Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK
Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

Gullgraving i Sarvisjåkka

Aston og ekspedisjonen hans var kommet fram til Sarvisjåkka, og drev med gullgraving der. Han hadde mange folk i arbeid.

Det trengtes mye proviant. Aston hadde leid folk til å frakte provianten opp fra Læv’dnja. De staket den i elvebåt opp til Ras’teluobbal, og førte den videre på kløvhest til Kárášjåkka.

Stakerne hadde fri kost, de kunne spise hermetikk så mye de ville. Så ble de lei av hermetikken og kastet bokser som de så vidt hadde smakt på innholdet av. De pleide å raste ved lombolaen på ?ævrisguol’ ban, og de tomme og halvtomme boksene kastet de i elva der. Elva var grunn, og hermetikkboksene var lett synlige der de lå og blinket på bunnen.

Etter hvert ble det mindre og mindre av beholdningen med hermetikk som nådde fram til gullgraverleiren ved Sarvisjåkka. Flere og flere bokser havnet i lombolaen på ?ævrisguol’ban.

Aston var travelt opptatt med å lede gullgraverarbeidet. Men han måtte få undersøkt hvor det ble av all hermetikken. Så sendte han sin datter nedover til Skuvvanvárri for å undersøke saken. Hun trengte ikke dra helt til fjellstuen. Da hun kom til Ras’teluobbal så hun hvor det var blitt av boksene. På elvebunnen blinket det i mengder av hermetikkbokser.

Stakerne mistet jobben, og nye ble ansatt.

Av og til kom gullgravere forbi fjellstuen i Skuvvanvárri. De kom i flokker på fire eller fem stykker. Noen kom alene. Alle var de grepet av gullfeberen og hadde samme mål: gullfeltene ved Kárášjåkka.

En dag kom en tysker gående rundt Bajit Læy’dnjajáv’ri til fjellstuen. Ved hjelp av geberder og noen få norske ord fikk han forklart at han var kommet over fjellene fra Alta og at bagasjen hans stod igjen på vestsiden av vannet. Så rodde de ham over, og hadde med to båter for å få med all bagasjen.

Han var kommet med trillebår fra Alta. I den hadde han hatt opppakningen. Men trillebåren hadde ikke rommet alt! Han hadde da gjort det på den måten at han hadde lastet den full, trillet et langt stykke, lesset av alt, og gått tilbake etter resten. Slik var han kommet den lange veien over fjellene fra Alta.

De lastet kavringsekker, hakker, spader, presenninger, vaskepanner, trillebåra og mye annet i båtene. Og så rodde de alt sammen over vannet til fjellstuen.

Tyskeren pratet ivrig med de få norske ordene han kunne. Han hadde drevet gullgraving i Alaska og funnet gull — masse gull — men kjeltringer hadde stjålet det fra ham. Nå hadde han hørt om de rike forekomstene i Finnmark og ville forsøke seg her.

Han ble en uke på fjellstuen og hvilte ut. Han snakket bare om gull. Han stod om dagene og stirret på fjellene mot Alta og sukket: «Der e gull. Dæm ligne’ fjellan i Alaska.»

Han bodde i almuestuen, men hadde ikke penger å betale med. Så lot Anders Opdahl ham bo der gratis. For hva skulle han gjøre når tyskeren ikke hadde penger?

Hver dag kom gullgraveren bort til fjellstuen og hentet melk og brød. Det fikk han også gratis, de kunne jo ikke la ham sulte i hjel. Sekkene sine med kavring nektet han å røre, for det var reserveprovianten hans. Den skulle han bare bruke når han var i villmarken langt fra folk.

En dag var han uthvilt og ville videre. De hjalp ham å pakke og staket både ham og alt pargaset hans opp til Ras’teluobbal. Det tok de heller ingen betaling for. Han hadde jo ikke penger! På stranden ved lombolaen lesset de av sakene hans, og så begynte han å trille innover moen.

Dagen etter var fjellstuefolket igjen til Ras’teluobbal med passasjerer. Tyskeren var forsvunnet. De så at han hadde fått all bagasjen med seg, ingen ting lå igjen på stranda. Nå trillet han antagelig børa oppover skråningen av Luovosvárri.

Dager og uker gikk. En dag kom Samuel Balto fra Kárášjåkka. Så fikk Skuvvanvárrifolket høre nytt om tyskeren.
Han hadde virkelig klart å komme med trillebåra helt til Kárášjåkka. Der fikk han overtalt noen til å skysse seg med båt til Bies’kinjár’ga. Men da han kom dit, hadde han fått store planer. Der ville han lage seg en båt selv. Så hadde han felt en furu, en riktig stor en. Den hadde han klart å hule ut, og forme til en båt. Så hadde han sjøsatt den der ved Bies’kinjár’ga. Han hadde fylt den med all bagasjen sin og satt seg selv oppi. Så var båten gått rundt og han hadde druknet.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *