Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Fangeflukt i Klæbu

Intervjuobjekt:    
Sverre Selli (1924)

Intervjuer:
Holger S. Grønning

Klæbu ungdomsskole

Sverre Selli sluttet i grunnskolen sommeren 1940, 15 år gammel. I tiden frem til krigens slutt jobbet han hjemme på Hallset Øvre i Klæbu, som foreldrene Martin og Kristine Selli drev. Det var en ganske alvorlig skyteepisode ved Klæbu sentrum, forteller Sverre. En del tyskere var stasjonert på det daværende Klæbu pleiehjem og på prestegården. Ved Ståggån var det luftvernkanonstillinger. Rassiaer og arrestasjoner var det en gang i blant. Men ellers var nok Klæbu et forholdsvis rolig sted.

Men en hendelse husker Sverre svært godt: En morgen i slutten av november 1941, oppdaget drengen på Hallset Øvre i Klæbu, Knut Ressel, noen mystiske fotspor som kom fra låven og fortsatte oppover skogsvegen. Ressel ropte på Sverre og viste ham sporene. Sverre ble nysgjerrig på dette, for kvelden før hadde det vært skyting nede i sentrum og husundersøkelse i flere hus. Han fikk tak i sin onkel, Arnt Ulset, og de dro da sammen oppover mot skogen.

Sverre forteller:

Vi fulgte sporene som gikk mot Hallsetvollen og kom fram dit utpå dagen en gang. Der sto det en mann i døråpningen. Han rakte hendene høyt i været, og så ganske redd ut. Du skjønner, onkel hadde tatt med seg hagla si som han hadde gjemt for tyskerne. Mannen som var i midten av tjueårene, var kledd i tynne klær, og på føttene hadde han noen fullstendig ødelagte sko. Arnt prøvde å snakke til ham på engelsk, og jeg prøvde med det lille jeg kunne av tysk, men mannen forsto ingen ting. Vi klarte på en måte å kommunisere med tegning og mimikk, og etter hvert forsto mannen at han kunne være trygg, og at han skulle 5 bo på Hallsetvollen så lenge han ønsket. Knut og jeg var jevnlig oppe på Hallsetvollen, for å hogge ved og tømmer. I en periode var vi der daglig. Mannen hjalp til så godt han kunne med skogsarbeidet, men øksa torde vi ikke å la ham røre, det viste seg fort at han ikke kunne håndtere den. Snøen som samlet seg på vottene hans, førte til at han mistet den hele tiden.

Hva med mat og klær til mannen, hvordan ordnet dere det?

Den andre turen vi var på Hallsetvollen, tok vi med klær og mat til ham. Han fikk ei skibukse, jakke, et par beksømsko, votter, lue og skjerf. Mat hadde vi jevnlig med til ham. Gryn, mel, poteter, flesk og spekesild var den vanligste maten. Det måtte være mat som holdt seg.

Mannen var flink til å lage mat forteller Sverre: Jeg husker spesielt en type kjeks han laget til jul 1941. Han hadde ikke mange ingredienser å ta av, men kjeksene var meget velsmakende de. Til julekvelden fikk han spesielt god mat. Julemiddagen bestod av skinke med tilbehør! En gang hadde han laget en sinnrik musefelle, Sverre ler ved tanken. En dag vi kom opp på vollen hadde han lagt alle musene han hadde fanget, på rekke og rad på en plankebit. Dette var han ikke lite stolt over, og musebestanden på Hallsetvollen fikk nok en hard medfart den vinteren.

Var det ikke risikabelt å ha ham boende på Hallsetvollen?

Jo, selvfølgelig. Hadde tyskerne oppdaget dette, hadde vi nok blitt skutt alle sammen Men på den annen side var det aldri tyskere å se oppe i marka, så vi var ganske sikre. Vi drev faktisk også litt fuglejakt under krigen. Det var jo heller ikke så mange som visste om rømlingen. Mamma og pappa visste det selvfølgelig, de ordnet jo med mat til ham. Men to andre hadde også kjennskap til saken.

Den ene var Gunnar Ulstad, som var aktiv i hjemmefrontsbevegelsen. Den andre var soknepresten i Klæbu, Arne Skjånes. Ulstad hadde pappa snakket med tidligere for å høre om han mente det var sikkert å ha en fange boende der, og Ulstad mente at det var det. Presten hadde fått vite det gjennom Gunnar Ulstad.

Når dro mannen fra Hallsetvollen og hva fikk han med seg?

En gang i januar begynte han å forklare oss at han ville dra videre til Sverige. Det første jeg tenkte på da var å skaffe et kart til ham, uten det kunne han ikke orientere seg. Men det var jo ikke så enkelt på den tiden. Man kunne ikke bare gå til en bokhandel og kjøpe kart over grensetraktene mot Sverige, da ble du straks rapportert til tyskerne. Heldigvis kjente jeg en mann ved navn Nils Østlyng, som jobbet i Horg bokhandel i Trondheim. Han skaffet meg et kart uten at noen andre fikk vite om det.

Jeg ga mannen kartet og forklarte ham at han skulle følge telefonlinja mot Dragsten. Der var det en bekjent av meg, Hans Dragstmoen, som muligens kunne hjelpe ham. Mannen fikk med seg en god del utstyr. Foruten klærne han hadde fått tidligere, fikk han med seg en ryggsekk, ski og staver, en fyllepenn med et kompass i den ene enden, en slirekniv og en god del mat. Mannen skrev ned navnet sitt på en lapp, det samme gjorde jeg. Men navnet og adressen hans har jeg glemt. Så sa vi farvel, og mannen satte i vei mot Dragsten. Lappen brente jeg senere opp, i frykt for at den skulle komme på avveie. Det eneste jeg i ettertid vet om mannen, er at han trolig måtte ha vært en rømt fange fra en av de mange fangeleiren i området rundt Trondheim.

Senere ble det funnet et par ski ved Dragsten som ingen eide, men mannen hadde ikke tatt kontakt med noen der. Jeg har heller ikke hørt fra den mystiske mannen siden…

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *