Kilde
Mer om livet i min barndoms dal
Av Trygve M. Davidsen
Omslag og tegninger av forfatteren
Printed in Norway 1971
Copyright: Eget Forlag

I Kreftingenes tid på Wøien

Midtveis mellom Sandvigen og Bærum Jærnværk lå i 1600-årene Wøien gård som et midtpunkt for liv og virksomhet.

Spredt over de svære jordene, ned til landtungen mellom Isielven og Lomma, herjet gårdsfolk og leiearbeidere med slåtten. Det dónet av hestehover og tunge lass ved innkjørslene til låven, stallen og fjøset, mens de mer enn halvt hundre krøtter bejlet i utengen.

I det romslige kjøkkenet sto alt i røyk og damp, skramlingen av kokekar, gryter og panner derfra ga gjenlyd fra stabburet på den andre siden av tunet. Snadringen av ender og gjess var også øredøvende, da herskapet i den staselige giggen tok av fra gården ned alléen, for derfra å ta veien nordover mot Jærnværket mellom åsene.

På denne tiden var Henrik Krefting herre på Wøien.

Han var gift med Anna Michelsdatter Søfrensen og sønn av de to verkseiere Johan og Anna Felber Krefting.

Høsten og vinteren igjennom holdt Henrik Krefting seg gjerne i den stille del av fløyen på Wøien, der han ved siden av gårdens regnskaper satt bøyet over de gamle dokumenter og avskrifter han hadde samlet og som kunne fortelle om livet i lengst svunnen tid.

Fra biskop Eysteins jordebok 1398 kunne han notere de eldste data, at Wøien da lå under Nonnesæter Kloster på Leiret i Oslo — som i likhet med Tanum kirke var innviet jomfru Maria, og at Wøiens småparter i kirken beløp seg til to øresbol.

Fra gammel tid hørte også gården eller plassen Gupu til Wøien, der den gammel og nedslitt lå midt i de seks tusen mål skog på grensen mellom Bærum og Asker.

Og videre, at i middelalderen tilhørte Wøien eller Vui (vadested) flere velstående slekter. Inntil gården i 1627 ble registrert sammen med Nesøgodset og kom med i salget som den daværende eier avsluttet med Knud Frantzen i 1663. Elleve år senere gikk så godset over til verkseier Johan Krefting på Bærum Værk, som samtidig kjøpte storparten av gårdene i Vestre Bærum, blant dem Kjørbo. Ikke uten protester fra eierne som i flere tilfelle var på fallitten rand etter at barn og skyldfolk som vanlig ved hvert dødsbo hadde gjort sine krav gjeldende

Ennå var vel ikke Henrik Krefting eier av Wøien, men ble av gårdens folk betraktet som en slags fullmektig eller bestyrer for sin mor på Værket.

I den stille del av vestfløyen, hvorfra han hadde den beste oversikt mot drengestuen og trafikken på tunet, satt han imidlertid for det meste som studios og bokholder og lot ellers folkene fritt ta seg av gårdsstellet.

Jorden var rik på næring. Gupuskogen kastet av seg nok til å holde det gående med en viss pondus og rik anledning tiI å manøvrere seg igjennom de verste fortredeligheter.

Så nær fjorden og havet var det verre med nedbøren som enkelte sommere la dalen under strømmer av vann fra en blygrå himmel. Etter få år hadde da også Henrik Krefting opplevet at korn og høy sto på staur og bølingen holdt til på markene ut på nyåret. Til gjengjeld kunne her være rike avlinger i årene både før og etter den feilslagne høsten, og i brennende sol og tørke vann nok i Isielven og Lomma, selv om det måtte kjøres opp de bratte kneikene i dunker og spann. Kort tenkt — var alt som det skulle være etter naturens orden, men at en behøvde å gjøre seg unødige bekymringer for den Kreftingske familie og trivselen på gården.
0059_woien_gard.jpg
Illustrasjonstegning av Trygve M. Davidsen
Wøien gård i 1700-årene

I årene 1700-1701 bodde Anna Felber Krefting på Wøien; det var etter at sønnen Herman Krefting og hans hustru, den yngre Anna Vogt, hadde overtatt Jærnværket.

Anna Felber var da i sitt syvogsekstiende år og kom til Wøien tidsnok til å motta et barnebarn, og to måneder før sin død ved juletid enda et barnebarn — det syvende, som først ble hjemmedøpt og kalt Anne Cathrina.

*     *      *

Her var nå stadig uro, rullende lyd av vuggemeier, spede barneskrik, støvletramp i trappene, glad latter og guttehyl og en smelling i dørene så huset og vinduene ristet.

Med årene var alt forandret, enda. Henrik Krefting for det meste stengte spetakkelet ute. Oftere enn før satt han på sitt «Contoir» i den stille fløyen, mer og mer opptatt av sine bøker og studeringer. Barnas og gårdens fremtid og stell overlot han sin hustru Anna Michelsdatter Søfrensen og gårdsbestyreren å greie opp med.

Anna var en tålmodig og god mor, kanskje for snill, en briljant hustru!

Mest glede hadde han av henne når hun hadde hysset barna i seng og så banket på hans dør.

Der stod hun i åpningen under bjelketaket, med nattkappen over den høge lett grånende håroppsatsen, med et skjelmsk smil, og toddyglassene og den rykende sølvmuggen på brettet.

Han plasserte henne ved siden av seg i sengbenken og dyttet godt opp om henne med putene. De skålte med hverandre for hva de kunne finne på, gikk lett hen over dagens arbeide og endte med å ta hverandre i hendene og gjennom de endeløse gangene ta seg frem til den tiltrengte hvile på kammerset.

Slik gikk dagene, nettene og årene frem til 1722.

*     *     *

Henrik Krefting til – Wøien hadde da forlengst fulgt sin bror Herman til gravplassen under gamle Tanum og sett flere av hans og Anna Vogts barn nedsenket i den samme krypten.

Også han hadde hatt den glede å følge med i reisingen av det Kreftingske gravkapell i 1713, vært med i festivitasene i herskapsboligen på Værket. Og her på Wøien, da gleden stod helt opp i takbjelkene, hvor de strålende lysekronene avdekket skjønnheten og hvor godseieren selv og hans hustru var midtpunktet. Her kunne han fullstendig kaste hverdagen av seg, opptre i sine knekorte pantalons med den kledelige røde skjøtefrakken med gullsnorene og epoulettene, glimre med sine kunnskaper og sin veltalenhet. Og glemme sine pengesorger for en festlig aften etter beste oppskrift fra gamle dager

Nå var han trett.

Det ble til at han satt på sitt Contoir mest natten igjennom.

Aldri fikk han inntektene for gården til å strekke til for utbetalingene. Før de gamle lån forfalt, var han tvunget til å oppta nye lån.

Dessuten var han syk, og la seg hen på benken hvor han og hans hustru hadde sittet sammen så mangen aften. Hun kom heller ikke lenger med toddybrettet. Barna opptok henne, nå mer enn før.

Så — innen året var til ende, sovnet Henrik Krefting inn på sitt Contoir, i sengbenken med putene, stille og fredelig som han hadde levet, og med papirene og bøkene sirlig ordnet på klaffen til skatollet.

I femogtyve år styrte så Anna Michelsdatter Søfrensen gården med et sinn som var formet til stor tålmodighet, mildhet og godgjørenhet. Da hennes svigerinne Anna Vogt innfridde sitt løfte om å forære Tanum kirke en prekestol, lot Anna Michelsdatter seg lett overtale til å bekoste en døpefont.

Dette utstyret var dessuten som en minnelse om at Tanum fra gammelt av var en «Lovekirke, til hvilken man i Beængstese og Nød gjorde Løfter … og at bringe et eller flere Lys til dens Alter».

De tvende gaver, prekestolen og døpefonten, ville da passende kunne stå også som symboler på brødrene og deres ektehustruers berikelse av folketallet med tilsammen enogtyve børn.

Med disse fromme tanker i sitt hjerte sovnet så endelig Anna Michelsdatter Søfrensen inn i året 1747, femogtyve år etter sin mann.

Imidlertid var de syv barna, blant dem den nå seksogfirti år gamle Anne Cathrine, vokst opp til selvstendige mennesker.

For å nevne nummer fire, Herman, så var han krigsråd og kvartermester i grev Wedels regimente. Nummer tre, Jacob, født i 1710, utdannet ved krigsskolen i Christiania og på kort tid avansert fra kaptein til major — kanskje den som best passet inn i miljøet på en storgård som Wøien.

Og slik ble det.

Selv fremmede tilrejsende måtte forstå at en her stod overfor det uvanlige, et herresete i Bærum, som på sin måte var uovertruffet.

At den staselige majoren på sin hest også hadde store planer og høye forbindelser ble til fulle bekreftet da han en skyfri sommerdag galopperle opp alléen på den skumvåte kavallerigampen helt fra Christiania og viftet mot den overraskede majorinnen med et kongelig dokument.

Folkene stimlet sammen.
0063_majoren.jpg
Illustrasjonstegning av Trygve M. Davidsen
Majoren med det kongelige dokument i 1758.

Majoren kremtet, men leste høyt så alle kunne høre det:

«Herved gjøres vitterlig at Major Jacob Krefting, boende paa Wøien Gaard i Vestre Bærum, allernaadigst er Bevilged at oprette et Teglstens Værk paa bemeldte Sted, og at der inden en Omkreds af otte Fjerdinger intet andet Teglstens Værk blir at Oprette til hans Skade.

Givet under vaaris Segl og med vaaris Haand
København den 12. Juni 1758
Frederik V

Her ble ropt hurra, majorinnen fait i majorens armer.

Teglsteins Værket ble bygget på tangen ved utløpet av Isielven. Ikke heller tok det lang tid med leveringen av mur- og takstein over hele Bærum og andre steder.

Som sine forgjengere var også majoren og majorinnen barnekjære og «opdrættede» som han spøkende kalte det, ni barn i løpet av like mange år.

Foruten dem etterlot majoren seg ved sin død 24. juli 1769 seks søsken, alle med utallige barn som hadde sitt å kreve av boet, dessuten en sann hærskare av kreditorer som strømmet til gården så snart Liiget var hensatt i gravkapellet.

Av den oppnevnte kommisjon av hederlige menn ble gårdens hovedbygninger, besetning og løsøre, og skogen ved Gupu taksert til nær ni tusen riksdaler, medtatt elleve hester, niogfemti kuer, fireogtredve griser, sau og nitti gjess. Her kom også for dagen rede sølv for etthundreogfemti riksdaler.

Under besøket i vognremissen kunne kommisjonen i sine tilknappede skjøtefrakker, fulgt av arvingene, vanskelig skjule sin overraskelse og glede over all den verdens herlighet som her var stablet om hverandre, syv storsleder, arbeids- og stasvogner, det skjønneste seletøy og sadler —.
– Og en rikt beslått Liigslæde!

Kommisjonen ble alvorlig og betenkt stående.

– Denne Liigslæden passet såvisst ikke andre steder.

Hvem husket ikke den ville gravferden, da veiene var nær ufremkommelige etter regnværet — da sal. majorens ridehest som en siste ære ble spent for kjøretøyet, men slo seg vrang i alléen og nær hadde veltet kisten og kransene i grøften —. Hvem husket ikke Liigslæden på utlån gjennom årene, med Lars Gundersen fra Gupu i kisten, fulgt av sønnen Gunder Larsen som var soldat, med Jørgen skomager fra Houger, tyendet fra Wøien, sveitseren Balthazar, Anders griserøkter, hu’ Berte, Trine, Vibeke, den unge fjøsjenten Tora, Agda kokke – og hva de nå het alle sammen, de som av døden ble hentet fra storgården til kirkegården. Her kunne enkelte år være en trafikk frem og tilbake som skyttelen i veven

Etter besiktigelsen fyltes småstuene på Wøien, alle skulle inn til noe å «bite-ti». Ikke alle kjente hverandre, for den sørgende familie var her dekket i en av husets større gemakker.

Majorinnen lot seg ikke se før hun innfant seg med kringlen. Hun serverte med anstand stykkene som på forhånd var oppskåret. Således passet hun på at ingen forgrep seg på mer enn ett stykke.

*     *     *

Den siste del av kringlen var utdelt.

Brettet var tomt.

De nærmeste av den tallrike familie stirret på majorinnen. – Hva skulle dette bety?

Hun stirret igjen. Munnen bevret.

– Dette var alt! Ett stykke på hver, så var der intet igjen til enken og børnene!

Hun snudde seg og vaklet ut, ansiktet var blekt og gammelt. Samtalen gikk i stå. Da der så ble gitt beskjed om at majorinnen plutselig hadde fått et illebefinnende, brøt selskapet opp.

Majorinnen med sine barn ble boende på Wøien.

I hennes tid ble teglverket utvidet og fikk sin egen opplagstomt i Sandvigen. Ellers var forholdene slik at gårdsbruket ble forsømt. Usikkerhet og det spente forhold mellom henne og arvingene gjorde sitt. Her var tale om voldgift, men den egentlige grunn til at Lagtinget i 1774 tilkjente henne ejendomsretten til Wøien gård, ville vel aldri bli oppklart. Det varte da heller ikke lenge hun fikk bo der.

Knapt to år etter nødsårene 1770-1773 kom Wøien gård ved auksjon over på andre hender.

Det Kreftingske århundre i Bærum var uigjenkallelig forbi. I 1766 på Jærnværket etter Anna Vogts død. Og nå på Wøien —, en slekt som med vekslende hell hadde satt spor etter seg i dalen, med gravkapellet og sine tributter til Tanum gamle kirke.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *