Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Fødte under flyalarm


Intervjuobjekt:    
Marit Brobakk (1912) f Tapper

Intervjuer:
Anders Trøan og Espen Østby

Hvordan opplevde du invasjonsdagen?

– Den 9. april våknet vi av flydur. Vi så de tyske flyene på himmelen og hørte skudd fra forskjellige plasser rundt om i byen. Folk tok hva de kunne ta for å komme seg ut av byen. Vi var veldig redde.

Vi kom oss sent til radioen på morgenen, men vi fikk likevel høre at tyskerne hadde tatt flere byer i Norge. Vi evakuerte til Malvik på ski senere på dagen, men dro tilbake senere den uka. Mannen min, som var lege på Rotvoll Psykiatriske Sykehus, ville ikke levere radioen vår, derfor satte han den på Rotvoll. Men senere flyttet han den til Malvik på spark. Han tok sjansen på at den ikke var registrert.

Faren min skulle fra Malvik (der han bodde) til Trondheim med tog. Men da han kom på Trondheim Stasjon, dro han med en gang, fordi det var så mange grønnkledde menn der.

Hvordan var det å få barn under krigen?

– Da Joar, eldste sønnen min ble født i 1942, var det flyalarm hele tiden. Straks han var født, ble vi båret ned i kjelleren av noen fra Røde Kors. Da vi skulle reise hjem, fikk vi problemer, for det var ra biler i Trondheim på den tiden. Men heldigvis lå det noen jenter fra Charlottenlund på samme rom som meg, og de var sammen med noen tyskere. Jeg fikk sitte på med dem. Det var mye snø i Trondheim på den tiden og derfor vanskelig å komme fram. Vi kjørte oss fast like ved Charlottenlund gård, der de bodde. Slik var det også da Lars Morten, den andre sønnen min ble født to og et halvt år senere.

Hvilket inntrykk hadde du av tyskerne?

– Jeg hadde ingen kontakt med tyskere, men en nabo omgikkes en tysker. Jeg møtte aldri denne tyskeren, men jeg fikk inntrykk av at han var grei. En annen nabo jobbet hos tyskerne.
Da jeg lå på Stiftelsen, møtte jeg en svært sympatisk tysk dame. Hun var veldig sint på Hitler, fordi broren hennes hadde dødd i kamper mellom de allierte og tyskerne.

Jeg kan fortelle om ei dame som bodde på Charlottenhind. En dag skulle hun til kjæresten sin på Presthus. Dit tok hun tog. Toget kjørte forbi et jorde der tyskerne hadde russiske fanger. De ble dårlig behandlet, og derfor bestemte hun seg for å gi dem litt mat. Dessverre ble hun oppdaget av vaktene. Hun kom seg såvidt unna. Da hun hoppet av på Presthus, løp hun alt hun orket opp til kjærestens hus. Der segnet hun om, død. Vi fikk ikke vite hvorfor hun døde, men det var i alle fall ikke noe skuddsår hun døde av.

Kjente du noen som var «i tyske hender»?

– Ja, en mann som bodde i Grilstadkleiva, sto i ledtog med tyskerne. Han anga folk til
tyskerne, så vi kunne ikke snakke nedsettende om tyskerne høyt fordi vi var redd han skulle
anmelde oss. Han skulle hjelpe en motstandsmann til Sverige, men motstandsmannen ble skutt
å Hommelvik. Det står en bauta der nå. En som gikk på skolen sammen med meg, var i Rinnan-klosteret i Jonsvannsveien.

Etter krigen var, det hets mot de som hadde hatt kontakt med tyskerne, og det var forståelig. Mange av de som hjalp, satt på Falstad. En person som var nazist før krigen, men som ikke hadde gjort noe under krigen, følte seg skyldig etter krigen. Han snakket ikke med så mange og gjemte seg bort for vanlige folk.

Mannen til en av kusinene mine var også lege. Han var uheldig og ble sendt til en konsentrasjonsleir i Tyskland. Fordi han var lege, hjalp han mange som var syke. Da de hvite bussene kom, ble han sendt hjem ganske sent. Dessverre kom han ikke hjem til sin kone. Han døde i Sverige av tuberkulose.

Husker du en gang du var redd?

– Da Joar var 8-9 måneder, fikk han høy feber og halsonde. Det var brutt ut difteri flere plasser i byen, så vi dro til sykehuset for å ta prøver. Legene brukte lang tid på å analysere prøvene, og det begynte å bli sent. Ved 10-tiden fikk vi beskjed om at Joar hadde difteri. Det var unntakstillstand i byen, og det var portforbud. Den som beveget seg i gatene etter åtte, ville bli skutt. Joar ble lagt inn på sykehuset, så vi gikk hjem.Vi gikk veldig fort fra sykehuset til Charlottenlund. Aldri har jeg vært så redd som da.

En annen gang jeg var redd, var da de bombet Charlottenlund. En av bombene traff et hus der to satt og spiste frokost. Etterpå gikk ambulansefolk og plukket rester av paret ned fra trær og andre steder rundt huset. Det var svært uhyggelig.

Var det stor varemangel?

– Det var stort sett mangel på alt, og det var mye erstatningsvarer. Det var kaffe laget av erter, og smøret laget vi av mel og melk. Vi var veldig heldige. Foreldrene mine bodde på Malvik, så vi fikk kjøtt og melk av dem. Vi kunne noen ganger ra ekstra sukker. En gang det var fiskefarse på Samvirkelaget på Ranheim, måtte vi kjempe om å fa noe. Vi fikk ikke melk til hverdags, men små barn fikk. De gravide fikk et kilo appelsin fra saniteten. Brød bakte vi med potet, derfor ble brødet tungt. Men vi måtte bestandig stå i kø for å få kjøpt mangelvarer.
En gang vi skulle søke om sko til Joar, spurte de om yrket hans. Da skrev vi på tull at han var jordarbeider. Vi fikk da store tresko som var alt for store for Joar, så han kunne ikke bruke dem.

Hvordan opplevde du frigjøringsdagen?

– Jeg var glad, veldig glad. Jeg husker at vi hentet radioen fort. Folk samlet seg i gatene og gratulerte hverandre. Vi fikk høre det av naboer, men vi så jo også at flaggene «spratt» opp. Det gikk også rykter før 8. mai om at krigen var slutt, men de ble avvist. Jeg var ikke redd for at krigen skulle fortsette i Norge. Jeg tror de tyske soldatene var glade for at krigen var slutt.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *