Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Fra Vardø til Trondheim og Budalen


Intervjuobjekt:    
Aslaug Enlid (1913) f Thyrhaug

Intervjuer:
Øyvind Waagen og Terje Øyan

Aslaug Enlid er oldemor til Øyvind. Hun gifta seg med Herman Enlid fra Budalen i 1946 og bosatte seg her. Hun kom til Trondheim i 1942. Aud Enlid, f. 1939, er mormor til Øyvind og bor også her i Budalen.

Fortell om hvorfor du flytta fra Vardø til Trondheim

– Jeg vokste opp i ei lita bygd, Svartnes, på fastlandet like inn for Vardø. Jeg drev litt med søm i Vardø de første krigsåra, men reiste til Trondheim i 1942 for å komme unna tysk-arbeid. I Trondheim hadde jeg en onkel. Her drev jeg med søm og som hushjelp. I november samme høsten kom mor mi, en bror, ei svigerinne og Aud etter til Trondheim. De måtte flytte ut, for tyskerne skulle ha huset vårt i Svartnes. I førstninga var vi 8 stykker på 2 små rom på Singsaker. Et evakueringskontor hjalp oss slik at vi senere fikk husrom i St. Olavs gate, 5 stykker på 3 små rom og kjøkken. Dette var vinteren 1943.

Var det vanskelig å få tak i mat i Trondheim under krigen?

– Det var nesten ikke melk å få, bare til de som hadde små barn. Jeg fikk jo litt, for jeg hadde jo Aud da. Hun var den eneste vi fikk melk på. Vi fikk heller ikke nok margarin til å ha på brødskiva. Vi var heldige som bodde så nær Ravnkloa at vi kunne gå der og passe på når det kom fisk til fiskebutikkene. Og hvis det var lever i fisken, så kokte vi den levra. Og dersom vi hadde noen poteter, knadde vi lever og poteter sammen og hadde det i ei skål. Dette brukte vi å ha på brødskiva, hvis vi hadde brød igjen. Men det var jo ikke alle som fikk kjøpt seg fisk heller. Sukker var det også rasjonering på. Vi brukte lite sukker, så det hendte vi bytta bort sukker i barnetøy hos kjentfolk.

Hvordan fikk du kontakt med Budalen?

– En gardbruker i Budal averterte i avisa etter setertaus. Mor mi, som var vant med kyr, søkte og fikk jobben. Jeg fikk komme til Storrøsvollen som slåttetaus. Da hadde jeg med rasjoneringskort jeg ikke fikk kjøpt smør på i byen. Her i Budalen hjalp de meg slik at jeg fikk kjøpt smør på butikken (Budal Samvirkelag). Ordentlig smør. Da jeg kom hjem til byen med 2-3 kg smør, var vi heldige. Mor mi kokte saltlake, la smøret ned i ei krukke og helte saltlake over. Da hadde vi smør lenge.

I blant var jeg opp i Budalen og sydde klær for folk. Ofte fikk jeg med mat tilbake som takk for arbeidet. Husker spesielt en gang jeg sykla fra Trondheim til Budalen. Ble der noen dager før jeg sykla tilbake. Jeg tenkte å ta persontoget fra Støren. Ble for sein, men fikk plass i ei kuvogn på et transporttog. Vi var 6 – 8 stykker i vogna. En kar hjalp meg inn med sykkelen og det jeg hadde med. Vi fikk ikke bli med helt på bystasjonen, men måtte stå av på Marienborg. Varene trillet jeg hjem på sykkelen. Jeg var heldig som gikk av på Marienborg, for på stasjonen i Trondheim hadde det vært kontroll. En mengde med varer bl.a. egg, smør, fløte og diverse kjøttvarer ble hevet ut av toget. Stakkars de som hadde vært på hamstringstur akkurat den dagen.

Fikk dere utdelt rasjoneringskort?

– Jeg har hatt noen gamle rasjoneringskort, men kan ikke huske hvor de er. Jeg husker det var ett for margarin, ett for sukker, ett for mel o.s.v.. Korta varte i mange måneder. Vi måtte på et kontor for å få dem. Vi fikk aldri nye kort før datoen var gått ut. De stempla korta. De var oppdelt i rubrikker, for eks. 250 g sukker ble krysset bort når vi kjøpte. Men det var ikke alltid butikken hadde, da måtte vi gjemme dem, og da kunne vi få 2 kuponger på en gang, men aldri på forskudd. Men vi fikk på etterskudd.

Klær og sånt var det ikke rasjonering på. Men hva hjalp det når butikkene var tomme Du vet jo at betjeningen som var på butikken hadde sine kjente og slektninger som fikk først. Det hendte vi kunne få kjøpt ei hespe med garn, men da måtte vi stå i kø.

Sprit på polet var det også rasjonering på. Jeg tror vi kunne få ei flaske for måneden, eller var det for to måneder, og tobakk likedan. Jeg husker jeg kjøpte ei flaske for å bytte bort i kjøtt i Hommelvika. Men da jeg fikk kjøttet sendt var det bare en beinskank. Alt kjøttet var skåret vekk, så dette gjorde jeg ikke flere ganger».

Husker du ei historie fra krigen?

– Jeg var aldri borti noe som var farlig. Vi prøvde så godt vi kunne å holde oss unna episoder. Vi hørte om episoder, men vi var forsiktige å fortelle det videre. Nordpå var vi nærmeste nabo til Kiberg, der var det mange partisaner. Heime i huset vårt flytta tyskere inn slik at mor mi, bror min og svigerinna flytta etter til Trondheim. I hele bygda var det bare tyskere. De som ikke hadde noe sted å reise til, måtte reise opp på hytter som vardøværingene hadde på landet. Hyttene lå oppe i høyden, i fjellsiden. Der bodde de til tyskerne forlot Svartnes igjen, heimbygda mi. Tyskerne satte varme på alle husa. Alt brant opp. Så det vi fikk med oss derfra, var bare det vi fikk bære med oss.

I Svartnes er det bygd opp igjen bare to hus av åtte eller ni. Det er to søskenbarn av meg som har bygd. På tomta vår ble det bygd opp ei hytte. Mormor hadde et hus i selve Vardø som jeg bodde i før jeg reiste til Trondheim. Dette huset ble bombet og ødelagt, men bror min bygde på denne tomta etter krigen. Han bodde i Trondheim til krigen var slutt, så reiste de nordover. Jeg reiste også en tur nordover etter krigen. Det var et trist syn å se bare grunnmurene stå igjen. Tyskerne hadde tømt parafin i kjellerne, og de fylte opp med koks til alt brant ned. Hele bygda jeg husket fra barndommen var brent ned.

Var tyskerne her lenge?

– Å ja, det var de. I 1945 og 1946 var det rasjonering. Jeg var i Trondheim under resten av krigen. Jeg husker det var vanskelig å få mat også etter at tyskerne var reist, men det ble bedre og bedre, og omsider fikk vi frukt og mat, men rasjoneringskorta varte ei stund.

Det som jeg husker etter at jeg kom til Budalen (gift her i 1946) er at det var rasjonering på mange ting. Da kunne vi være heldige å få kjøpt melk direkte på gårdene. Men det var kontroll der også. De måtte levere melka på meieriet og smøret ble levert til Smør-laget. Det var i kjelleren på samvirkelaget. Der ble alt smøret eltet sammen i en stor maskin, for deretter å bli sendt til meieriet på Kotsøy. Det var bare et visst kvantum av slike varer bøndene fikk lov til å ha selv.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *