Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Kaffen som ikke ble drukket


Intervjuobjekt:    
Ane Ødegård (1901)

Intervjuer:
Monica Sue-Chu og Fride Kvernmo

Hva husker du fra krigen, Ane?

– Da krigen brøt ut, bodde jeg på Halsen gård på Geitastranda. Den 9. april våkna jeg av kraftig skyting. Jeg sto opp og kokte kaffe, men fikk dessverre ikke tid til å drikke den. Inn fjorden kom en stor tysk destroyer. Båtene som stod fortøyd, ble kasta opp på land på grunn av den store farten til destroyeren. På radioen hørte vi samtidig at tyskerne hadde stormet Oslo, Trondheim, og Bergen.

En vond opplevelse

En dag var vi på besøk til et søskenbarn av meg som var bestyrer ved Kretsfengselet i Trondheim. Vi pleide å overnatte der når vi var i Trondheim. Denne gangen ble vi vitne til at noen tyskere kryssforhørte en nordmann Han skulle senere skytes, og tyskerne spurte hva han ville ha som sitt siste måltid. Til slutt fikk han stamma fram at han ville ha vaffelkaker.

Ane som sjukepleier

Vi vet at du har vært opptatt av å hjelpe folk, Ane, og du fikk vel anledning til det også?

– Ja, jeg husker godt den dramatiske hendelsen da 2 engelske fly ble skutt ned. Det ene styrtet så lavt over taket at hele huset rista. Like etter fikk jeg beskjed om at jeg måtte stille opp i søsterdrakt. (blå kjole med hvitt forkle og skaut). Den ene av flygerne var blitt lam og han masa ustanselig på morfin. Han måtte transporteres til sjukehuset. Ettersom veien utover var elendig, måtte transporten foregå med båt den første delen til sjukehuset. Mens vi kjørte oppover lå de tyske flyene like over oss hele tiden. Jeg glemmer aldri det takknemlige smilet flygeren ga meg da jeg tørka leppa hans med en fuktig klut.

Var du ikke redd under transporten?

– Nei da, jeg var bare opptatt av å gjøre det så bra som mulig for denne gutten. Fra båten måtte vi frakte flygerne med en slags ambulansebil oppover til sjukehuset. Båra som pasienten lå på var for brei for bilen så vi måtte surre den fast bak på lasteplanet.

Før vi tar avskjed med Ane, ber hun oss ta med et ordtak som hun synes er veldig fint:

«DEN STØRSTE GLEDA EN KAN HA, ER Å GJØRE ANDRE GLAD.»

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *