Internt referansenummer:B-000012
Kilde
Hekseprosesser i Østfold
Av: Sven G. Eliassen
Sarpsborg 1983
Akvareller er utført av Helge B. Skånlund
Klikk her for å lese "forordet"

Hekseprosesser i Østfold

I tiden etter reformasjonen flammet mange heksebål rundt om i Europa, og heller ikke Østfold gikk fri for denne åndelige farsott. Den katolske kirke som hadde vært et fast forankringspunkt for mange helt fram til midten av 1500-tallet, var knekket, og nye makter overtok. De mange endringer på det verdslige såvel som på det åndelige plan førte til stor utrygghet. Samtidig ble de sosiale motsetningene i lokalsamfunnet skjerpet. I perioden ca. 1520-1660 var det i Norge en sterk befolkningsvekst, og det ble desto flere munner å mette. Tallet på mennesker uten arbeid og eiendom steg, og mange måtte bryte opp fra sitt hjemlige miljø for å søke lykken andre steder.

I en tid preget av utrygghet, fattigdom og store sosiale motsetninger fikk fordommer og overtro lett overtaket. Når det oppsto uforklarlige ulykker, sykdom eller død, ville man helst søke forklaringen i trolldom. Derfor var det om å gjøre å finne en syndebukk som hadde kastet forbannelse over folk, fe eller eiendom.

Mange trolldomsprosesser var knyttet til arbeidslivet. Arbeid som brygging, baking, smørkjerning og lysestøping krevde gode råstoffer, og det var særlig under slike gjøremål at en fryktet trollfolks skadeverk. Når arbeidet mislyktes på grunn av mangelfull teknikk eller dårlige råstoffer, var det lett å ty til forgjøring som en rimelig forklaring. Det var noen som ønsket en vondt. Når viktig arbeid foresto, var folk som kom til gårds lite velkomne.

Bak anklagene kunne det ofte ligge misunnelse og mistenksomhet fordi noen var flinkere enn andre. Innflyttere i et lokalmiljø var sirlig utsatt for mistenksomhet og kom lett i søkelyset dersom det skjedde noe uforklarlig. – En dyktig gårdkone som fikk god avkastning i fjøset, kunne for eksempel bli anklagd for tjuvmelking. Naboene mistenkte henne da for å ha trolldomsevner slik at hun kunne lage en trollhare eller «puk», som rullet over til nabofjøsene for å suge kuene tomme. Innholdet spydde den opp i karene til henne som eide «puken». Det var flere former for tjuvmelking. Det vanligste var at trollkjerringa stakk pinner eller kniv i veggen og melket bøttene fulle på den måten. Hvis hun ville, kunne hun melke hele bygda tom. Dermed fant folk også forklaringen på hvorfor kuene vanligvis melket så dårlig. Det var få som tenkte på mangelsykdommer forårsaket av dårlig røkt og fôring. På Hafslund var det ifølge tradisjonen en trollkjerring som kunne melke ut av to tollekniver i veggen.

hekseprosessen_side_007.jpgTjuvmelking var en folkelig forklaring på hvorfor kuene vanligvis melket så dårlig. Trollkjerringa stakk en tollekniv eller pinner i veggen og fjernmelket på den måten. Eller hun kunne som her, sende av sted en "trollhare", som sugde kuene i nabolaget tomme for melk.

Akvarellene er utført av Helge B. Skånlund.

I Norge kjenner vi til 870 personer som ble stilt for retten mistenkt for trolldom. Prosessene kom opp i perioden ca. 1560-1700. Nesten samtlige dødsdommer, omtrent 270, ble avsagt i tidsrommet ca. 1570-1680. I Østfold er det registrert 38 trolldomsprosesser i perioden fra 1560 til 1760.

Vi regner med å ha kjennskap til ca. 40% av alle trolldomsprosesser som har vært ført i Norge. De kildene vi har brukt er bevarte rettsprotokoller og fogdens regnskaper.

Hvem ble ansett for å være trollfolk og hvorfor? Lokale sosiale konflikter og nød var nok de vanligste årsakene til trolldomsprosessene. Kampen for tilværelsen og det daglige brød slo ofte ut i aggresjon og mistenkeliggjøring. Det hendte for eksempel at avviste tiggere lyste forbannelse over gård, folk og fe idet de dro videre på sin søken etter mat. – I saken mot Ane Vang i Rygge i 1623 «blev – – – oplest Inger Olufsdatter udi klosteret hendes beschyldning ofer Ane Vang hvor udi – Ane Vangs begieret nogen melk af fornevnte Inger och hun ikke da ville give hende melk, men svared hun ville give hende sju tusind djevle. Anden gang kom hun igjen ville enda begiere melk, ville hun ei, så bad da Hildeborg det hun da skulde give hende nogen melk, dog hun ikke ville give hende den med en god vilje, bekjente fornevnte Inger at melken straxen der efter blev forderfet – -».

Myndighetene hadde ved flere anledninger definert trolldomsbegrepet. I en forordning fra 1617 ble det slått fast at rette trollfolk var mennesker «som med diefvelen bebundet hafver eller med hannom omgaais». – Straffen for slike mennesker var døden «uden ald naade». Folk som ble anklagd for trolldom hadde, ifølge påtalemyndigheten, inngått pakt med djevelen. De var derfor gudsfornektere og kjettere, og hjemfalne til dødsstraff.

I løpet av 1500- og 1600-tallet ble det gamle lovverket revidert, og strafferammene ble skjerpet og utvidet. Samtidig pekte myndighetene på nye typer forbrytelser. Straffelovene tok både jordiske og guddommelige hensyn. En streng justis var derfor nødvendig for å opprettholde ro og orden, og samtidig ville et syndfritt folk være til Guds velbehag og vederfares lykkelige tider. – De nye, strenge lovene må sees på bakgrunn av en økende sosial uro og råskap i befolkningen.

På 1500- og 1600-tallet var det kvinneoverskudd og kvinneforakt i samfunnet. Det var da også først og fremst kvinner som ble anklagd for trolldom. Det gamle testamente oppfattet kvinnen som et lastefullt og syndig' vesen, som lett kunne føre mannen ut i fordervelsen. De eldste lovene fra 1200-tallet gikk i kvinnens disfavør, og i sedelighetssaker var det helst hun som fikk unngjelde.

Synet på kvinnen som et forførerisk vesen kom til å gjelde langt inn i vår egen tid. – I dag har pornografien noe av den samme funksjon, nemlig å påvirke mannen. 

I en forordning fra 1718 hører vi for eksempel at «Om nogen Quinde paavirker, frister eller locker til Ægteskab nogen af hans Majestæts Undersaater ved Hiælp af Violer, Rosenparfume, Sminke og Toilætvand, falske Tænder, falskt Haar, falske Bryster, Spansk Uld, Corsætter, høihælede Skoer eller vatterede Hofter, da haver hun forspildt sit Gods, og bliver at straffe efter den Lov, der galder for Hexeri.»

Også Martin Luther hadde i sin tid utpekt kvinnen som trollmenneske. I en av sine prekener sa han at «en trollkvinne skal du ikke la leve. Hun må avlives fordi hun forårsaker tyveri, skilsmisser, røveri og mord».

Forøvrig er det kvinnen som tradisjonelt har utført magi både i det godes og det ondes tjeneste. Helt fra forhistorisk tid av hører vi om kvinner som kunne helbrede, spå, forgjøre og sette sykdom og død på folk.

En viktig årsak til at kvinner ble anklagd for trolldom lå i selve samfunnsforholdene, og i arbeidsfordelingen mellom mann og kvinne. Menn og kvinner utforte tradisjonelt bestemte arbeidsoppgaver. Kvinnen skulle først og fremst sørge for mat og klær, samt stell av barn og syke i familien. Når det var dårlige tider, måtte husmora ofte ut på bygda for å tigge mat. Dermed kom hun også lettere i kontakt med de sosiale konfliktene som hele tiden lå latent i lokalsamfunnet. Hun fikk ofte føle motsetningene mer på kroppen enn mannen, som for det meste arbeidet på åkeren og i skogen. –

Kvinnene har lettere for å engasjere seg sosialt og kommer dermed lett i konflikt med omgivelsene. Dette samfunnsengasjementet er en kulturarv som også kommer til uttrykk i dag.

De aller fleste som ble beskyldt for trolldom, var fattige og ressurssvake mennesker. Unntaksvis hører vi om sterke kvinner, som falt utenfor lokalmiljøet og nabofellesskapet. Disse var ofte kvinner som ikke uten videre lot seg dirigere av mennene, og som ga inntrykk av å sitte inne med overnaturlige evner. De ble lett beskyldt for å stå i ledtog med djevelen.

De anklagde ble beskyldt både for å ha inngått pakt med djevelen og for å ha deltatt i sabbat, der flere var til stede. De som var anklagd, ble under tortur tvunget til å angi andre sabbatsdeltakere. Som regel var det sambygdinger som hadde vært med, og en trolldomssak kunne medføre en hel kjede av prosesser.

En slik kjedeprosess fant sted i Rygge i 1623, og minst fem personer ble henrettet. Folk i nabolaget ble i tur og orden anklagd, forhørt, dømt og henrettet.

«- – – och saa bekiendte det hun och havde veret paa Blakholl (Bloksberg) samt Mari Nabstad, Ane Holter och Ane Vangs, och da de red dit forsamledes de i Holter och red der i fra och til Nabstad och tok den djevel med, – – det hun red dit til Blakholl paa en sort kalv, – – – bekiendte och saa da de kom dit, var de løstig och glade, och Ane Holter skaffet dem vin at drikke, – – – Mari Nabstad sat der øferst til bords – – -».

hekseprosessen_side_011.jpgHeksene dro til Bloksberg på kosteskaft, kalver al., og de pleide å mellomlande på Blåkoll i Skjeberg. Når de skulle til Moss, hendte det at de kom i ravneskikkelse. De dro helst ut etter at det var morkt om kvelden, og mystiske, flagrende skikkelser på nattehimrneien kunne lett tolkes som trollkjerringer på vei til heksesabbat.

Akvarellene er utført av Helge B. Skånlund.

Ifølge kildesitatet hadde de deltatt i sabbat sammen med djevelen og ridd til Bloksberg på en sort kalv. – Folkeminneopptegnelser fra Østfold forteller om lignende ferder påskeaften :

«Påskeaften måtte man tegne tjærekors over dørene i fjøs og stall, så ikke påskekjerringene skulde gjøre buskapen noe vondt. Påskenatta red påskekjerringene gjennom lufta på blå bukker. De pleide ri til Blåkullen og hjem igjen (Rømskog).

Før påskekjerringene eller trollkjerringene i Berg drog ut på sin luftfart påskenatta, sa de:

«Sopa, raka og smørjehorn,
det gir jeg dig til reisedon;
smørjer du godt, så rider du fort,
så møter du mig ved Glakasa port!»

Mellom Jarle og Storedal i Skjeberg ligger en ås som kalles Blåkoll. Ifølge tradisjonen var det her heksene mellomlandet på sin ferd til heksesabbaten.

Sabbatsdeltakerne dro samlet eller hver for seg på dyr, kosteskaft og andre redskaper. Når de var sammen med djevelen, hadde de det moro. De lekte, danset, spilte kort, spiste og drakk. Det forekom også at de kvinnelige deltakerne hadde intim kontakt med djevelen og hans disipler.

Men sabbaten var ikke det viktigste anklagepunktet. De aller fleste som ble anklagd for trolldom, ble beskyldt for å ha forvoldt skade, sykdom eller ulykke. Et enkelt menneske kunne forårsake mye død og skadeverk og måtte derfor uskadeliggjøres. Når en person først var mistenkt for trolldom, var det vanskelig å slippe unna anklagen. Det var som regel nok av vitner som kunne berette om overnaturlige hendelser knyttet til den mistenkte personen. Den vanligste anklagen gikk ut på at trollmennesket hadde forvoldt sykdom. I 1672 var Birgitte Brønildsdatter i Rødenes beskyldt for trolldom, og allmuen som var til stede i tingstua, hevdet at «hvad ulycke hun loffver nogen, faaer de strax». 

Også husdyra ble of te rammet av trolldom. En nabotrette kunne føre til forbannelse og ønske om gjensidig sykdom og ulykke. Dersom en av naboene senere ble rammet av ulykke og død på folk eller fe, ble det forklart med at naboens onde vilje var skjedd fyldest.

Daniel murmesters hustru, Maren, ble i 1623 anklagd for trolldom. Lensmannen i Rygge hadde vært på jakt etter ei rømt finnekjerring og kom også innom Maren i Moss. Finnekjerringa ble senere fakket og fortalte at hun hadde vært hos Maren. Hun hadde der hørt at Maren lovet Nils Renneflot salmaker en djevelsk ferd fordi han tok fiskeredskapen fra dem. Kona til Nils salmaker kunne fortelle at kveget hennes hadde skrantet etter at mannen hennes hadde tatt fiskeredskapen fra Daniel murmester. En av kuene døde, og noen dager senere mistet de den beste hesten. Nils salmaker hadde dessuten fått «meget ondt i sin kropp», og det var Marens skyld.

Hospitalforstanderen i Christiania kunne dessuten fortelle at han en gang hadde vrt utsatt for et forlis etter at han var kommet i krangel med Maren. – En fra Danmark fortalte at Maren hadde dårlig rykte da hun bodde i Fredriksvig i Danmark. Der hadde hun hatt besøk av 3 trollkvinner i ravneskikkelser. De fortalte at de var fra Moss og ville ha henne med til Norge. Hun ble da bedt om å komme som ravn.

En kvinne ved navn Elin Grystad var noen år tidligere torturert og brent i Moss. Flere menn var til stede på tollbua da hun ble «pinlig forhørt». Hun anga da Maren for trolldom, men trakk senere beskyldningen tilbake. Også andre kom med beskyldninger, og alt dette ble nå brukt mot henne. Flere vitner møtte opp i retten. Det var samlet et stort bevismateriale mot Maren, og i tillegg kom allmuens vitnesbyrd, som gikk ut på at hun alltid hadde hatt «et ondt navn og bygderykte». Hun ble derfor kjent skyldig, og retten dømte henne til «at lide og undgjelde slik pine og straff som et trollmenneske bør at lide, som er at brennes på bål og brann».

I 1653 ble bøddelens døtre anklagd for å ha forårsaket den store bybrannen i Fredrikstad. Mestermannen og hans familie sto meget lavt i folks omdømme og førte på mange måter en isolert tilværelse. Anne Halvorsdatter Rimer var mistenkt for å ha trolldomsevner, og folk kom med kraftige utfall mot henne. Hun ble dømt som heks, og mestermannen i Tønsberg ble budsendt. Han var 12 dager i Fredrikstad «førend Anne Rimers pinsel og henrettelse var skjedd». Det skjedde 13. desember 1653.

Anne Rimer var utstøtt og foraktet av samfunnet og hadde forsøkt å sette seg i respekt ved å gi til kjenne at hun eide trolldomsevner. Byborgerne hadde på sin side fått en syndebukk for byens ødeleggelse. Blant anklagerne var byens fremste menn.

Trollfolk kunne også gripe inn i følelsesliv, ekteskap og fruktbarhet. Gjennom kjærlighetsmagi ble forholdet mellom kjønnene lett ødelagt.

I en sak fra Rygge i 1668 vitnet

«Hans Olsen sagmester at han nu nest forleden uge hørde at Nielses qvinde stod i sitt vindu og sagde til sin vermoder Dorthe: Jeg vil legge min haand paa ditt hoved og sverge at du er en arrig trolldjevel – – Og sagde fremdeles Anne til Dorthe, de breve som du skref til mig til Christiania var fandens kunster udi, oc der med kom jeg i ditt gebet. Oc du har gjort mig oc min mand saa vi er tørre».

På bygdetinget i 1672 vitnet Tollef Vig og Gunnar Deignes fra Rødenes

«begge troverdige laugrettemenn at de haver hørt rykte om denne Birgitte Brønildsdatter, at hun haver sagt, om nogen frir til en pige, och det vorder ham nektet, vet hun vel raad hans vilje skall blive fuldkommet».

Det var ikke ofte at menn ble anklagd for trolldom, men det forekom. I begynnelsen av 1600-årene bodde det på gården Strengen i Trøgstad et par fattigfolk, Torer Stenersen Strengen og hans hustru Siri. 1. juli 1623 ble Torer anklagd for trolldomskunster og arrestert av fogden. Han ble torturert og tvunget til å tilstå. Samtidig anga han trollkvinnen Tore Korterud, som var gift med Lasse Korterud i Hærland. Hun ble arrestert med det samme, og dagen etter ble også Siri Strengen grepet. Men hun døde i fengslet allerede etter 3 uker. I kildene står det at «hun i fengslet er omkommet», og det betyr nok at hun ble torturert i hjel. I slutten av august ble Torer Strengen henrettet med sverd. Det skjedde trolig på det gamle retterstedet ved Ulrikstad i Eidsberg. Tore Korterud satt i fengsel fram til 14. november samme år, «da hun sine misgjerninger bekjendte, og med lagmannens approbasjon ble rettet». Hun ble halshogd, og det ble ansett som en benådning, fordi hekser ifølge loven skulle brennes levende.

Eiendelene til de henrettede tilfalt staten, og det ble derfor holdt registreringsforretning både på Strengen og Korterud.

Torer og Siri Strengen etterlot seg et meget beskjedent bohave:

fire gamle kyr – 8 daler
en liten, sort fole – 2 daler
tre tonner havresmd – 6 daler
to vinterlass høy – 1/2 daler
en gammel rød stakk – 1/2 daler
en gammel brun stakk – 1 daler
en gammel trøye – 21/2 mark
en gammel, «stacked» kåpe – 3 mark
en takke – 3 mark

Registreringen på Korterud i Harland ble foretatt ti dager etter at Tore Korterud var henrettet. Fogden kunne der bare ta halvparten fordi Lasse eide den andre halvparten som sin del av fellesboet.

Ett år senere ble Kirsten Grevegg i Trøgstad anklagd for trolldom. Hun ble underkastet vannprøven, funnet skyldig og henrettet av skarpretteren.

Kirstens mann het Einar Grevegg og var meget velstående. Halvparten av hans bo ble tildømt kongen, og utgjorde i penger 130 riksdaler.

I regnskapet for 1626-27 har fogden anført følgende om en trollkvinne som ikke er navngitt:

«Udgiffuett till mestermanden aff Christiania – for en trollquinde udj Edtzberig sogenn, først paa vandet at probere, siden att pinnlig forhøre, saa och wed baal och brand att heden rette – penge 6 rdr.

For hendis kost och waretecht med tuende karle natt och daug udj ehn maanidtz tiid hun sad hos lensmanden, saa och hos mig selff udj halff tredie uge, huer uge 1 daller, er – penge 6 1/2 daller.»

hekseprosessen_side_017.jpgEtter at tilståelsen var avtvunget den trolldomsmistenkte, fulgte som regel døden på bålet. Trollmennesket lå fastbundet på en stige, som ble veltet inn i flammene. Lokalbefolkningen var pålagt å møte fram til henrettelsen, som skulle virke til skrekk og advarsel.

Akvarellene er utført av Helge B. Skånlund.

Like etter at denne ukjente kvinnen var brent, ble Gyrid Fjøs utpekt som heks. Hun nevnes første gang i 1604, da hun er oppført som bruker av gården Fjøs i Eidsberg. Hun var på den tiden trolig enke etter den forrige brukeren, Peder Fjøs. Senere giftet hun seg med Mads, og de var begge bygselfolk på Fjøs. Men de eide parter i gårdene Åser i Askim, Brønnerød på Rolvsøy og Lykke i Skjeberg.

Gyrid ble angitt til fogden i slutten av 1620-årene. Hun fikk høre om anklagen og visste at utfallet ville bli døden. I all hast flyktet hun derfor sørover og fikk en mann fra Askim, Nils Mørk, til å hjelpe seg. Fogden i Heggen og Fruland, Nils Lauritssønn, sendte sine folk etter rømlingen. De forfulgte henne til Helsingør i Danmark, men hun var allerede dratt derfra med båt til Stavanger. De fant sporet og arresterte henne like utenfor byen. De søkte så og fikk tillatelse av lensherren i Stavanger len til å transportere henne ut av hans len. Hun ble ført den lange veien tilbake til Heggen og Fruland, og her satt hun i fengsel i 5 uker, bevoktet av to menn natt og dag.

Rettssaken mot henne gikk sin gang, og hun ble dømt til å brennes levende på bålet. Etter henrettelsen ble hennes og ektemannens fellesbo gjort opp, og halvparten tilfalt staten. Hun etterlot seg et rikt bo og en del gårdparter. Men forfølgelsen av henne hadde vært kostbar, og noe av midlene gikk derfor med til å dekke den «lange og besværlige reise» som fogdens to menn hadde foretatt, samt transport, vakthold og henrettelse.

Folk i lokalsamfunnet må ha vært sterkt opptatt av Gyrids tragiske skjebne, for ennå over tre hundre år etter denne hendelsen lever sagnet om henne:

«En gang for lenge, lenge siden bodde det ei kjerring på Fjøs som drev med trolldom. Hun hette Gro. Hun hadde ei tjenestejente som hette Rønnaug. En gang lurte Rønnaug på Gro, og fikk da se at hun satte fire pinner i veggen og melket dem så det fosset i bøtta. En annen gang skulle Gro reise bort. Hun sa da at Rønnaug skulde kjerne smør, men at hun ikke måtte ta mer enn ei skje fløte i kjinna. Da Gro hadde reist, skulle jenta til å kjerne. Men hun syntes ikke det ble noenting av ei skje fløte, og derfor hadde hun i sju skjeer. Med det samme hun begynte å kjerne, svulmet fløten opp så den rant over, flommet utover golvet, gjennom døra og nedover jordet mot elva. imens hadde Gro skjønt at det var noe galt på ferde. Hun kom farende hjem og spurte hvor mye fløte hun hadde hatt i kjinna. Da jenta fortalte det, sa Gro: «Da har du tatt fløten fra sju prestegjeld.» Så ble Gro ført for retten og dømt til å brennes for trolldom. Da de kjørte henne til Folkenborg for å brenne henne, hadde de bundet for øynene hennes. Før de skulle tenne på bålet, ba Gro om at de skulle løse bindet for øynene så hun kunne få se hjem. Men det var ingen som torde løse bindet. For de trodde at dit hun så, der ville alt bli svidd av.»

I en annen sagnvariant som trolig har historien om Gyrid Fjøs som opphav hører vi følgende:

«På borgen Valdisholm i Glomma – holmen som nå tilhører Lindhoel – bodde en gang en høvding som het Steinar. Han hadde en kjæreste som het Ranveig. Ho bodde på Fjøs i Eidsberg. Det ble kjent at ho var trollkjerring, så folk skikka bud etter henne når noe mangla krøttera. Og Ranveig kom. Først kasta ho kniven i veggen og så satte ho seg til å mjølke, bøtte på bøtte, inntil det kom blo. Da måtte ho slutte.

Men så kom folk omkring der til å reagere. De tok ho med seg til Folkenborg og la ho i ei tønne. De spikra lokk på tønna og trilla ho nedover til Haga. Etterpå tok de tønna opp til Folkenborg igjen, og der blei ho brent, ho Ranveig. Det var trollkjerringbrannen på Folkenborg.»

Trolldomsbegrepet kom også til å omfatte signeri. Men signerne slapp dødsstraff, og ble dømt til bøter og landsforvisning. – Signekunsten gikk ut på å gi hjelp til folk som led av sykdom og smerter. Ved «gjenvisning» var signekunstneren i stand til å finne fram til tyv eller tyvegods gjennom rituell gjenstandsmagi. Signerne brukte ritualer og gjenstander og lagde salver av urter, jord, negler, hår og annet som pasienten ble smurt med. – Signekunsten var egentlig en blanding av folkemedisin, religion og ren overtro, og lokalsamfunnet hadde god bruk for signernes tjenester. –

Guri Maugesten var en kjent signekjerring i Tune og hadde sitt virke i 1660-åra. Saken mot henne startet p.g.a. fylleprat i ei ølstue i «Gammelbyen» (Sarpsborg). Jens Skredder vitnet at «hand sad i Ulfsgaard kort for jul udi arbeidet och da sad Auden Vister der och drak. Saa kom Knud Brunsnes ind och Auden sagde til Knud, de siger at din moder Guri hafer lært Anne Furuholmen trolddom, dog, hand var megen drukken». – Også fogden var av den formening at «den samme Quinden var berøkted for at fare omkring i bøgderne med signerier». Guri bekjente at hun kunne «signe for vred som hun for lang tid hafer giort och lært af Guttorm Siøren». («Vred» var ledd som var vridd – vrikket eller ute av ledd.) Hun leste frivillig for retten en signebønn, som dessverre ikke ble gjengitt i rettsreferatet. Men formularene var stort sett like, og i en signebønn mot vred fra Rygge heter det:

Jesus red over breden Bro,
da vrenede Hans Folefod.
Jesus steg taa,
saa paa,
lagde i Led
det som før var Vred.
Han satte Ben imod Ben,
Led imod Led,
Sener mod Sener,
Brusk mod Brusk,
Blod mod Blod,
og fik saa Bod.

Guri ble dumt til å betale 7 riksdaler, som var svært mange penger den gangen. Hun måtte dessuten stå fram og skrifte offentlig i kirken.

Hvordan kom trolldomsprosessen i gang, og hvordan ble rettssaken ført? Det var vanlig å fengsle trollfolk på bare mistanke. Trolldomsryktet ble regnet for å vare indisium på skyld.

Lokalbefolkningen møtte fram på tingstua og framsatte kollektivt det dårlige ryktet. Det å få dårlig skussmål betydde at en var mistrodd i lokalmiljøet. Den tiltalte sto dermed svært svakt allerede for rettssaken tok til. Vedkommende satt som regel i varetekt ca. 6 måneder for saken var avsluttet. Noen satt enda lenger. De var innestengt i kummerlige fangehull mens anklagerne samlet bevismateriale og forberedte rettssaken mot dem. Noen døde av utmattelse og lidelse, mens andre begikk selvmord. Når rettssaken kom opp, var de fleste svake og utmattede. Dermed var det også lettere å få tilståelser ut av dem, fordi motstandskraften var nedbrutt. – Vannprøven var et av de vanligste bevismidlene. Den tiltalte ble bundet på hender og føtter og kastet i vannet. Dersom vedkommende fløt, var det tegn på skyld. Vannet, som var den hellige dåps rene element, hadde støtt trollmennesket fra seg. Dersom den tiltalte sank, kunne det føre til frifinnelse. Bøddelen foretok selve vannprøven, mens påtalemyndigheten vurderte resultatet.

hekseprosessen_side_023.jpgVannprøven var en viktig del av bevisforselen mot trollfolk. Den anklagde ble kastet ut i vannet med sammenbundne armen og ben. Den som flot var skyldig, mens det å synke kunne være tegn på uskyld.

Akvarellene er utført av Helge B. Skånlund.

For å få fram tilståelser, og dermed bevismateriale, ble tiltalte utsatt for harde forhør, tortur og nedbrytende fengselsopphold. Dommeren brukte en spørreliste under forhørene og tvang tiltalte både til å tilstå egen skyld og til å angi andre trollfolk. Tiltalte ble torturert både under prosessen og etter at dommen var falt. Påtalemyndigheten var som regel representert ved fogd og prest, mens bøddelen sto for torturen. Selv om kirken ikke direkte deltok i hekseforfolgelsene, sto den bak og sympatiserte. Presteskapet på 1500- og 1600-tallet holdt trolldomslæren ved like, slik den var i katolske land og i Norge for reformasjonen.

Trolldomsprosessen ble satt i gang ved innlevering av anmeldelse til fogden. Saksøkeren følte seg som regel truet eller beskadiget av den trolldomsmistenkte.

Rykter ble tillagt stor betydning og ble ofte brukt som bevismateriale. De personene som ble anklagd for trolldom, ble umiddelbart anholdt og fengslet.

Torturen besto i at tiltalte «blev piint og klippet med gloende Tænger, og Svovl paa hendes Bryst paa Pinebænken». – Bruk av strekkbenker var også vanlig. Omfanget av tortur ble bestemt av den enkelte dommer, og rettssaken var derfor preget av tilfeldigheter. Torturen skulle først og fremst framtvinge tilståelsen, som ifølge kirken var helt nødvendig for å redde trollfolks og kjetteres fortapte sjeler.

Hvilke muligheter hadde tiltalte til å forsvare seg? Den såkalte mededen var en mulighet. Den anklagde skulle da sverge sin uskyld sammen med et bestemt antall troverdige personer. Men det var svært få som fikk noen til å gå god for seg på denne måten. Folk som var beskyldt for trolldom, sto som regel isolert i lokalsamfunnet og var fryktet av venner, naboer og slektninger. Det var dessuten farlig å stå fram på tinget og vitne til fordel for den tiltalte, fordi det da var lett å få trolldomsmistanken kastet på seg selv. En burde helst benekte enhver tilknytning til den anklagde. – Tiltalte hadde derfor små muligheter til å skaffe seg medsvergere og godt skussmål på tinget. Men tiltalte kunne nekte seg skyldig i tiltalen, og det var den vanligste og kanskje eneste mulighet vedkommende hadde til å forsvare seg mot trolldomsbeskyldningene.

Etter at dødsdommen var falt, ble domfelte som regel brent levende på bålet. Vedkommende ble bundet fast på en stige, som ble veltet inn i flammene. Før henrettelsen fikk den dødsdømte drikke seg full på vin. Bålbrenningen hadde en dobbelt funksjon. Foruten å være en barbarisk straffemetode skulle brenningen av trollfolk «skire» – rense – sjelen før den gikk til skjærsilden.

Noen ganger ble trollfolk «benådet» til halshogging med øks eller sverd. Henrettelsene var offentlige og skulle skremme lokalbefolkningen fra å begå lignende forbrytelser.

Det den dødsdømte etterlot seg av penger og løsøre, tilfalt staten. Eiendelene ble solgt på auksjon, og pengene som kom inn, ble brukt til å dekke noen av utgiftene til rettssak, tortur, fengselsopphold og henrettelse. Som regel oversteg utgiftene langt de inntektene som kom inn på denne måten. De fleste henrettede trollfolk var ressurssvake og fattige mennesker.

Hva slags mennesker var de embetsmennene som sto bak trolldomsprosessene? Mange av dem var innvandret fra Danmark og Tyskland, og de gjennomførte med stor makt og myndighet metoder som var vanlige og effektive i hjemlandet. Enkelte embetsmenn var brutale og primitive, og de kunne uten særlig risiko mishandle de trolldomsmistenkte. Kvinner som var anklagd, ble av og til misbrukt seksuelt mens de satt i fengsel. Barn etter henrettede kvinner, ble ofte drept eller satt bort. Øvrighetspersonene følte seg som regel i sin fulle rett når de gjennomførte alle disse grusomhetene. De arbeidet for samfunnets beste, og voldsbruken var bare ledd i en større, enhet, som fremmet en rettferdig sak til beste for Gud og mennesker. Enkelte embetsmenn følte seg forvist og frustrert i lokalmiljøet og reagerte med aggresjon, som gikk utover ressurssvake mennesker. Noen embetsmenn var direkte inkompetente og var på en måte ”landsforvist» til norske bygder. De opptrådte ekstra nidkjært for å dekke over egne svakheter. Andre var dømmende og selvrettferdige av natur og likte godt å sende folk til skafottet.

I 1670-årene tok trolldomsprosessene plutselig slutt. Det var ikke mange saker etter ca. 1675, og vi kan spørre hvorfor. — På 1650-tallet kom det kritikk fra høyeste hold over den vilkårlighet som preget trolldomsprosessene. Når dødsdommer ble anket inn for høyere instanser, endte det gjerne med frifinnelse. Etter 1670 vurderte sorenskriverne bevisene i trolldomssakene på en helt annen og mer kritisk måte enn før. Det var denne kritiske holdningen sammen med en stadig sterkere kontroll fra øverste hold over lokalforvaltningen som forte til opphør av trolldomsprosessene.

Det er vanlig å hevde at heksetroen tilhørte den mørke middelalder. I virkeligheten grep den om seg i en tid preget av utvikling og store samfunnsmessige endringer. Handel og næringsliv var i framgang, og byene vokste fram. En ny og opplyst tid var i emning. Selv om man sluttet å brenne heksene på slutten av 1600-tallet, betydde ikke det at heksetroen opphørte. Myndighetene hadde funnet ut at heksebrenningen ikke løste noe problem fordi heksene var like mange som før.

Og i lokalsamfunnet lå fremdeles misunnelsen og mistenksomheten på lur, og mange var villig til å stå fram og fortelle om naboens trolldomskunster. I 1780-årene ble Ole Jensen Rostads hustru beskyldt for trolldom. Flere i nabolaget kunne fortelle at hun tidlig en morgen for soloppgang kjernet smør i bekken mellom Rød og Rostad på Rolvsøy. Da saken kom opp på bygdetinget, ble anklagene tilbakevist som et «ondt bøyderygte».

Så sent som i 1867 var det mange i Borge som trodde på trolldom. Ifølge en informant heter det at «endnu flere ere de, som tror paa Trolddom. Saadanne Mennesker som man almindelig kalder «Troldmænd», tror man staar i Forbindelse med Djævelen, ved hvis Hjelp de kan gjøre mange onde Ting. Hvis man vil sige til dem, at der ikke findes saadanne Mænd, saa gribe de endog Bibelen til at forsvare sig med og siger: «Her fortæller jo Bibelen os om saadanne Mænd, og da findes de ogsaa i vore Dage; thi Djævelen har ligesaa stor Magt nu som dengang.» Blandt de mange Ting, som en saadan Troldkarl kan gjore, er f. ex., at han kan fordærve Kreaturene, saa de melker Blod istedetfor Melk, marvstjele dem m.m.; han kan stille Værk, stemme Blod, bringe tilbage stjaalne Sager, ja endog gjøre Spørgsmaal til de Døde, naar han er af det bedste Slags.» 

I menneskesinnet har det til alle tider ligget forankret en fast tro på trolldom og onde krefter, og i vårt eget århundre har vi flere eksempler på organisert hets og forfølgelse av mennesker. På midten av 1500-tallet var den gamle kirken falt i grus, og menneskene sto lenge uten noe trygt forankringspunkt. Usikkerhet og frykt slår gjerne ut i aggresjon, og noe av det samme merket vi i mellomkrigsårenes Tyskland. Der var det jødene som ble gjort til syndebukk for landets ulykke og plager. –

Hekseforfølgelser i det store og i det små er noe allmennmenneskelig, som kanskje alltid vil være en del av menneskets atferd.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *