Kilde
Mer om livet i min barndoms dal
Av Trygve M. Davidsen
Omslag og tegninger av forfatteren
Printed in Norway 1971
Copyright: Eget Forlag

Finnene på Krokskogen og i dalen

Den helteglorie som i 1716 ble lagt om hodet på finnekonen Kari «Hiran» – som på finsk betyr «Museredet» skimter vi noen år senere bare avglansen av.

Grunnen til det er kort fortalt, at hennes mann Bent Aslesen Finne under krigen med svenskene gjorde nordmennene på Ringerike store tjenester som speider og, etter avtale med krigsledelsen, lot Kari dra fra Benteplassen de bodde på, videre gjennom Krokskogen mot Bærumværket hvor svenskene hadde innkvartert seg.

Der skulle hun la seg ta og innbille fienden en oppdiktet historie om de norske styrker, som nok ville beta «heltekongen» Carl. XII all lyst til å våge et nytt fremstøt, etter det forsmedelige nederlaget på Norderhov den 29. inars samme året.

Og Kari trasket i vei gjennom Krokskogen.
treet_side_27.jpg

Illustrasjonstegning av Trygve M. Davidsen.

Det var en tidlig morgen i mai. Fuglene sang og tiurleiken var i gang innpå myrene. Så, ved Langebrutjernet ble hun tatt av en svensk vaktpost

Under forhøret først på Jonsrud i Lommedalen og senere på Værket i en av paviljongene ved Kringlebroen viste Kari seg både blyg og forslagen.

Hun kalte seg Rasmusdatter og, så vidt hun visste, hadde nordmennene på Ringerike befestet sine stillinger og stadig fått forsterkninger. Denne strømmen av frivillige var godt forsynt med våpen og krutt og tok likesom aldri slutt!

Under denne forklaringen ga Kari seg helt over og måtte støttes av en grenader.

Da svenskekongen noen dager senere brøt opp med sine soldater på full retrett mot Christiania, slapp Kari Rasmusdatter fri, men tok seg ikke hjemover før hun hadde snakket med Anna Vogt Krefting om det hun kalte «livsløgnen». At Værkseieren var storsinnet og langtfra på talefot med svenskene, visste Kari fra før…

Bakgrunnen for alle finneplasser på Krokskogen dengang, var finneinnvandringen fra Sverige og like fra Finnland. Disse finnene var som oftest skogfinner; det var også Bent Aslesen på Benteplassen.
benteplassen_side_29.jpg

Illustrasjonstegning av Trygve M. Danielsen
Benteplassen på Krokskogen 1718

Det første finnetorp på norsk jord lå imidlertid ved Røgdenvannet i Grue i Solør, der det var ryddet i 1624. Derfra spredte flokken av innvandrede finner seg sydvestover til Ringerike, gjennom Nordmarka til skogområdene mellom Lier og Modum. I skogen og langt fra folk ryddet de grunn, satte opp ei bu uten mur, med åpent ildsted og ljore i taket, og nødvendige uthus. Livnæringen var jakt og fiske, og etter en tid da de ble bedre kjent med bønder og godsejere, også skogsarbeide, fløting og kjøring av tømmer, og, for egen regning, bråtebrenning — med fare for skogbrann. Det var ikke velsett!

Ved kongelig forordning av 1648 og 1673 ble det iallfall bestemt, at om noen hadde gjort bråtehugst eller skogbrann da «maae Enhver ham Angribe, och hvis han er Skovfinne, som boer på Skovene eller er Løsgjænger, bør han Straffes paa Lifvet».

Men mange av finnene var fredelige folk.

Om finnen Zaccarias Grøtten het det at han bodde på en bråte på Grøttum. Her drev han og hans kone som var norsk, med skinnberedning. Andre finner som det bare var godt å si om, fikk slå seg ned på Peder Leuchs eiendommer i Sørkedalen og i Stubdal

Men så var de ukruttet -. Og finnen Tharald var en beinhard og rå kar, så når han skulle gjøre opp med tjenestedrengen for tre års skyldighet, puffet han gutten ut i Skydsskaffertjernet så han druknet. Etter den tid viste gjenferdet seg med en klagende gurgling for jegere og fiskere, som tok skrekk av stedet.

En dag fikk Tharald uventet besøk av et rakkerfølge som ville ham til livs —, men som møtte stengte dører og børsepiper ut gjennom alle glugger. Den gangen slapp Tharald med skrekken og tapet av juret til bjellekna som var skåret av ute på jordet.

Men, som finnemanntallet i 1668 ga uttrykk for, var skogfinnene de fleste steder både tålt og velsett. Til det kom at de etter hvert blandet seg med bygdefolket.

Det hendte at der ble turet bryllupp inne på skogen. Det var når en bondegutt hadde skjelt til en av de svartøyde vakre finnejentene. Eller når en bondejente hadde slått seg til på en finneplass, som den unge jenten som forsvaret fra Haugsbygden. En mann derfra meldte fra til myndighetene. Andre mente at jenta var bergtatt. Det viste seg da også at den ettersøkte var på Spaalen blant de spreke finnene og hadde lagt seg til der.

Om det var denne jenta som senere ble drept er noe uklart. Men en av finnene på Spaalen, Paal Anderson ble tatt for drap, satt på Agershuus i bolt og jern og til slutt torturert og halshugget. Slik vekslet livet mellom godt og ondt.

På Krokskogen var der i mange år den største samling finneplasser så langt vest i landet. Foruten Benteplassen også Langen, Finnerud, Mathisplassen og flere.

I 1664 var det i alt seksti finner som bodde der, og som sokneprest Lauritz Madssøn på Ringerike skrev inn i Communionboken som «Søgendis her i Kirchen som icke rettelig kand indføris i Mand-tallet».

At Kari Hiran var blant dem som søkte til dette gudshuset femti år senere er trolig, at hun kunne mer enn sitt «Fadervår» synes utvilsomt. Det var mange bønderpiger som i løndom dro opp til Benteplassen for å bli spådd av henne: en gyllen fremtid og lykke i kjærlighet! — for å bli trøstet for hjertesår, og for å la seg påvirke av Karis forståelse og husvalelse i sorg og motgang.
Men Kari Hiran var ikke den eneste som bedrev slike «konster», for finner flest var kjent for sin overtro, mystikk og trolldom.

En av dem som var beæret med navnet etter evangelisten Lukas og som holdt til på Faaretjernbraaten ved Hakloa, hadde for visst overnaturlige evner. For hverken ulv, gaupe eller bjønn våget seg inn på plassen hans; aldri ble ku eller sau revet i hjel der!

En annen skogfinne, Hendrik Larson, var kjent som en «makalaus» jeger, en sikker skytter, en som kunne få storfuglen til å «sitte i træ» og firfotinger til å «staa».
En dag tok han flintebørsen fra hverandre for å pusse løpet — da en tiur satte seg på låvetaket. Hendrik plystret på kjerringa og pliret opp mot fuglen:

– Bli litt!

For å spare tid dyttet han krutt og kuler ned i børseløpet og fikk kjerringa til å tenne med brann. Så smalt det.

Og tiuren datt i bakken.

I storskogen omkring Lommedalen var flere finneplasser, en av dem i Kirkebyskogen nær Hougen nord for Burudvannet.

Da disse plassene lå så nær Krokskogen, kunne det stundom være ganske livlig omgang mellom Bærums- og Ringeriksfinnene, en blanding av norsk og finsk, da både Kari Rasmusdatter Hiran og andre koner gift med finner var norskættet og hadde nære skyldfolk i bygda på begge sider av Midtskogen.

Om det på Benteplassen var fattigslig, med våning og et usselt uthus «til ingenting Nyttig och ey God for nogen Afgivt eller Rettighed at Udrede», så var finnene ikke bedre vant, men nøysomme.

Her skranglet da Kari med sine gryter og panner en tid lang, uten å få den belønning hun var blitt lovet for sin bedrift på Bærumværket. Der gikk en sommer, en vinter og vår.

Da våget hun seg frempå med et bønneskrift til «Slotsloven paa Agershuus» undertegnet:

«Deres Exellensis och høie Herrerz underdanigste Tienerinde Kari Rasmusdatter, Bent Aslesens Qvinde. Hiran pladsen paa Krogschoven d. 15. Mai 1717.»

Belønningen ble innvilget.

Den lød på to riksdaler kontant og halv skattefrihet for plassen i tre år!

Denne trangsynthet hos myndighetene grep mange, både finner og bønder.

Og – som om det skulle være tatt ut av den Kreftingske Familiebibel med Anna Vogts egenhendige notater i margen, kan der tilføyes:

«Ihukommende Kari Rasmusdtr. finnen Bent Hirans efterlefuerske, saa lefuede hun til aarit 1740. Gud forlehne hinde En Glædelig Opstandelse med alle Guds Udwalde.»

*     *     *

Om det syn som så sent som i 1857 møtte forstmester I. B. Barth på Krokskogen skal bare sies at skaden på skogen skyldtes vel kullbrennerne, ikke finnene. Allerede da den første smelteovn ble satt opp på Økri i 1600-årene hadde kullbrennerne ord på seg for å være hensynsløse og brutale og at de sloss med finner og bønder.

Syv år før forstmester Barth gjorde sine iakttagelser, i nødsårene omkring 1850, bad baron Harald Wedel Jarlsberg til seg alle leilendinger, tolv fra Bjørumskogen, fire fra Asker og tolv-fjorten fra Lommedalen.

Under samværet i Herskapsboligen på Værket hvor gjestene gikk til dekket bord, ville baronen vite alt om forholdene på skogen og arbeidet der.

Gjestene gjorde det da klart for verksherren, at de hadde krefter nok og ville henge i alt de orket; bare de fikk nok mat å fyre opp med!

To og tyve år senere var det likevel slutt med det gamle Jærnværket og malmsmeltingen. Ovnen ble da «blåst ned».

Da det kom en av finnene på skogen for øre, grep han øksen og hugg i sinne hull i veggen som til en dør:

– Hu mor sørjer for utkommet, skrek han. – Men nå skal’a få komma ut au!

Flere av de finner som ble gift med dalens jomfruer var blitt Værkensfolk med fast arbeide i smia, spikerhammeren eller i smelteovnen, som kjørekarer eller hva det kunne være.

Flere yngre reiste til hovedstaden, enda fler til Amerika, mens atter andre av de gamle slekter som hadde tjent Værket i hundreder av år og kjente seg bundet av arv og tradisjoner, ble igjen.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *