Kilde:
DE BREDE BYGDER
Av Didrik Grønvold
Forlagt av CAMMERMEYERS BOGHANDEL

I KAMP MED MJØSISEN

I den lange Mjøstarmen fra Gjøvik av og til Lillehammer, der er de sikre på å få is hvert år. Men her sydpå mellem Toten og Hedemarken, hvor den langstrakte innsjøen utvider sig og formelig får mave, her er det alttid på det uvisse, om det blir isår, og i dette fall, når isen vil legge sig. Ved siden av de helt isfri vintre, er det vintre da den har lagt sig med fullgod kjøreis lille juleaften, og vintre hvor den først har falt til ro langt ut i februar.

Så har det hendt at Mjøsa har vært lunefull og, som det synes, ikke riktig har visst hvad den skulde bestemme sig til.

Som i det Herrens år 1906. Da var den som et evig spørsmålstegn.

Like i ferd med å legge sig i januar, kom den under lindværets makt og befridde sig fra islenken.

Men så i begynnelsen av februar blev det ny frost. Jo, nu kunde det ikke feile! Småguttene svinset alt et godt stykke ut på nyisen. Ennu lengere enn sist. Folk på Nes ventet så smått at isveien kunde stakes op langs råken hvori båtene kavet sig frem stykke for stykke med lange forsinkelser. Ennu holdt „Skreya" ut. Men så måtte den til slutt gi tapt og lot sig fryse inne med de andre båtene langs Hamarbryggen.

Men hvad skjer?

Nettop da blir det atter lindt søndenvær og med storm.

Det er med nybakt is som med fruktkarten. Den kan se nokså pen og stor ut. Men den er ikke moden. På solid vinteris biter ikke søndenvinden i februar. Men da den nu kommer farende op fra Minnesund og driver det åpne vann i strømsuget nede ved broen op i skumbølger, kan iskanten ikke greie trykket. Bølgene bryter og tærer og huler på isen med sine våte never. Folk på Hamar ser alt åpent vann syd i fjorden. Jo, dette er sjøgang! Hvite toppete skumstriper. Nu nærmer de sig Stangelandet og Helgøen. En kile av dem blåner alt helt op mot Nessundet.

I en fykende fei får „Skreya" dampen op. Den sliter sig en ny råk ut mot den nærmeste vannkant og trekker sig inn til bryggen igjen, for å ta op ruten igjen veste dag bort til Toten. Utenom Helgøen. Nessundet nytter det ikke å forsere.

Den dagen går jeg ombord. Jeg skal over til Helgøen. Det går vel an å komme ind til Bergviken, og så kan det alltid bli moro å følge basketaket med isen ved anløpsstedene, og ellers hvor den ligger og driver i løse flak efter gårsdagens storm.

Nu gjelder det først å komme ut fra bryggen igjen.

Langs denne står det en rad av den slags ledige individer som sees på alle brygger i Norges land. Disse her er ikke arbeidsledige, som det blev så nok av siden. De er snarere epikureere. De vil nyte livet og ikke overanstrenge sig. Hadde noen tilbudt dem en vedhugning, en sneskuffing eller en stenpukking, de hadde avvist det med den dypeste forakt i sin sjel. Går det således ikke nettop an å kalle dem aktive naturer, har de ikke det ringeste imot å se andre i aktivitet. De følger deres slit og slep med den høieste interesse. Det er kritiske naturer, og de vet, som alle kritikere, nøiaktig hvordan tingen skal gjøres.

Det er ikke lett.

Under søndenstormen er isen presset sammen inn på Hamarbukten. Gårsdagens nyråk ser ut som den er limet sammen. Svingeplassen utfor bryggeenden er skrumpet inn til et badekars omfang. Under tordnende og skurende lyder skruer båten sig ut i badekaret. De sammenkravede isflak reiser sig, på ende, forbitret over å forstyrres igjen i sin vintersøvn. Så dukker de ned i det fossende vann og viser samtidig sin blåt grønne kant med de skinnende lagstriper i. Iskanten her ved svingeplassen er så tykk at skøiteløperne kommer nesten like hen til dampskibssiden for å se på isbrytekampen.

Forover og akterover under ny skuring og brak svinges. „Skreya" rundt tomme for tomme. Iblandt ruser båten på iskanten og klipper en strimmel av. En stund ser det at som den ikke klarer å bakse rundt. Endelig letner det. Med stolt reisning ligger båten for fri utfart. Der kommanderes fult fart forover. Stavnen borer sig inn i den kravede råk som har dannet sig om natten, og så går det knasende og hvesende og knakende utover, bort fra bryggen, forbi skøiteløperne, til fartøiet efter et kvarters forløp har fridd sig at av isens favntak og kan gli fritt i det åpne vann.

Det er en ubeskrivelig følelse, en uendelig lettelse. Som å gli i olje eller fly gjennem luften.

Når denne befriende følelse var så stor her på det vesle dampskibet i en forholdsvis uskyldig norsk innsjø, hvad må den ikke være for polarfarerne når skuten efter års kamp med isen slipper ut i rum sjø. Jeg svevet så en stund i tankene om i de arktiske egne mellem iskoss og isbjørner, da jeg blev kalt tilbake til den påtagelige virkelighet ved at vi nærmet oss isregionen igjen.

Båten skulde inn i råken mellem Helgøen og Neslandet. Før vi kom inn i den, måtte vi igjennem et belte av tynn nattis.

”Jaggu, har det frøsi inatt,” sa en stemme bak mig.
”Det er kaldere her innunder Øya enn utpå,” sa en annen.
”Dette er bare som å slå istøkker glassruter, dette,” sa den første.

Og det var det! Når båten skar sig gjennem glassrutene, og dampskibsbølgene satte dem i svingende bevegelse, klapret det rundt den som av hundreder tallerkener som blev slått mot hverandre.

Efterat den tallerkenklapringen var over, blev det råkfart som den første. Under skuring og braking nådde vi stoppestedet i sundisen. Å komme inn til bryggene her, var en umulighet.

Jeg kom til å tenke på en annen scene og under et annet Nesland. Det var vinteren 1874, da dampskibene, ikke kunde komme inn til Christiania brygger for isen. Som der, var her møtt frem folk med hester og sleder og kjelker. Kasser og melkespann blev lempet ut på isen. Der var ingen fare for at de skulde gå til bunns. For isen var mangfoldige tommer tykk. Just her er den tidlig sterkest. Dette område av sundet kalles fra eldgammel tid Spånga. Lenger ute på den annen side forbi Nes kirke er det et område, som er meget upålitelig. Det bærer navnet Kalvevomma.

Jeg var ikke ventet med slede på denne side av Helgøen. Så fikk jeg følge med skibet til bryggen på den annen side, nærmest Hamar.

Så ut igjen i en stor sving i en råk, som må lages for anledningen. Stundom står skuten helt fast. Men så slår propellen akter. ”Skreya” tar tilsprang som, en morsk vær, og den tykke sammenstuvede is viker skrekkslagen for det prustende uhyre.

En god stund er vi nu ute i det åpne vann langs Helgølandet. Men så gjelder det å komme inn til Bergviken eller Fagervik.

Ytterst ligger et belte med sne på. Idet skibet bryter sig inn her, kan vi på snemarken følge sprekkene som dannes uophørlig i isen for hvert fremstøt. Vi ser dem på sneflaten springe frem som linjer og i vinkler i den villeste vilkårlighet. Det er som en tegneblyant, ført av en barnehånd, drev sitt kåte spill i snepapiret.

Det neste belte består av en speilblank, ny, en halv tomme tykk is. For en is til å løpe skøiter på, var den bare seks tommer tykk! Som det blankeste skjold uten en lyte eller rift ligger den bortover. Det er nesten hjerteløst å skulle knuse den. Men det må til. Små isstykker splintres op av skibet og slynges ut over speilet på begge sider. I vilt løp seiler de små stykker i alskens underlige former, kantede, hule, toppede, avsted med susende og klingrende musikk for det fremjagende dampskib. Dette er ikke de store istroll, som gir tapt. Det er all deres yngel av bitte små istroll.

Men det tredje og siste bebe innunder Bergviken, det synes som i raseri å ha samlet i sig all den motstand, en mjøsis før sin opløsning kan mobilisere: Store gamle blågrønne flak, ny speilis, flater med skiften sne på – alt i en mølje, drevet sammen inn i viken her under det siste lindvær, med underløpen luft hist og her, perlende som champagne eller flyktig som kvikksølvet inne i isfengslet.

Det er et seigt stykke arbeide. Men kapteinen smiler lunt. „Skreya" har vært ute i værre tørn før. Det er sterke spanter i stavnen. Langsomt, men uimotstålig slår skibet sig inn til bryggen.

Isfarten er endt for mitt vedkommende. Den har tatt både på øre, og synsnervene. Vel innpakket i tullupp og i den lune slede på det herlige, faste land går ferden nu på den vakre februardag i solskinn forbi Helgøens graner og baldyrede bjerker til det hyggelige hjem, hvor kaffebordet idag har ventet kriger enn sedvanlig på gjesten fra Hamar.

Det hendte sig for mange år siden at en ung mann søkte plass som styrmann på mjøsskibene. Styret torde ikke ansette ham. Det var bange for at han greide ikke isen i Nessundet. Ansøkeren var den senere navnkundige polarfarer Sverdrup.

Det var ikke godt å vite hvad slags kar det var som hadde meldt sig. Med de basketak Mjøsisen kan by skipene, både når den legger sig, og når den er under opløsning, så fikk vel styret være undskyldt.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *