Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK

Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

 

Fra Kárášjåkka og ut i den vide verden

 

Det er sjette mars 1915. Samuel Helander og Josef Josefsen Jåks, begge karasjokværinger, skal en tur til Hammerfest. Og Samuels kone og femårige sønn skal følge dem til Læv’dnja.

Hittil har femåringen for det meste bare vært hjemme i Kárášjåkka. Han har vært med foreldrene helt bort til Ifjordfjellet mellom Laksefjord og Tana, men han har aldri vært i Porsanger før. Han er fyllt med spent forventning da raiden starter om morgenen. Med barnlig forundring følger han med i alt som skjer.

De ankommer Iddjajáv ristua. Det er et enetasjers lavt hus. Taket er tekt med torv. På en av langsidene er det dør. Det samme er det på en av kortveggene.

De går inn i huset. Femåringen Klemet ser at der er fullt av folk; mest karasjokværinger og for øvrig fjellsamer som han kjenner. Han spør moren: «Kem sitt hus e det herran?» Hun svarer: «Det e kruvna dallo (fjellstue).» Gutten spør: «Ka slags hus e kruvna dallo?» Moren: «Per Jonsen e oppsidder. Men huset hører ikke til han. Det e fjell¬stue. Per Jonsen e bare oppsidder. Som han Ole Grøtte i Lævvajåkka.»

En av karasjokværingene, Anders Andersen Biti, han som samene kaller Båja (fordi hans far også heter Anders Andersen Biti) går ut. Klemet kjenner ham godt, og springer ut sammen med ham.

Utenfor fjellstuen finner Anders Biti en vannbøtte som står ved døren. Han tar bøtta og går ned til vannet hvor det er et hull i isen. Så fyller han bøtta med vann og kommer tilbake. Han går bort mot fjellstuen, men ikke mot døra på langveggen, men til den på kortveggen. Og han sier til Klemet: «Ikke gå med inn denna døra, småen, her e bare hesta, ingen folk.»

Klemet er nysgjerrig og vil følge med inn. Men det er som Anders Biti sa, rommet er fullt av hester. De humrer og vil drikke vann av bøtta. Hesten som er nærmest Klemet, humrer mot ham og tror at han har med vann til den. Da snur Klemet fort ut igjen, for hester er han redd.

Etter en stund starter raiden videre mot Skuvvanvárri. Klemet er trett og sovner da de legger ham i pulken. De binder da bånd over ham for at han ikke skal falle ut.

Da Klemet våkner, er de i Skuvvanvárri. De er i huset til Pikku-Jussa. Faren og Josef Jåks er ikke der, bare Klemet og moren. Det er natt. I en krok er det en stor peis, og ennå gløder det i asken. Av og til flammer det opp og lyser opp veggene. De er i kjøkkenet. Fra et annet rom hører Klemet en kone hoste. Så sovner han igjen.

Om morgenen må han gå og hilse på Pikku-Jussa (eller Ucca-Johan som fjellfolket kaller ham). Men Klemet har aldri sett denne onkelen sin før, og han kvier seg for å hilse på ham. Men moren kommanderer ham, og til sist går han fram og hilser.

Så går Klemet ut for å se hvordan Skuvvanvárri er. Han studerer nøye alt han ser. Selve huset har to rom, det har han allerede oppdaget. Nå ser han at taket er tekt med torv, og at det er både fjøs og stall på gården.

På sørsiden av huset ser han en slags mur, der er stein på stein bygd opp. Han går borttil for å studere hva slags varde dette er. Og så inn og spørre moren: «Ka slags varde e det der ute? Ka skal den brukes til?» Men moren kan ikke svare på det.

Da spør Klemet sin tante Inga, kona til Pikku-Jussa: «Ka slags varde eller mur e det der ute?» Inga forklarer at det er en bakerovn. Først fyrer de med ved, og når steinene er gloende hete, steker de brød i den.

Pikku-Jussa har tre døtre og to sønner hjemme. Det er jentene Inga, Brita og Marit, og guttene Klemet og Simon. Nå er Klemet og Simon gått i gang med å sage. De går opp på et stillas og legger tømmer på plass. Så dypper de en tråd i sotvann, og med den måler de det de skal sage, om det skal være bord eller planker.

Deretter går Klemet ned av stillaset, og Simon står igjen der oppe. De tar i hver sin ende av saga, og så er sagbruket i gang: Hurra, hurra! Saga kviner i stillheten.

Et døgn oppholder reisefølget fra Kárášjåkka seg i Skuvvanvárri. Klemet er rundt omkring og ser. Han går opp på loftet. Der over kjøkkenet sitter Marit og syr. Klemet spør: «Koffor e det ikke dør inn til stueloftet? Kossen kan dokker komme til stueloftet uten dør?» Marit svarer at det trengs ikke dør der, de har jo trapp opp til begge loftsrommene.

Så springer Klemet ned i kjøkkenet og inn i stuen for å se om det virkelig går trapp derfra opp til loftet. Og ja, det stemmer! Klemet er forundret. Slikt har han ikke sett i noe hus før.

Anna Aslaksdatter Eira, som også er på besøk der — det var hun som hadde hostet om natten — har en liten datter, Susanna. Klemet leker med henne.

Så starter raiden videre mot Læv’dnja. I Bajit Læv’dnja skal de ta inn i et hus og raste. Men der stinker det av urin. Da hvisker Inga Rasmusdatter til sin mann: «Vi kan da ikke raste eller spise her! Vi får fære videre.» Og Samuel Helander er enig med sin kone. De kjører til de kommer til Aron Aronsen. Der går de inn og spør om de kan få koke kaffe.

Men det trenger de ikke. Aron behandler dem som gjester og steller selv for dem. Han koker kaffen! Det er godt å ta inn hos Aron. Han er en hyggelig og hjelpsom mann.

Så kjører de videre og kommer til Smørstad. Der ligger noen hus i en klynge og en kirke. Rundt kirken er det en kirkegård, opp av snøen stikker kors. Inga forteller sin sønn: «Der inne e lensmann-Risten begravd.» Klemet vet hvem hun var. Hun er nylig død, han hilste på henne da han var på Ifjordfjellet.

De stopper ikke på kirkestedet, men fortsetter til Nedre Smørstad. Der får de bo hos Josef Hansen. Det er godt å være der, for det er trivelig når husverten er snill.

Hos Josef  Hansen er de i tre dager. Barna til Josef er små, og går på skole. En av dem, Mikkel, baker kaker hver dag før han går på skolen, og det liker Klemet godt!

Inga tar med seg Klemet og går på butikken for å handle. Der står Mikkel Hansen, som også er kirketjener, bak disken. Men det er vanskelig å få matvarer, for det er rasjonering. Sukker får de ikke kjøpt, de må kjøpe sirup i stedet. Og Inga får bare kjøpe femti gram kaffe.

Så spør hun etter kopper. Men Mikkel Hansen har ikke flere igjen. Han har bare en kopp uten skål, og den får Inga kjøpe.

De går tilbake til Josef Hansen. Inga spør Sofie, kona til Josef: «Kan du spandere en skål til mæ til denne koppen? Æ fikk ikke skål i butikken » Og Sofie svarer: «Ja, det kan æ.» Hun finner fram en skål som er gått i stykker og som er limt. «Denna kan du få.» Men den skålen var god likevel. Den var helt vanntett. Og de brukte den i mange år, helt til de en høst glemte den ved Adamsjåkka på Ifjord-fjellet.

Nå må Inga ta farvel med sin mann og Josef Jåks. Mennene har fått hesteskyss til Hammerfest. Inga og lille Klemet begir seg med reinraiden på hjemvei.

De kjører oppover Smørstad. Ved kirken er det stopp med veien, og de må følge elva videre. De kommer til Mone Poika og tar inn der for å koke kaffe og spise.

Det er et stort hus. I kroken er en peis. Klemet spør moren: «Koffor har dæm ikke komfyr?» Men moren smiler og svarer: «Du har så mange slags spørsmål.»

Derfra kjører de til Skuvvanvárri og kommer til fjellstuen. Klemet gjør store øyne. Er dette Skuvvanvárri? Her er jo helt forskjellig fra huset til Pikku-Jussa! Og det er Pikku-Jussa sin gård han tenker på når han hører navnet Skuvvanvárri. For noe annet har han jo ikke sett av bygda. Men nå ser han altså fjellstuen.

Det er en enetasjers lav bygning. Den er tekt med torv. I midten er det en gang med rom på begge sider. Det er almuestuen de er kommet inn i. I det ene rommet har overnattingsgjester tatt inn. I det andre er det nå innredet til butikk, der blir rasjonerte varer solgt mot klippekort og penger. Folk holder på å veie og kjøpe.

Lars Helander er der også. Inga Rasmusdatter blir glad når hun får øye på ham, han er jo bror til mann hennes. Hun ber ham hjelpe henne med å få reinene bundet på beite borte i skogen. Men Lars vil ikke. Han er i dårlig humør og svarer tvert nei. Så må Inga ordne med reinen alene.

Etterpå går hun over sundet og besøker Pikku-Jussa. Klemet blir igjen i almuestuen sammen med nesten bare fremmede mennesker. Det er bare en han kjenner: Simon, sønnen til Pikku-Jussa.

Simon er der og handler. Da han er ferdig, går han hjemover. Da forter Klemet seg og springer med ham. Han vil ikke være alene på fjellstuen sammen med bare fremmede. Borte hos Pikku-Jussa sitter fremdeles Inga da Simon og lille Klemet kommer dit.

Etter en stund går Inga med sønnen tilbake til fjellstuen. Hun går og ser til pulkene. Da oppdager hun at spannet med sirup som de har kjøpt i Læv’dnja, har falt av på veien.

Nå har akkurat Anders Ole Rasmussen kommet til fjellstuen fra Læv’dnja. Han har funnet spannet på elveisen. Nå kommer han til Inga og spør om det er hun som har mistet det. Og så får hun det tilbake.

Neste mogen starter de fra Skuvvanvárri. De kommer til den bratte ?ævrisluok’ká (Oterbakken). Opp den må Inga føre en og en rein av gangen, det er for bratt og tungt å kjøre hele raiden på en gang. Og varene i pulken — de har melsekker som veier hundre kilo stykket — må bæres opp. Det er tungt for Inga, og hun er sliten da alt sammen endelig er kommet opp bakken.

Der oppe er det en kilde som ikke fryser til. Der pleier man å raste og koke kaffe. Da Inga kommer dit, sitter der allerede noen kjørekarer. De har tent bål, og Inga og Klemet får sitte sammen med dem. Og da de har hvilt, holder de lag videre innover vidda.

I Nattvannstua kan de ikke overnatte, nå er det for dårlig reinbeite der. De må fortsette til Kárášjåkka.

Etter dem kommer en hesteraid til Iddjajáv’ri. Det er mange kjørekarer og sleder. Det er nå sent på kvelden, og de tar inn i Nattvannstua. Men i mørket ser de et stort bål som lyser i skogen. Og rundt bålet sitter mange skikkelser.

Da kjørekarene neste morgen skal se etter, er der hverken rester av bål eller spor etter mennesker. De blir forfærd. For hele natten har de sett bålet, og de har trodd at mange mennesker overnattet der ute. Og så var der altså ingen ting. Men alle som så dette bålet, dør senere i spanskesyken.

Og flere og flere ser skrømt på denne tiden. Elen Klemetsdatter har rein på Oal’givårri. Hun skal flytte den til et annet sted. Etterpå snur hun hjemover. Da kommer en mann på hvit hest ridende forbi henne. Han har maske for ansiktet og pistol i hånden. Da han passerer henne, skyter han med pistolen så gnistene fyker.
Elen blir vettskremt og springer av gårde.

En julekveld kommer Jens Nilsen kjørende fra Skuvvanvárri. Han er på vei hjem til Kárášjåkka med last. Han har så mye last at han må kjøre fire ganger opp ?ævrisluok’ká. Han får ikke med all lasten på en gang, det blir for tungt for hesten.

Ved kilden oppe på bakken tar han en pause og koker kaffe. Så drar han videre. Omtrent en kilometer lenger framme møter han en mann på en stor, hvit hest. Mannen rir i galopp, så manken på hesten flagrer. Da blir Jens Nilsen skremt. Han lover seg selv at aldri mer skal han ut og kjøre julekvelden.

Senere er Samuel Helander og kjører fra Skuvvanvárri. Han har en raide med rein. Han kommer opp ?ævrisluok’ká, men det er så dårlig beite ved kilden at han kjører et lite stykke til før han tenner bål. Så blir han sittende og koke kaffe akkurat der hvor Jens Nilsen møtte skrømtet på den hvite hesten.

Kaffen koker, og Samuel heller den rykende, varme drikken i koppen. Han fører den til munnen for å drikke. Da smeller det som en kanon der han sitter! Samuel skvetter til og slår den varme kaffen utover seg. Han raster aldri på den plassen mer.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *