Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK

Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

 

Kirkegårdssand

 

Anders Opdahl hadde hest. Den het Håkon. Den var av den finske rasen som var vanlig i Porsanger. Anders hadde kjøpt den i Læv’dnja. Nå var Håkon noen og tyve år gammel.

Det var en god hest. Den var flink til å dra i bakkene, og flink til å holde igjen når det var nedoverbakke. Ble det så bratt at den ikke klarte å holde igjen med bena, satte den seg og skled nedover bakken.

Den var hårdfør. Den tålte godt frost, bare det var så mye snø at den berget føttene.
Emma var en vilter jente! Hun red på Håkon! Den var ikke vant til å ha noen på ryggen. Rundt og rundt bar det på tunet. Den gjorde hopp og kast for å kvitte seg med Emma. Men hun klorte seg fast!

På trammen stod fjellstuefolket og ropte: «Pass dæ, Emma! Han hiv dæ av!» Men Emma klarte seg. Til sist hadde hun temt Håkon. Han ble vant til å ha henne på ryggen.

Emma var ikke redd for å ta et tak. Hun var et friskt skogsmenneske. Ble det slutt på veden, hogg hun bjørk i skogen og kjørte den hjem på slede.

Det er vinter og sterk frost. En kveld blir et telegram telefonert til fjellstuen. Det skal videre til lensmannnen i Kárášjåkka. Men hvem skal kjøre den lange veien dit?

Anders Opdahl tenker seg om. Han har jo en god hest. Skal tro om Emma kan ta den turen? Hun er jo så ivrig etter å kjøre med hest og slede.

Jo, Emma vil gjerne. Og lillebroren Trygve skal få lov å bli med.
Da det lysner av dag neste morgen starter de. Men kaldt er det! De tuller Trygve godt inn i skinnfeller, og så starter hesten oppover elveisen.

Det går fort! Emma sitter og styrer. Nå liker hun seg. Der dukker Nattvannstua opp. Det skal smake med en kopp kaffe hos Per Persen Biti, som er oppsitter.

De kan ikke bli lenge der, for stuen har ikke skikkelig stall. Døråpningen til stallen er for lav til at store hester kan komme inn. Hå-kan må stå ute i kulda. Emma dekker hesten så godt hun kan med skinn. Så skynder hun og Trygve seg inn. De får varm kaffe, forter seg å drikke, og så av gårde igjen.

I Kárášjåkka kjører de rett til lensmannsgården og leverer telegrammet. Fru Hegge koker sjokolade til dem. Men lenge blir ikke Emma og Trygve der heller. Hesten venter ute i kulda. De sier takk for seg, og kjørere videre til Johannes Balto. Det er hos ham fjellstuefolket fra Skuvvanvårri pleier å overnatte når de er i Kárášjåkka.

Hos Jo¬hannes Balto setter de Håkon i stallen.

Neste morgen drar de hjem til Skuvvanvårri.

Det ble ikke nok for Emma å stelle med hesten og hogge ved av og til. Hun var full av virketrang, og hun ville tjene seg penger. Så tok hun seg huspost hos handelsmann Suhr i Kárášjåkka.

Så var der bryllup. Det var stor fest. Utpå kvelden gikk Emma og en annen pike, Lovise-Anna, på en låve for å sove. De hadde med seg en brennevinsskvett på en flaske. Da oppdaget de at det var rusk i flaskebunnen. Straks tenkte Emma: «Det e kirkegårdssand! Det e nåen som vil send’ gan på oss!»

De slo brennevinet bort. Emma var blitt redd, men Lovise-Anna var like rolig. «Det e sikkert ikke nokka,» trøstet hun. Men Emma fikk ikke sove den natten. Hun tenkte hele tiden at de kanskje hadde fått gan på seg.

Den livlige Emma ble stille. Bare det ikke var gan! Tiden gikk, men hun fortsatte å gruble. Hun ble tynn og begynte å skrante.

Så reiste hun hjem til Skuvvanvárri. Der gikk hun blek og stille omkring. Oline skjønte at noe var i veien og spurte henne: «Ka som feile’ dæ?» Jo, hun var blitt satt gan på.

Trollmannen Kaaven var på vei til Kárášjåkka og kom til Skuvvanvárri. Som vanlig var han en snartur innom fjellstuen. Da snakket Anders Opdahl med ham om Emma. Tro om hun kanskje var blitt satt trolldom på, som hun selv mente? Kaaven lovet at når ham kom tilbake fra Kárášjåkka, skulle han ta med seg Emma til Bil lavuodna. Han skulle nok få henne frisk! Han hadde tatt vekk gan før. Det var ikke første gangen! Jo, Emma ble med.

Hos Kaaven fikk hun godt stell. Hun fikk mat nok, og hun fikk hvile. Dagen etter at de var kommet dit, tok Kaaven henne for seg selv og spurte hva som var hendt. Og Emma fortalte alt sammen, at hun og Lovise-Anna hadde gått til en låve, at de hadde dram med, og at det var kirkegårdssand på flaska. Og av det var hun blitt urolig og nervøs etterpå.

Ja, det forstod han godt, sa Kaaven, at hun var blitt nervøs og urolig når hun fant kirkegårssand i flaska! Det ville alle ha blitt, det. «Men du har vært sterk,» trøstet han. «Du har vært sterk! Men æ e enda sterkere. Og æ skal få fjerna helt det derran. Du skal bare ta det med ro.»

Emma skulle være der på gården en stund, for det ville hun ha godt av. De skulle være snille mot henne, sa Kaaven. «Du skal ikke mangle nokka så lenge du e her.»

Emma var glad hun fikk bli. Så kanskje kunne hun bli frisk. Et par uker var hun hos Kaaven. Da sa han: «Ja, nu e det nok. Nu e du god. Og hvis du vil, skal æ send’ trolldommen tilbakers til han du fikk den fra.» Han skulle nok finne rette karen!

Men nei, det ville ikke Emma. Kaaven trengte ikke å sende trolldommen tilbake. Men Kaaven var bestemt: «Nå! Det blir min sak.»

Så reiste Emma hjem. Og frisk og i godt humør var hun siden. Om en stund fikk Skuvvanvárrifolket høre nytt. Klemet Larsens hus var brent ned. Da ble Emma fortenkt. Var det Klemet som hadde satt gan på henne? Og straffet Kaaven ham nå med å gane huset hans så det brant?

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *