Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Evakuert til England

Intervjuobjekt:    
Eva Bjerknes (1924) f Johannesen

Intervjuer:
Martin Christian Sellgren

Kan du fortelle om maten og klærne under krigen?

– Vi var en husholdning på femten som bodde på Breivikbotn, Sørøya: fire barn, mor og far, pluss betjeningen på butikken. Vi fikk utdelt rasjoneringskort som på alle andre steder. Men av og til kunne det hende at forsyningsnemnda så litt mellom fingrene på rasjoneringen. Vi drev butikk, og dessuten hadde vi to kuer pluss noen høner. Så du kan si vi var selvforsynt med melk og smør. Ellers gikk det mye på fisk. I matveien led vi ingen nød under krigen. Men det som det var verre med, var tekstiler og sko.

Hva opplevde dere som verst under krigen?

– Noe av det verste under krigen var kommunikasjonen, siden vi bodde så langt oppe i Finnmark Alle de store båtene, som Hurtigruta, hadde tyskerne tatt, og da det var syv timer med motorbåt til Hammerfest og 24 mil til Tromsø, ble øysamfwmet vårt nesten isolert fra resten av verden. Hvis vi skulle ha noe fra byen, måtte vi dra til Hammerfest som var nærmest. Det var da ishavsskuter som fraktet varene, og bekvemmeligheten var heller ikke stor.
Jeg husker særlig en gang jeg skulle hjem fra skolen i Tromsø til Sørøya. Tyskerne hadde tatt Hurtigruta til troppetransport. Vi fikk til slutt skyss med en fraktebåt opp til Øksfjord. Problemet var da å komme videre fra Øksfjord til Sørøya. Men heldigvis skulle doktorbåten ut til øya. Båten skulle til motsatt side av øya enn der vi bodde, så vi måtte gå 18 km langs en vei som ikke var brøyta, og med havet rett inn fra sida. Unge som vi var, hadde vi ikke vett nok til å være redd. Turen ble temmelig lang, kald og våt.

Hva gjorde dere når tyskerne begynte å svi ned alle husene?

– Høsten 1944 ble det gitt ordre om å svi ned hele Finnmark, og full evakuering av alle folk. Slik at russerne, som nå var på vei inn i Norge, ikke skulle fa tak over hodet. En del lot seg evakuere, men de som hadde båter, fylte dem med venner og bekjente og stakk til fjords. Det gjorde far og mor og oss fire ungene også med familiens sjark. Vi kjørte ut gjennom fjorden, og istedenfor å gå i sydlig retning over Lopphavet, svingte vi i vestlig retning til et sted som heter Bøler, som er på yttersiden av Sørøya.

Der gikk vi i land, og gikk en lang og uveisom gange til ei hule. Der bodde vi i seks uker sammen med flere andre familier. Sjarken måtte vi senke slik at tyskerne ikke skulle finne oss.

Etter seks uker begynte det å nærme seg jul. Vi hadde bygd to hytter oppe på fjellet som vi da dro til. Den ene het Skaugum, hvor de unge skulle bo, og den andre het Slottet hvor far og mor med barn skulle bo.

Vi hadde vært der i noen få dager før alarmen gikk. Vi var jo så dumme, og tenkte ikke på at hvert skispor syntes mye bedre fra lufta enn fra bakken. Så, den 15. desember kom tyskerne. Jeg og ei venninne sprang til fjells, med henholdsvis røde og blå kåper, med tyskerne i hælene på oss. Til slutt hadde vi ikke mere krefter igjen og heiv oss inn under et bjørkeris. Tyskerne fulgte etter i sporene våre. En gikk forbi oss og opp på en haug og ropte ned til de andre at det var gamle spor, her var det ingen. Tyskeren hadde da sett at det var to ungjenter og lot oss være. Vi var så redde at vi ikke turde se på ham engang. Så du kan si at han reddet oss fra tysk fangenskap. Men de tok mamma og pappa og førte dem over på en båt med flere andre familier med barn.

Da vi så båten gå ut fjorden, sneik vi oss ned til branntomtene for å se om det var noen ting vi kunne bruke. Men det ble med noen potteskår og slikt. Det var forresten ei kone med seks barn som lå i ei veigrøft som tyskerne ikke fant, men mannen tok de. Vi ungdommene, for det var flere som dro til fjells, hadde matdepoter som vi hadde lagt ut fra før av. Dessuten fant vi igjen skiene våre.

Vi hadde ingen plass å bo, så vi fant en bergsprekk og noen planker og laget et provisorisk husvære der. En av oss som var igjen, var radiotelegrafist, og fikset utrolig nok strøm til en radio vi hadde. Etter jul begynte det å bli nokså prekært med mat, og spørsmålet om hvordan det skulle gå med oss, ble stadig stilt. Så vi sendte noen av guttene nedover til øst – Finnmark hvor de norske troppene nå hadde kommet Vi hadde en hemmelig havn hvor vi hadde skjult noen båter som tyskerne aldri fant. På vei til havna fant vi merkelig nok et beboelseshus som tyskerne utrolig nok ikke hadde brent.

Guttene kom seg velberget østover og fikk rapportert at det var igjen 502 mennesker, alt fra nyfødte til gamle folk på over åtti, som var registrert på Sørøya. De levde under svært kummerlige forhold. Etter en tid kom det fire befalingsmenn med mat tilbake med den samme skøyta. De hadde også med seg litt tobakk og slikt. Vi flyttet da over til huset i Nordfjord. Litt senere kom det en lege og litt sambandsutstyr. Daglige rutiner var blant annet våpenopplæring. Tilstanden ble etter hvert så usikker at det ble sendt radiosignaler til England om at vi måtte ha forsterkninger og at det måtte beordres full evakuering.

Nå var det bare det at radiosignalene våre var så svake at de ikke gikk over til England, men de ble fanget opp borte i Moskva og sendt videre av en vennlig sjel der.

Hva skjedde videre?

– Vel, litt senere kom det fire destroyere inn i fjorden. En lå ute og holdt vakt mens de tre andre gikk inn i hver fjordarm. Vi ble evakuert, og straks båtene var samlet, bar der rett til Murmansk. Der fikk vi ikke lov til å gå på land før det ble bestemt hvilken båt vi skulle videre med Randi, min venninne, og hennes bror pluss en familie med seks barn og jeg skulle ombord på den eneste norske båten, som het Iddefiord. Vi var i Murmansk i cirka ett døgn.
Deretter ble kursen satt mot England, via Island Ikke før vi hadde kommet ut av Munrranskfiorden, lå tyskerne og lurte. En korvett med 93 mann ombord ble sprengt i lufta like foran oss, og kun en overlevde. Vi ble forfulgt av tyskerne hele tiden og mistet vel et par-tre båter. Da vi kom like oppunder Island, fikk jeg et telegram ifra onkelen min, som hadde vært los på en av de andre destroyerne. Han ønsket oss lykke til på reisen. Den 20. februar ble det født en gutt på båten vår. Kapteinen var mektig stolt, og Randi og jeg hadde fungert som sykepleier og jordmor. En utrolig opplevelse i en meget stresset og spesiell situasjon. På vei sørover mot England gikk vi tom for olje og måtte dra inn til ei hemmelig havn for å tanke. Irskesjøen var et ettertraktet mål for tyske ubåter for å torpedere handelsskip. Så vi ble regna for tapt.

Da vi dukket opp fire dager etter de andre, ble det regnet for nærmest et mirakel. Vi var nå kommet til slutten av februar. Alle de evakuerte ble plassert i en leir like sør for Glasgow, der det hadde vært folk ifra Gibraltar like før oss. De hadde da etterlatt seg rikelig med vegglus, som angrep oss meget sterkt. Vi flyttet ifra tre forskjellige brakker og endte til slutt opp i sykebrakka, som var den eneste plassen som ikke var infisert av vegglus.

Hva gjorde du under oppholdet i Storbritannia?

– Siden fåtallet kunne engelsk, ble Randi og jeg satt til kontorarbeid og oversetting av papirer. Ellers reiste vi litt rundt på skoler og fortalte om hvordan det var i Norge under okkupasjonen. Folk der nede var veldig interessert i det, for de hadde jo ikke følt krigen på pulsen som oss.
Vi skjønte jo etter hvert at krigen nærmet seg slutten, og Randi og jeg presset på for at vi skulle hjem fortest mulig. Etter en stund måtte de gi etter, og vi ble kalt ned til London. Dette skjedde ca. fjorten dager før krigens slutt. Der ble vi utstyrt med uniformer, og syvende mai satt vi på toget opp til Edinburgh, for å tilslutte oss Marinekommando Nord.

Marinekommandoen lå ute på et slott, forresten var det på det slottet Hess landet med fallskjerm i et forsøk på å unnslippe straff og russernes/engelskmennenes invasjon i Tyskland. Hess kjente han som eide slottet før krigen, og håpet å søke tilflukt hos han, noe som slo kraftig feil i og med at Marine Kommandoen hadde sitt hovedkvarter der.

Det tok ikke mange dagene etter at krigen ble ferdig før vi reiste hjemover med Kongeskipet Heimdal, fulgt av to minesveipere, pluss flere andre båter etter oss. Noen skulle opp Oslofjorden og noen på Vestlandet, så utenfor Norskekysten skilte vi lag. 16. mai ankom vi Bergen. (Vi skulle videre til Nord-Norge). 17. mai var jeg fanevakt ved Bergen. I slutten av mai nådde vi Tromsø hvor vi ble gjenforenet med resten av familien.

Nesten umiddelbart etter gjenforeningen startet oppbyggingen av Sørøya. Den var i full gang da vi kom dit. Etter en stund var alle de 502, som hadde blitt evakuert, pluss en, tilbake på øya, lykkelig over å være hjemme igjen.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *