulvet.

Pesta drog videre og kom til slutt helt til Mjøsstrand sogn. Folk døde i mengdevis, men for å få dem begravd i kristen jord måtte likene føres helt til Raulands kirkegård.

Alle vilde gjerne ha sine begravd i innvidd jord, men veien var lang, og sneen var mellem to og tre alen dyp. Hester var der ikke mange av i bygden, men mannen på Førnes hadde en sjelden vakker kraftig hest som var kjent som «Førnesbrunen». Den hentet de og spente for et lass med døde; men de fikk sette truger på den, ellers greide den ikke å komme frem. Da den hadde gjort en tur frem og tilbake, gikk den siden samme reisen uten kjørekar frem og tilbake.

Men en dag hendte det at den ene trugen blev sittende fast i sneen en halv mils vei fra kirkegården, og hesten kom ikke videre. Da knegget den så høit at folkene som grov graver nede på kirkegården, hørte den, og kom til hjelp.
Der finnes en slått som heter Førnesbrunen, og den sier gamle folk er laget efter låten i hesteskoen, da den gikk frem og tilbake. På det stedet den mistet trugen, skal der ha stått en sten med en innskrift, og det viser at det må ha vært hendt slik sagnet forteller.    

Opskrevet av Ole Flaaten, Vinje (til A. Faye).

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *