Innsendt til www.historier.no av Grethe Utvei
Hentet fra Røyken bygd, før og nu av A. Killingstad


Huldregården i trappetrinnet

 

Trappetrinnet ligger i en fjellkløft der som går nedover fra Ovnerudgårdene på Spikkestad og ned til Hyggen. Fra denne åsryggen er det vid utsikt over hele dalen. Drammen kan sees i nord, hvor elvens klare brede bånd snor seg i bukter oppover dalen. I syd ligger sandmorenens granbevokste rygg ved Svelvik.  

Som navnet antyder, er senkningen i kløften av en helt trappemessig natur. Her har folk fra langt tilbake benyttet nedgang til Hyggenstranda og fjorden. Kløften er på begge sider stengt av høye bergvegger. Især hever fjellveggen på østsiden seg loddrett og truende til værs, høyt over de slanke bjørke- og ospetrær nede i bunnen.

Om sommeren er det svalt under trærnes skygge, nesten halvmørkt. Stedet har et eget vilt utseende, sagnet sier at huldras hus skal ha ligget her. Men trappetrinnet er ikke huldras verk. Det er på en strekning av ca. 40 – 50 meter lagt flate steinheller oppover. Det hele er arrangert så det blir til stor lettelse for den som ferdes der. Før man vet ordet av det, er man nede ved Hyggen-gårdene. Den personen som har sørget for disse trappene, het Gunder Hyggen.  

Lenge før Trappetrinnet ble til, hendte det noe underlig der oppe. En sommerkveld kom en kone gående nedover. Hun skulle til stranden er ærend. Da hørte hun en rar banking inne i fjellet rett ved den bratteste fjellveggen. ”Hvem er det som baker her?” sa hun.”Det er folk som i berget bor,” svarte det langt der inne fra. ”Hva vil dere meg da?” spurte konen, hun skjønte det var huldrefolk der inne. ”Se bare innom døren vår litt du,” sa det igjen fra berget. I det samme syntes hun det for en redsel over henne, og hun kjente det løp kaldt nedover ryggen sin. Med ett hadde hun en fornemmelse av å være inne i en stor sal, hvor det glitret og skinte av sølv og alt det som fint og blankt var. På et stort bord i salen bugnet det av lekker mat i store fat, men hun våget ikke å røre noe.  Plutselig begynte det å dure og suse for ørene. Øynene hadde hun lukket, og da hun åpnet øynene igjen, fant hun seg selv sittende på marken utenfor bergveggen. Konen var redd og avmektig, og store svettedråper perlet på pannen hennes. Hvor hadde hun vært? Inne i berget der huldrefolket har sin skjulte gård, det var hun viss på. Noe så rart som det som var kommet over henne i Trappetrinns-kløften hadde hun aldri vært ute for før.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *