Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmeside)
Årbok for Namdalen 1977 side 15
Skriftstyrar: Kolbjørn Gåsvær
Av: Ole Fosseng

Fra livet i skogstua

Før i tiden hadde man ikke den underholdningen vi har i dag. Særlig gjaldt dette på mer avsides strøk. Skulle man ha litt moro, måtte man finne på noe selv. En del hadde anlegg for den slags.

Omkring dette er denne historie skrevet ned.

Under førstye verdenskrig, for omkring 60 år siden, var det en større skogdrift i gang i Storengan i Salen. Opp til Storengan er det fra gården Eiden ved Salvatnet om lag to timers gange. Fra Salsnes oppover Salvatnet til Eiden er det ca. 13 kilometer. Nå er det sjelden sikker is på Salvatnet; langt oftere er deler av vatnet islagt islagt vinters tid slik at båttrafikken er blokkert.

Under slike forhold er eneste forbindelse mellom søndre delen av Salen, der Storengan ligger, og Salsnes, den lange vegen over Råfjellet.

Under driften var det satt opp en større skogstue i Storengan. Den ble døpt ”Tipperary”, og her bodde opptil 30 mann om vinteren. I nærheten var det også en mindre stue hvor en del andre kamperte.

Sjefen, eller driveren, som det heter, var fra Overhalla – og derfra, og fra Høylandet var mange av folkene, og ellers var det folk fra fjernt og nær.

PÅ den tiden var skogstuene bare ett rom. Her spiste man, her sov man, og her skulle man tørke klærne. I ”Tipparery” ble dette litt av et problem. Når man skule ut om morgenen, ble det ikke enkelt alltid å finne egne klær som var tørre. Slik ble ”eiendomsretten” mer og mer opphevet, man tok bare det man fant. En som var der om vinteren, fortalte at det var sjelden han hadde ein egen skjorte på kroppen.

Blant så mange ble det naturlig nok en del gjennomtrekk. Enkelte måtte reise. Det kunne være skader eller andre årsaker, og så kom det gjerne andre i stedet.

Slik kom også en finnlender oppover. Men selv om han var fra skogens land, var han ikke noen dreven tømmerhugger. To av Overhallingene visste om et ”positiv” (stor spilledåse) nede på Eiden. Dette positivet foreslo de at de kunne låne, og så skulle de ”ansette” finnen til å traktere det. Dette var de andre straks med på, og finnen ble tilbudt 5 kroner dagen for å sveive.

Nå hadde finnen nok aldri drømt om å ernære seg som ”musiker”, men han slo til med begge hender så å si.

Positivet ble henta og montert på en kjelke slik at musikken ble transportabel, og finnen var i virksomhet dagen lang. Det ble positivlåt snart her og snart der i den vidstrakte driften – slik at hoggerne fikk ”musikk til arbeidet” på grunn av dette ”påfunnet”.

Skogsbestyreren som var der og målte tømmer, fortalte at musikken var på vandring hele dagen, snart nede på velta, snart også i driften.

Etter endt dagsverk, og etter at middagen var inntatt, slappet karene av på brisken. Men dette gjaldt ikke for ”musikeren”. Han drog på seg klær og stakk ut, og straks ljomet positivet utenfor skogstuveggen. Den musikalske underholdningen vedvarte gjerne hele kvelden til maten stod på bordet.

Dette var som nevnt under første verdenskrig, og på grunn av faren for blokade hadde bruket satt opp et lagerskur på Eiden. Her var proviant og hestefor lagret for skogsdriftene i området. Forpakteren på gården hadde jobbet med å kjøre provianten og foret til driften i Storengan. Kjøringen foregikk for det meste over myrer og åpent terreng, og det hendte at snøfokk skapte hindringer for utkjøringen, vegen føk igjen og det ble vanskelig å komme fram.

I alle fall en gang måtte man ta hestene fra Storengan og driften og kjøre nedover for å hente det nødvendige. På den første sleden ble positivet og finnen plassert. Musikk måtte man ha på en så lang tur.

Da de hadde passert Skokstjønna og skulle i land på Ei-moen kom de for nær elveutløpet, og første hesten gikk igjennom isen. Sleden ble stående oppå isen, men allikevel lot finnen positiv være positiv og jumpet av sleden. Men å forlate sin jobb nå kunne ikke godtas, så han måtte tilbake opp på sleden og sveive positivet mens de andre berget hesten.

Ellers kan tilføyes at gammeltida har forlatt Salen for godt. Den nye tida har overtatt med mekanikk i skogsarbeidet. Det er bygget skogsbilveg fra Salsbruket til Straumen. Her bor tre skogsarbeiderfamilier. De andre 7 – 8 gårdene i Salen er forlatt. Skogen vil etter hvert ete seg inn over dyrket mark – eller det blir plantet til, og snart vil de stedene mennesker levde sitt strevsomme liv være skjult i skogen.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *