AGDER I MANNS MINNE
Daglegliv ved hundreårsskiftet
Frå Nasjonalforeningens landskokurranse for eldre
Bidragsyter: Anonym, født 1885, Flostad
DET NORSKE SAMLAGET
OSLO 1974

Først på sagbruk, så til sjøs

Jeg er født i Flosta sogn i 1885. Men året etter overtok far et småbruk, Vrangesund under Jorundstad i Holt, og vi flyttet. Så det ble der jeg hadde min sorgløse barndom. Skulle jeg sette noen overskrift over mitt livs historie, måtte det bli:

Hittil har Herren hjulpet.

Farer har jeg nok vært utsatt for, særlig når jeg tenker tilbake på min første ungdom til sjøs og på de gamle skutene. I dag torde jeg ikke ha gått ut forbi Torungene med dem. Men jeg har da kommet nokså helskinnet gjennom livet.

I 1899 slutta jeg skolen. Jeg var heldig stilt med hensyn til arbeid. Jeg kom inn på sagbruket til T. A. Mørland, der min far var maskinist. Daglønna var 1 krone. Voksne hadde kr 2,25 – 2,50. Fagfolk som sagmestre og maskinist hadde 3 kroner. Lønna ble ikke utbetalt på arbeidsplassen som nå, men hos en kjøpmann annenhver fredag. Arbeidstida var 12 timer, det vil si vi arbejdet i 10 timer og åt i 2.

Om høsten ble jeg konfirmert, og fortsatte på sagbruket når det gikk. Det hørte også såkalt kran til bruket, der skutene ble kjølhalt og reparert under opplag om vinteren. Men jeg kunne ikke tenke meg å gå dit. Det var sjøen som stod i hodet på gutten. Vi hadde jo skutene rett ut for vinduene. Foreldrene mine holdt igjen, men ikke verre enn at jeg fikk lov til slutt. Våren 1901 mønstret jeg ut med en av Mørlands skuter, briggen «Brødrene», fører var John Andersen fra Austre Moland, verdens snilleste mann. Det gikk godt hele sommeren, men det andre året flakna den i Nordsjøen. Men da var jeg om bord i en annen av Mørlands skuter, barken «Lyngøer». Det var greit mannskap, men skuta var heller miserabel, så den ble gjort om til lekter året etter.

Vinteren 1902-03 var jeg hjemme, men så meldte utlengselen seg igjen. Rederiet Salvesen–Lydersen hadde kjøpt et stort jernskip, «Colombia». Da jeg fikk se det, tenkte jeg at det måtte være noe å komme om bord i. Så jeg oppsøkte kaptein Øquist og frue i deres hjem i Sundet og la fram min ansøkning. Jeg måtte jo fortelle hvor jeg kom fra, hvem jeg hadde seilt med osv. Innen jeg gikk, hadde jeg fått lettmatroshyre, 35 kroner måneden og 1 krone ekstra for måneden viss jeg stod om bord i 2 år. Da var jeg glad.

Skuta lasta murstein i Fredrikstad for Cape Town. Det var 15 manns besetning og gode forhold om bord. Vi kom vel fram til SørAfrika, og siden holdt vi oss for det meste på den sørlige halvkule, i fart på Afrika og Australia til 1906. Da kom vi til Wallaroo i Australia og skulle laste for Europa. Underlig nok fant 4 mann her fra distriktet på at vi skulle mønstre av på lovlig måte. De to årene var jo forlengst gått, så kapteinen hadde ikke annet å gjøre enn å la oss gå. Ikke et menneske kunne forstå hvorfor vi ville gå i land nå når skuta skulle hjem, og vi forstod det neppe selv heller.

«Colombia» forlot Wallaroo til Falmouth for ordre. Siden har ingen hørt eller sett noe til den. Hvem satte oss på den tanken å gå i land? Som så mange ganger i den tid var dette et hardt slag for distriktet. Foruten oss 4 som var mønstret av, var det enda 10 igjen her fra omegnen, flere av samme familie. Det var vondt da vi engang kom hjem og traff de pårørende.

Jeg kom hjem fra Australia på en finsk fullrigger fra Raumo. Så traff jeg to kamerater som fortalte at de hadde begynt på styrmannsskolen for en måned siden. Dette var noe å tenke på. Jeg gikk hjem og sa:

«I morgen vil jeg begynne på styrmannsskolen.»
«Du kan skjønne det går ikke an,» mente mor, «de andre har jo alt gått en måned.»

Men jeg gikk og snakka med navigasjonslærer Henriksen i Nygata, fikk plass og begynte neste dag. Etter 5 måneder begynte eksamen, og det gikk godt. Men nå var jeg blakk.

Så gikk jeg ut igjen som 2. styrmann. Med en stor fullrigger, «Askøy», hadde jeg min lengste tørn i sjøen. Det tok 6 måneder fra noen øyer i Stillehavet til Antwerpen. På denne turen fikk vi beri-beri om bord. Av 21 manns besetning var vi bare 7 som var friske. En mann døde. Kapteinen og 1. styrmann var blant de syke, så vi sju som var igjen, fikk en hard tørn. Men vi fikk da skuta velberget fram til Antwerpen.

Nå ville jeg forsøke steambåt. Den første stod jeg om bord i vel 3 år, inntil 19. april 1913 da den brant opp i Nordsjøen. Etter 7 timer i livbåtene ble vi reddet av en engelskmann og kom inn til Hartlepool. Så ut igjen som kvartermester på den nye Norske Amerikalinjens «Kristianiafjord». Dette var jo noe annet enn jeg var vant til som seilskutemann. 16 knops fart, besetning på 240, kvinnfolka medregnet, og som regel 700 passasjerer hver vei.
I 1914 var jeg styrmann på en Tvedestrands-båt. Vi kom til Königsberg den 1. august. Samme dag erklærte Tyskland Russland krig, så nå var vi kommet midt opp i det. Vi fikk losset lasten, men det tok tid før vi kunne komme ut. Omsider kom vi hjem og la opp, alt stod jo på ende.

Senere på høsten mønstret jeg på en Oslo-båt som forliste julaften 1914, men alle mann ble reddet. En av de første dagene på nyåret ble jeg sendt til en større båt av samme rederi, som lå i Ålborg. Vi gikk til New Orleans og lasta bomull for Sverige. Jeg seilte med den båten til seinhøstes 1916. Da ble jeg beordret i land på nøytralitetsvakt. Båten lasta i Sarpsborg, og jeg stod på en vaktbåt i Fredrikstad-farvannet og vinket farvel til mannskapet. Noen dager etter kom det en kort notis i avisene:

D/S «Lally» senket av tyske sjøstridskrefter i Nordsjøen.

Ingen overlevende. Atter en gang var jeg spart for den visse død.

1923 var mitt siste år til sjøs. Da førte jeg en motorskonnert som brant opp på en tur til København. Mannskapet ble reddet i livbåten, og kom inn til Skare på Tromøya. I 1924 fikk jeg jobb på aluminiumsfabrikken Den norske Nitrid i Eydehavn. Der var jeg i 34 1/2 år.

Nå har jeg vært pensjonist i nærpå sju år, og kona og jeg har det vi trenger. Når vi finner det for godt, benytter vi oss av NSB's honnørbilletter og tar en tur til dattera i Oslo og hilser på tre kjekke smågutter. Jo, vi har det godt.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *