Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Husmødre i krigstid


Intervjuobjekt:    
Olga Bøgeberg (1907) f. Snøfugl, Kristmar Leraand (1913) f. Guldteig og Mary Saltnessand (1918) f. Guldteig

Intervjuer:
Marius Glørstad, Eirin Nordbotten, Tone Øiaas og Maria Wikerøy

Vi var interessert i å høre hvordan dagliglivet artet seg for husmødre under krigen. Var det mye slit, og hvordan hadde de det med klær, mat, jobb osv.?

Olga Bøgeberg forteller at hun var fra gård, og jobba der. Mannen hennes, Herman, jobba på Pienes mølle (nå Stormøllen) fram til høsten 1940. Da krigen brøt ut, var han på arbeid, og Olga var redd for at de skulle bombe der. Det var ellers nok å gjøre med fjøs og små barn, og i tillegg venta ho en til.

– Marit ble født den 22. mai, og dagen før kom tyskerne opp på gården med 11 lastebiler, 6 småbiler og motorsykler. De hadde også et feltkjøkken som var så stort som et hus da de kom kjørende. De var hos oss dagen før og spurte om de fikk komme og ligge på lemmen og loftet, og det hjalp ikke at vi sa nei. Nå kom de ved 5 – tida om morgenen, og jeg var oppe. Jeg var hverken syk eller frisk, så jeg hadde gått oppe hele natta. Når de begynte å koke i feltkjøkkenet, sto flammene ut. Det var fint vær, og tyskerne pussa bilene så det fauk inn, ungene sprang ut og inn, og det var et styr. Ungene var da 8, 4 og 2 år, og jeg var konstant redd for at de skulle komme borti noe eller være i veien.

I kø for mat og klær

I begynnelsen av krigen var det bra med mat, kan kvinnene fortelle. Men snart ble det lite i butikken, både av mat, klær og andre ting. Alt ble rasjonert, begrenset. Fordi det var så lite, ble det porsjonert ut så og så mye pr. person.

Brødmelet var dårlig, brødene ble svarte, flate og rå, og skorpa datt av. Det hendte at husmora gråt når ho skar opp brødet. De som hadde små barn, kunne fa litt hvetemel, og også mer melk. Margarin ble blanda med sildeolje, men de som hadde griser, var bedre stilt. De kunne smøre fleskefeitt på brødet. Oppfinnsomheten var stor.

Kaffe var det ikke, men en erstatning. Folk brente både bygg og erter, og det ble brukbar kaffe av det. De planla å fortsette med denne «kaffen» senere også, men det ble aldri til det når det kom ordentlig kaffe. Kjøtt var også rasjonert, da var det bedre med fisk, som fantes i sjøen rett utafor. Det hendte de hadde fisk til middag og sild til kvelds, eller omvendt. – Men det hadde ingen vondt av!

– Av klær hadde vi det vi hadde fra før, forteller Mary Saltnessand, – og det ble godt utslitt. Vi sydde om av gammelt og snudde vranga ut, og kunne fa fine klær til ungene. Vi hadde bedre tid til å sy og strikke, for vi var ikke ute på arbeid. Men tråden var dårlig, og den holdt ikke.

– Når det en sjelden gang kom noe nytt til butikken, var det kø. Hvis vi fikk vite dette dagen før, gikk det som en farsott over hele bygda, og vi kunne stå i kø hele natta. Jeg husker en gang jeg var tidlig på kvelden utafor samvirkelaget, og da var det allerede kommet mange. Vi sto der hele natta på skift, og var heime hos oss i nabohuset og varma oss. På morgenen kom da betjeninga med nummerlapper til oss.

Strømpene var dårlige, de var av bomull. Så de fikk tak i ull hos noen som hadde sau, og karda, spant og strikka sjøl. Det ble gode, tjukke strømper. De strikka også ullbukser og gensere, og dette hadde ungene på ute. Det var ikke bobledresser eller oljebukser, og når ungene hadde vært ute i snøen, så de ut som snøballer. Sko var det også problemer med, de måtte spare på dem som fantes av lær og skinn. De fikk kjøpt tresåler med papiroverdel, men disse bløtna jo i regn, så de måtte skiftes ut.

– Jeg glemmer ikke en gang jeg skulle en tur hjem til Ørlandet og måtte reise med båt, forteller Mary. – Jentungen hadde nye sko, og sto og dingla med foten så skoen datt i sjøen. Folk ble helt ifra seg og ville stoppe båten, det var slik da at alle ville hjelpe hverandre. Men skoen den får, selvfølgelig Ikke var det sko til overs på Ørlandet heller, så jeg ringte heim til Buvika og fikk sendt et par papirsko derifra.

Det var ikke bare å reise, heller, en måtte søke om å få reise til byen med bussen. Da måtte man fylle ut et skjema til forsyningsnemda. Nå hendte det at en fikk sitte på med lastebiler også, da kunne man sitte både på melkespann og sildetønner.

– En gang fikk jeg avslag på søknad om å reise til byen for å kjøpe støvler, forteller Olga, – og jeg syntes det var så urettferdig. Jeg hadde nemlig hørt at de som hadde kvote på brennevin, fikk reise for å kjøpe det!

En ny livsstil

Alt ble en vane. Folk ble modigere, lærte seg knep og tok flere sjanser etterhvert som de så at ting gikk bra. Samholdet var strekt, å hjelpe hverandre og bruke fantasien ble en livsstil. Men det var ikke til å komme ifra at det var vanskelig. Når de slakta på gårdene, var en fra forsyningsnemda med, de telte dyra også, og måtte levere til tyskerne. De var mange de også, og tok til seg selv først. Blant annet måtte bøndene levere høy, og det hendte at det lå presset høy ute og ble ødelagt. At det ikke var enkelt å se på, kan vi godt forstå.

Kristmar Leraand forteller om en tur til Byneset, der hun kom fra. Der hadde de slakta, og hun skulle ha med seg et lam heim til Buvika. Dette var ikke lov, så det ble en spennende tur gjennom Trondheim.

– Bussen fra Byneset kom til Dronningens gate, fortsetter Kristmar, – og det var et bra stykke å gå bort til Orkdalsbussen som gikk fra Søndre gate. Mary var med, det var tungt å bære, og vi ble slitne og lattermilde. Vi hadde skrotten i en papirsekk, og en plass satte vi oss på ei butikktrapp for å kvile. Da begynte det å renne blodvatn gjennom sekken, og vi var redd for å vekke mistanke. Så etter mye om og men, latter og slit, kom vi da heim med lammeskrotten.

Mange av dem som hadde kyr, leverte melk til de som hadde det dårligere. Dette var ulovlig, men likevel fikk folk melk med seg når de kom i fjøset om kvelden. Mange av bøndene som hadde noe til overs, tok sjansen på å la folk få kjøpe litt. De hadde det bra tross alt, de som bodde på gårdene. De kunne gjemme unna noe, men det var å betrakte som tjuvgods selv om det var deres egen mat.

– En gang skulle vi berge noen melposer vi hadde i buret, minnes Olga. – Det var mye folk på gården med dreng, taus og unger som voks til, og vi kunne være 10 – 11 til bords. Så det skulle noe til. Vi hadde et lite rom i et hjørne i hakkelsbua der vi gjemte melet unna. Dette holdt vi på med ei natt når det var unntakstilstand. Det var mørkt, og vi slepa og bar så jeg ble dårlig dagen etter. Ingen måtte høre eller se oss, det var som å stjele fra seg sjøl.

Forbud og hemmeligheter

Offentlige arrangement var forbudt. Hvis vi kom sammen, var det privat, og det hendte at ungdommen lurte seg til å danse på låven. Da var det bare å springe hvis noen kom, for dans var ikke tillatt. Norske farger, flagg, rød topplue – det var i det hele tatt mye som var forbudt, mens tyskerne slo seg ned og tok seg til rette der de ville. De bodde på Folkets hus som Bøndernes het da, og de ødela også losjehuset. Men de kunne også oppføre seg pent og ordentlig. – Jeg jobba på meieriet på Øysand, forteller Kristmar, – og dit kom tyskerne og handla. Da var de blide og hyggelige, og ville gjerne være venner med oss.

Det var frykt for at engelskmennene skulle bombe den tyske leiren på øysand. Det ble blending, det var slik at de måtte dekke for vinduene så ikke en lysstripe vistes fordi flyene kunne komme og bombe. Noe bombing ble det heldigvis ikke.

Radio måtte leveres inn, likeså våpen. Men flere lurte unna radioer, og hørte på dem i smug. Blant dem var Mary og Ola Saltnessand, og de hadde et spesielt rom i kjelleren der de gjemte radioen. – Vi kalte dette rommet for badet, forteller Mary. – Det var bare 3 – 4 stykker som visste om dette, og når de var nede og lytta, måtte jeg holde vakt. Hvis jeg så noe mystisk, skulle jeg banke i vannrøret slik at de hørte det ned: en – to – tre – pause – fire. Da var det bare å pakke sammen for dem som var der. Hvis tyskerne hadde funnet radioen, ville vi blitt skutt.

Nå gikk jo folk på besøk til hverandre under krigen også. Kvinnene hadde sine «stoppeforeninger», forteller de, der de møttes ned håndarbeid og lot praten gå. Det var lite strøm pga. lav spenning, så det gikk mest på lampelys.

Freden kommer

Da fredsdagen kom, ble det jubel, og Mary forteller om det tyske flyet som tok en bit av huset deres. I flere dager lå flyet der, og nå ble russerne og serberne som hadde vært i fangeleiren på Øysand, sluppet fri. Disse kom til bygda, og kvinnene husker at de gikk og hakka blikkbiter av flyet. Av dette laga de fine dåser og esker, og noen av disse finnes enda i bygda.

Det var mange skjebner blant fangene. De var utsultet og dårlig kledd, og takknemlige for den maten de fikk. De spiste alt. Mange var flinke med hendene, og en av dem tegna et flott brudebilde med blyant. For det ville han ha to brød og litt flesk. Han fikk fem brød, flesk, og både han og kameraten fikk middag. Han spiste pent og ordentlig med kniv og gaffel, mens kameraten spiste med bare fingrene.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *