Kilde:
FRØYABOKA
Av: Mauritz Fugelsøy
UTGITT AV ARBEIDSNEMDA FOR FRØYABOKA 1955OSLO
Hentet fra ”Digitalisert versjon av Frøyaboka – 2006)
Klikk her for å lese ”Føreord 1”
Klikk her for å lese ”Føreord 2”
Klikk her for å lese ”Føreord 3”

Kirkene

Prestegjeldets tidligere namn var Amudarås prestedømme som nevnes i en tiendeoverenskomst mellom erkebiskop Aslak Bolt og oppsitterne i Titran, datert 14. juni 1433.

Frederiker Eilifsson var på den tid sogneprest til Amundarås. Han kunngjorde i dette dokument, sammen med erkebiskopens kapellan Barder Torkelsson og kannikene Andor Ulfson, Jon Olafson og Aron Toreson, at de var til stede da erkebiskopen hadde samtale med «de gode menn som byggja i Titrom».

Blant andre erender talte erkebiskopen om «Mikkels korn og Olafs fe, som lenge hadde vidradist fare». Almuen lovet for framtida hvert år å gi de tiender, som kristenretten bestemte — en gild fisk for Mikkels korn til St. Peters kor i Nidaros Domkirke og en gild fisk i Olafsfe, som korsbrødrene i Nidaros skulle ha for det messehold de holdt i Domkirken, «syngende for alle levende fred og leser for alle kristne sjele som fram er farne», står det i dokumentet. Endelig lovet almuen å gi enda en gild fisk årlig til erkebiskopen «i gjov og godvilje».

Dette dokumentet har sin store verdi fordi det gir et sikkert utsagn om at det på denne tid i hvert fall var to kirker her ute, nemlig Amundarås hovedkirke og Titran annekskirke, idet Titran nevnes som sogn. Man kan gå ut fra at erkebiskopen ikke under noen omstendighet opptok forhandlinger med almuen et annet sted enn i en kirke. Hvis der ikke var kirke på Titran, så hadde nok almuen fått ordre om å møte i Amundarås kirke. Like ved denne kirken lå også prestegården, hvor erkebiskopen nok bodde under sitt opphold,

Amundarås finnes også omtalt i 1470 i et makeskifte, som ble opprettet mellom to bønder og daværende erkebiskop Olav Engelbrektson. Likeledes omtales Amundarås som prestegjeld i 1512 og 1534.

Men noe mer fullstendig kjennskap til kirkens historie finner man først hundre år senere. Etter oppfordring av Fredrik II til befalingsmannen over Trondhjems len, Christian Friis, og til biskopen til Domkirken, Hans Mogenssøn, samt de residerende kapellaner til Domkirken, Hans Sigurdssøn og Jens Anderssøn, om å utarbeide forslag til reformering av prestenes embetsførsel og inntekter. Det forslag disse utarbeidet er blitt kalt Trondhjems Stifts reformats av 1589. Av de opplysninger som her blir gitt framgår det bl. a. at kirkestedet Amundarås ikke nevnes mer og hovedkirka heter Dolma kirke à Hitr. Prestegjeldet heter også Dolm. Disse to stedene ligger ikke langt fra hverandre. Årsaken til at kirkestedet ble flyttet finnes det ingen opplysninger om, men det er sannsynlig at kirken på Amundarås ble revet og flyttet for å benyttes i et storstilt kirkesentrum med bl. a. kloster.

Dolm kirke er formodentlig oppført i erkebiskop Sigurd Eindridesøns tid omkring 1200. At den ble bygget på en øy skulle også tyde på at den var et ledd i et påtenkt klosteranlegg. Det var gjerne så at klostrene ble lagt på øyer, det var tilfelle med Selje, Hovedøen, Tautra og Munkholmen. Dolm kirke ble meget snart en pengesterk institusjon, som lånte ut for renter beløp til mange kirker, som behøvde reparasjoner eller som skulle gjenreises etter brann. Således ble det lånt penger til Stiklestadkirken, Melhus kirke, Å og Bjørnør kirker, Jøssund og Grytten kirker m. fl.

Reformatsen beretter om 5 kirker på Hitra og Frøya i 1589 og 2 kirker, i Hemne. Sognepresten skulle betjene 5 av disse, nemlig Dolm, Ulven, Titran, Sula og Kvenvær. Til assistanse hadde han en såkalt domestico comministro, mens Hemne — som var et residerende pastorat under Hitteren prestegjeld — bestyrtes av en residerende kapellan. På 1600-tallet flyttet sognepresten til Hemne, da han fikk kjøp på en kronens gård der, og kapellanen måtte flytte til Hitra. Men i 1765 ble Hemne fraskilt og prestegården på Dolm ble igjen setet for sognepresten i Hitra.

I fordums tid, heter det i reformatsen, var Hitra et såkalt kannikegjeld under Trondhjems Domkapitel, idet en av kannikene ved Domkirken var sogneprest og som sådan mottok de viktigste embetsinntektene, men lot kallet bestyre av en visepastor. Prestegjeldet ble altså bortforpaktet etter auksjonssystemet til visepastoren: den som tok det på rimeligste betingelser fikk det.

Menighetene var ikke store i midten av det 16. århundre. Til Dolm kirke søkte 40 bønder, til Sula 20 og til Titran 10.

De to prestene på Hitra skulle holde gudstjeneste 4 helligdager etter hverandre i Dolm kirke og den femte i Kvenvær kirke. Ulven kirke to helligdager etter hverandre, den tredje helligdag Sula og den fjerde Titran.
gammelkirka_p_sletta
Et historisk bilde. Gammelkirka på Sletta, som før stod på Sula, og den nye Sletta kirke.

«Og kunde vi ikke anderledes beskikke med tjenesten udi disse gjæld, ti kirkerne ligger så langt fra hverandre,» heter det i reformatsen.

Den årlige presterente ble fastsatt således:

Ad mensam 10 ½ spand 6 marklag.

Tiende ungfe: korn 24 tønder, ost 3 ½ våg fisk 40 våg.

Offertold: en skjeppe korn av formuende mann. Dertil kom avgifter eller tiender som ble kalt pussefæ, kirkegang, ullferd o. lign. og disse skulle ytes etter nærmere fastlagte bestemmelser i recessen.

Prestegården på Dolm var en betydelig eiendom. Der kunne såes 7 tønner korn og fødes 30 melkekyr og 15 ungnaut. Det var ikke alle sogneprester som hadde en så bra gård for 400 år siden. Allikevel beklaget sognepresten seg over sine fattige kår.

Amundarås kirke var en steinbygning. Sogneprest P. S. Bang beretter i 1780 at der nær Undas (Amundarås) stod igjen rester av kirkemurene. I hans tid var Undas avslgård til Dolm prestegård. Ved flyttingen av kirkestedet fulgte altså Amundarås gamle prestegård med i prestebølet og ble underbruk til Dolm.

Flyttinga har foregått i tida mellom 1470 og 1589. Et sagn beretter at kirkebyggingen på Dolm var satt i gang kort tid før svartedauden og at befolkningen bukket under av pesten før den var fullført.

Det mest sannsynlige er vel at det storstilte byggverket stanset ved reformasjonens innførelse, hvorved kirken og klostrene mistet sin eiendom, formue og sine jordegods. For det er grunn til å anta at hensikten ikke bare hadde vært å bygge en ny og større kirke på Dolm, men også oppførelse av et kloster i tilknytning til kirka. Bang meddeler nemlig at i hans tid lå de 6 nederste lag av firhuggen stein bygget et temmelig godt stykke utenfor selve kirkebygninga, og mot nord og vest var det en hel murvegg til takhøyden, men mot syd bare en halvferdig murvegg og resten fullført av stokkverk.

Et kloster kunne få store oppgaver her. Ved fiskeværene var det rikelig anledning for munkene til å forkynne Guds ord. Det var også behov for sætesveiner, som samlet inn alle tiender og skatter. Fantasien kan også finne et rikt og tankevekkende stoff i den halvt historiske og halvt sagnlignende beretningen om Seljumannamessa, eller de hellige menn til Selju. Disse munkene fra Selju kloster ble dømt til å fly landet, men fikk lov til å bosette seg på de ytterste øyer og holmer. At kirken og klostrene fant oppgaver for disse hellige menn ved havets ytterste grense tør det neppe være tvil om. Kanskje var disse menn de første vaktposter på vår kyst. De tente bluss på skjær og holmer for å vise de seilende kurs og lei. De tok seg av skipbrudne, pleiet dem og ekskortet dem inn til bebodde steder — og beholdt del i vrakgodset, eller tok det hele i de tilfeller da mannskapet bukket under.

Men samtidig ville et kloster på Dolm også beholde sin karakter som vanlig kloster andre steder.

Titran kirke antas også å være av gammel opprinnelse. Den er av noen historieskrivere henlagt til det 12. århundre. Altså måtte den ha vært et par hundre år den gang Aslak Bolt var der og satte opp skattemanntallet i 1433. I dette dokumentet heter det at erkebiskopen talte med de gode menn som byggja i Titrom. Dette kan tyde på at stedet var under oppbygging og den faste bosetting skriver seg fra den tida. Tidligere hadde stedet vært søkt og brukt som et rikt fiskevær i sesongene og der var buer for de tilreisende fiskere. Aslak Bolt utarbeidet som bekjent et helt nytt skattemanntall for bispedømmet, da det gamle hadde «vildrast fare». Hans forgjengere hadde ikke ajourført skattelistene eller manntallet, og det som var å finne, og som Aslak Bolt til dels kunne benytte seg av, var notater på lause blad og papirlapper. Når erkebiskopen gjorde seg en så stor umak at han reiste ut til Titrom for å avtale med almuen der, så taler det for at hans besøk gjaldt en førstegangsavtale etter overenskomst.

Men kirkas alder kan neppe knyttes til den faste bosetting på været. Sogneprest Bang virket her i den tida Titrankirka forfalt og hans informasjoner må derfor betraktes som pålitelige. Han skriver at Titran kirke var bygget som en misjonskirke, altså i den tida arbeidet med kristendommens innførelse pågikk. Hit søkte fiskere fra Trøndelag, Møre og Nordland — så mange folk samledes her fra mange egne, sier Bang, «så de første kristne misjonærer på dette sted har fundet bedste leilighed at indbyde til Guds Kirkes samfund». Den katolske kirke og klostrene sparte heller ingen umak på steder hvor «pengene i kisten klinger». Den fikk sine messer godt betalt og samtidig kunne tiendene innkasseres direkte fra båten. Kirka var av praktisk betydning også for fiskerne, den var et godt mé for båtene ute på havet og et viktig seilingsmerke for sjøfarende som kom inn mot kysten.

hallaren_kirke
Hallaren kirke.

I Titran kirke ble det holdt gudstjeneste en gang hvert år til 1772. Den siste gudstjeneste holdtes 27. januar 1774, og i kirkeboka står det: «Denne kirke kan ei holdes gudstjeneste udi, men da hr. Lars Broch var i sognebud på Titteren og veiret var godt, gjorde han kirkens forretning, skjønt som under åben himmel.» Kirka var da så å si taklaus.

I tre år på rad hadde sognepresten forsøkt å overtale fiskerne som lå der i fem-seks uker — det var i alt et par hundre mann — til å ta på seg utgiftene ved å sette Titran kirke i stand, men de unnslo seg. Presten framholdt at dette var fiskernes kirke og det stod helt til dem om den skulle bli stående der for kommende generasjoner. De løp fra ansvaret og i 1780 var hele taket styrtet sammen og de 4 veggene stod igjen, forteller Bang.

Den gamle sogneprest beklaget at tårnene faller på et sted som Titran, «Megen uenighet, fylleri og ofte Guds bespottelse hersker blandt nogle tusen fiskere, som samles ute i fiskeværene og som er så trangt indlosjerede at de ligger både i stall og fjøs og er ferdige at trædé hverandre ned. Ofte hvelver de bare båten over sig i land om natten.»

Den direkte årsak til at kirka forfalt var de mange dårlige år for fiskeriene i slutten av 1600-tallet. Kirka på Titran var sjelden søkt av en fast almue, skriver Bang. Mens den katolske kirke lignet ut tiende og skatter til vedlikehold av kirkene, så ble det senere ingen som tok ansvaret for hvordan det gikk med en kirke i et fiskevær. Den katolske kirke hadde sikkert også fått sine messer betalt ved en liten avgift på hvert båtlag. Kanskje var avtalen med Aslak Bolt om å legge en fisk «i gjord og godvilje» også holdt ved hevd. Denne skikk med å yte sin skjerv til kirkelig tjeneste i fiskeværene ble forresten holdt oppe i over et hundre år senere. Tienden, eller gaven, som ble gitt til presten som gjorde tjeneste i været i fisketida ble kalt skårfisk.

Det fortelles at en skipskaptein skal ha skjenket altertavle til Titran gamle kirke som takk for redning fra havsnød.

Da kirka her ble nedlagt, ble altertavla overført til Kvenvær gamle kirke som stod på Hakkbuan.

Nå står dette klenodium i Forsnes kapell, Sør-Hitra. Det er en tretavle malt i friske farger. Den forestiller nattverden.

I halvtannet hundre år var det ingen kirke på Titran. Men da det var langt og besværlig å fare til Dolmkirka, gikk folket i gang med å samle midler til bygging av et bedehus. Det ble oppført i 1873 av en byggmester som gikk under namnet Petter Snekkar. Titran bedehus var opprinnelig helt 8-kantet og skal være bygget etter modell av et kapell på Nordlandet i Kristiansund N. Her ble det ganske snart holdt gudstjenester.

Etter at bedehuset ble ombygd til kapell ble det innviet 4. desember 1912. Vigslen ble foretatt av biskop Bøckman. Haaland var da nylig tiltrådt som sogneprest på Frøya.

Titran kapell er et egenartet og vakkert gudshus med tilbygd gang på vestsida, kor og sakresti på østsida. Altertavla er malt av Ragnvald Bjørlo etter Carl Block og forestiller Christus Consolator (Kristus Trøsteren). Den er datert 1921. Det har orgel.
hallaren_kirke-interior
Hallaren kirke – interiør.

I Stiftsskriverens regnskap for 1702 heter det:

«På Sulen ligger en av de små fattige værkirker under Dolmø, hvor værmændene deris tiende, og årlig give til Hovedkirken, er anno 1702 efter foretagen besigtigelse og øvrighedens vedel til dens tækning og videre nødvendig reparation tilgåen og forbrugt 37 tylvter og 2 allerbedste og udvalt furubord, derfor med førsel didud og op til kirken så lang og besværlig vei 32 riksdaler. Der fortiden er medgået 11 ½ tylvt ringere bord, som prostenhar formået almuen til at forære. Tomas Simensen og Christoffer Joensen fra Stranden er som mestere gived for dette arbeide på så hård og veirhård et sted efter nøieste betingning 11 daler. Deris kost udi 21 arbeidsdager, en person på været arbeidet med dem 2 dager. Til denne reparation ble forbrugt en masse spiger av alle slag. Til taket at rødbrænde er tilgåen 3 tønner tjære (foruden ½ tønne der fandtes i forråd) bemeldte mester selv anden for samme 3 ½ tønne tjære at oplægge på deris egen kost efter nøieste betingning. Fire par nye vinduer til samme Sulen kirke med all bekostning av glass, bly. arbeide, rammer, kommer samt indsettelse. Herforuden nye sperrer, syller, gulvåser og nytt gulv indlagt som prosten med taug ildgang til beredning (tjærebredning) har produsert hos almuen pr. discretion (!). Denne kirke befindes nu i temmelig god stand.

Fra Fillan kirke er lånt til Sulen kirke en klokke istedenfor den som sunder brast ved ringningen over høystsalige kong Christian V i 1699.»

En lysekrone fra Sulen gamle kirke beror på Videnskabsselskabets samlinger i Trondheim. Denne er innrisset namnene St. Olaf, St. Anna, St. Maria og St. Erich.

Kirka som ble reparert i 1702 var den som ble flyttet til Sletta. Den var ikke større enn et kjøpmannshjem, heter det, og hadde et mindre tilbygg på .ene tverrveggen, noe lavere enn selve kirka, og to tilbygg på andre sida, i forskjellig høyde. Lysekrona var fra en eldre kirke. Den skulle være uten vindu og en ljore — en luke i taket — ble åpnet for dagslyset. Heller ikke var det benker i den, så almuen stod under gudstjenesten. Begge kirkene var uten tårn.

Kjøpmann Gabriel Claussen Parelius og hustru Marie Bjerk — enke etter J. P. Koch — forærte i 1704 en altertavle til Sula kapell. Den ble også benyttet da kapellet sto på Sletta, og henger nå ved sida av prekestolen i Sletta kirke.

Rundt 1850 var kirkegården på Sula fremdeles holdt i stand og inngjerdet med et sortmalt trestakitt. Likeledes sto gravkapellet, eller likhuset, til Kochfamilien. Det var bygget av tømmer og ble til slutt så råttent at det måtte rives. Noen av Kochfamilien i Nordland kom i den anledning til Sula og en stor fellesgrav ble tatt opp på kirkegården, hvor kistene ble satt ned side om side. Også kisten til «den jydske frue» sto sammen med Kochenes. Sagnet forteller at hun var med en skute som forliste ved Sula. Hennes kiste var blåmalt og hadde buet lokk, omtrent som en stor klæskiste, og antakelig sto likkisten inne i denne.

Også kirka på Sula antas å skrive seg fra det 12. århundre, til tross for at den første gang nevnes i Reformatsen av 1589. Det knytter seg et sagn til denne kirka om hvordan den ble bygget. Det fortelles slik:

En uværsnatt lå en hollandsk skute, som var kommet i havsnød, og dreiv for vinden utenfor norskekysten. Folket ombord så ingen antydning til land og de visste ikke hvor det bar hen. De svevet mellom liv og død der ute, prisgitt til stormen og det opprørte hav. På denne turen var en datter til rederen, eller skipperen, med og hun lovet i sin fortvilelse sin Herre og Gud at dersom de ble frelst fra undergang, så ville hun bekoste en kirke oppført der hvor de kom i land. Skuten strandet på Sula. Hun holdt sitt løfte og kirka ble bygget. En modell av den havarerte skuta hang i kirka helt til den ble revet.

Ved reskript av 18. juli 1740 ble tillatelse gitt til å rive Sula kirke for å flytte den til fast-Frøya, hvor den skulle bygges opp igjen. Det het at kirka da var brøstfeldig, men det har neppe vært tilfelle, for den ble oppført på Sletta og sto der i 125 år.

Almuen fikk hjelp til flyttinga og gjenoppbygginga ved en kollekt, som det ble pålagt prestene å ta opp ved alle kirker i Trondhjems stift.

koret_i_hallaren_kirke
Koret i Hallaren kirke.

Allikevel tok det lang tid før kirka ble ferdig på Sletta, først den 4. september 1755 ble den innviet av biskop Nannestad.

Befolkningsstrukturen hadde forandret karakter: før var de fleste mennesker boende på øyene og de typiske fiskeværene var naturlige sentra, men i siste halvdel av 1700 begynte bebyggelsen å vokse opp på fast-Frøya. Man anså Sula som et lite tjenlig kirkested, mens det var naturlig å trekke kirka dit hvor den fastboende befolkning var tallrikest

Sletta kirke var almuens eiendom. Med tida ble det nødvendig å sørge for vedlikehold og reparasjoner og spørsmålet om hvem som skulle bære utgiftene ble aktuelt. Sogneprest Broch forsøkte å få de øvrige kirkers eier, Rasmus Parelius på Hopsjø, til å påta seg vedlikeholdet også av Sletta kirke, mot å nyte innkomstene av denne kirkes almue. Imidlertid vegret han seg for det — han hadde bl. a. fått korreks fra kongen for ikke å ha oppfylt sine forpliktelser — og hans vegring ble tatt til følge. Ved kongelig resolusjon ble han frikjent for å påta seg forpliktelser overfor Sletta kirke. Den var bekostet av almuen og var almuens kirke og menigheten selv måtte også påta seg vedlikeholdet. Denne kirka gikk altså ikke i handel, som var vanlig i den tida, men ble betegnet som en benådningskirke.

messehagl_fra_hallaren
Messehagl fra Hallaren. Den er eldre enn kirka og nyttes bare på høytidsdager.

Bang forteller at Broch sluttet en avtale med menigheten om kirkevedlikeholdet. Det reglement som ble oppsatt oversendtes stiftets øvrighet til stadfestelse og skulle følges som en uttrykkelig lov. Avtalen gikk ut på at almuen skulle legge en skjerv ved kirkegang, barnedåp, vielse og gravferd til vedlikeholdskassen. Det ble årlig samlet inn rundt 30 riksdaler på denne måten. Fire vederheftige menn innkasserte pengene, og de skulle i menighetsmøte ved nyttår legge fram regnskapsprotokoll over kirkens inntekt og utgift.

I det lange løp strakk ikke disse små årlige beløp til for å holde kirka i stand. Den ble jo tynget av en respektabel alder. Sogneprest Bang måtte i åra før 1780 sette i gang en større innsamling for å hindre at Sletta kirke skulle få samme skjebne som Titrankirka. Han ga menigheten ros for sin pietet og aktelse for Guds hus: «folket fandt sig villige at yde de pengebeløp som blev dem pålagt», skriver han. Og kirka ble stående — til den ble for liten til stedets befolkning.1)

1) Kirketjeneren og graveren ved gamle Sletta kirke brukte å synge:

Ole Hammer har templet malet,

Theodor Holst har det befalet

med tran og brunrødt i en kop

hr. Hammer svaser det meget godt.

altersolv_hallaren
Gammelt altersølv fra Hallaren kirke.

I anledning besiktigelse av kirkene og klarleggelse av eiendomsforholda ble det i 1760 holdt flere møter.

Det heter at annekskirkene Sulen og Titteren hittil har vært underholdt av almuen selv, ennskjønt de svarer denne eiendom til Dolmø. Sulen har vært opprettholdt ved gaver fra avdøde menn og innsamlet kollekt med kongelig allernådigste tillatelse. Da Sulakirka ble flyttet til Sletta, heter det at sogneprest Ludvig Broch bekostet oppførelsen.

«Disse kapell som for mere enn 100 år siden av almuen holdt vedlike har ei noensinde av tienden vært oppbygget eller reparert,» heter det i kirkeboka. Tienden tilfalt Fillan 2) (2) Inntian lå i eldre tid til Fillan sogn og kirke.) og Dolmø kirker. Kirkenes regnskap for et hundre år beviser dette, skriver presten. De kirker i Trøndelag som på denne måte var almuens kirker, eller benådningskirker, nevnes her, foruten Sletta Bjugn kirke, Tydalen med Selbu og Meråker kirke.

Ved Sletta kirke møtte for almuen — alle for en og en for alle: seig-c Melchior Koch, seig-c Melchior Riiber, seig-c Gabriel Koch, Arent Danielsen Strømøen, Ole Danielsen Dahlen, Ole Nilsen Kyndøen, Jens Tuenesset (Koch), Morten Dyrvik, Nils Dyrvik og Gunder Ervik.

På Titterens almues vegne møtte Hans Bernhoft, Ole Hejer (senere skrev slekten Heide), Ole Olsen Håvig, Lars Michelsøn Håvig, Jon Bustvigen og Rasmus Bustvigen. Innstevnet var sogneprest Broch, stiftamtmann Fridrich Tantzau og biskop Gunerius.

titran_bedehus
Titran bedehus 1898, seinere utvidet til kapell.

Da Frøya ble skilt ut fra Hitra og ble eget herred i 1877, var det nesten 4000 mennesker i det nye herredet, og behovet for en større kirke var ikke til å komme forbi. I et av de første møter i herredstyret, som holdtes på Skarpneset den 11. juni samme året, ble det besluttet å bygge ny kirke på Sletta. Herredstyrets vedtak ble stadfestet ved kongl. resolusjon av 17. oktober samme år.

Til byggekomité ble valgt Nils Dypvik, Martin Sivertsen, H. P. Bakken, Lasse Uttian og ordfører og kirkesanger L. M. Eggen. Da sogneprest Randers den 9. juli 1877 tiltrådte sitt nye embete som sogneprest til Frøya, ble han av menighetsrådet innvalgt i komiteen.

titran_kapell
Titran kapell.

Byggearbeidet ble overdratt byggmester Kristian Hovde.

Kirka sto ferdig i 1880 og ble innviet den 30. september av biskop Grimelund. Den har 800 sitteplasser.

Det ble opplyst at kirka hadde kostet 28.000 kroner uten inventar. Dette beløp ble av byggekomitéen skaffet tilveie ved et lån av Svend Foyn i Tønsberg på 5000 kroner og ved innenbygds lån på tilsammen 23.000 kroner. —

Sletta kirke var på den tid en av de største trekirker på landsbygda i Norge. En kort tid sto både den gamle og den nye kirka på Sletta og ble fotografert, så det sjeldne møte mellom en middelaldersk kirke og en nye kirketype således er bevart for etterslekta. Den siste gudstjeneste i Sulakirka på Sletta ble holdt den 26. september 1880 — fire dager før nykirka ble innviet.

Så ble den lille, og man kan trygt si — historiske — kirka revet og solgt. Den gamle altertavla henger i nåværende Sletta kirke, like ved prekestolen og framstiller nattverdens innstiftelse og korsfestelsen.

Oppførelsen av den nye kirka på Sletta var et stort løft og for den tid et kostbart foretagende. Men én kirke i det vidstrakte herredet var dog ikke nok. Avstandene var store og framkomstmidlet var båten — seilet eller slit ved årene — for mange over åpne havstykker: fra Titran i syd til Froan i nord. Den sydlige del av herredet reiste krav om å få egen kirke. I et folkemøte, som holdtes den 18. april 1878 på Valen, ble kravet nærmere presisert og undertegnet av samtlige oppsittere på søndre og indre side av Frøya. Det så en tid ut til at saken ville trekke ut i langdrag på grunn av at befolkningen ikke ble enige om kirkestedet. T. H. Sæther, som holdt på gården Bekken, fikk stor tilslutning, mens den andre gruppen holdt på Hallaren, og disse fikk også støtte av majoriteten i herredstyret. Over et år pågikk striden og først i herredstyrets møte den 6. desember 1879 ble det, mot en stemme, vedtatt at kirkestedet skulle være Hallaren.

Byggearbeidet ble også overdratt byggmester Kristian Hovde, og høsten 1880 ble de første spadetak tatt. I 1881 ble den innviet, den 15. september. Den er meget lik kirka på Sletta, men noe mindre. Byggesummen ble 18.000 kroner. Altertavla både i Sletta og Hallaren — også kalt Nord-Frøya kirke og Sør-Frøya kirke — forestiller Jesu korsfestelse og er utført av Wald. Wilberg.

Alterkalken i Hallaren kirke bærer årstallet 1640. Også en meget gammel messehagl henger i sakristiet. Det er sannsynlig at disse er kommet fra gamle Sletta kirke — Sulakirka. Da litlklokka derfra ble gitt til Hallaren kirke, ligger det nær å tro at også kalk, disk og messehagl skriver seg derfra.

I løpet av forrige århundre voks innbyggertallet fort i Froan. I slutten av 1700 skulle det være 7 fastboende, men i 1898 bodde 300 mennesker der. I et inserat i Adresseavisen det året heter det at de fleste var fattige og førte en seig kamp for tilværet på de værharde øyene — «men de har et ønske, som de ikke formår at fremme selv ved egen hjelp — ønsket om at få et eget gudshus, et kapell hvor de av og til kan samles, hvor deres ekteskaper kan stiftes og deres barn døpes. Til hovedkirken på Sletten er det 3 og for enkelte 5 gamle norske mil. Ofte hindrer veiret folket i at søke kirken og gamle folk kommer sjelden dit. Det har hendt at barn, som skulle til dåpen, døde underveis i båten.»

Det var allerede da samlet inn et tusen kroner i Froan til et kapell og grosserer Tobias U. Borthen hadde lovet fri byggegrunn. Foranledningen til denne omtalen i Adresseavisen var, at der skulle holdes en basar i Sommerveitens bedehus i Trondheim 26. september 1898 til inntekt for Froan kapell og biskop Skaar var satt opp som taler.

sauya
Sauøya. Familien Borthens residens og Froan kapell.

Et passelig kapell var beregnet til å koste kr. 5000. I 1903 var det stillet i utsikt kr. 3000 i bidrag av statsmidler og dermed var målet nesten nådd. Det ble da igjen laget basar i Sommerveitens bedehus, og gjenstandene som var gitt til utlodning sto en tid utstilt i en forretning. Dette var en god reklame for kapellsaken og om det ikke kom inn så svært mange penger ved basaren, så kom støtten på annen måte. Bl. a. skjenket grosserer O. Strømsem og frue alterutstyr til kapellet. Avisen kunne også meddele at «Ved Baklandets Støberi og Mekaniske Verksted er i disse dage ferdigstøbt klokker, som grosserer Borthen har foraeret Froan kapell.»

En dag kom læreren i Froan med skolebarna til byen for å se seg om. De var også i Domkirken, og av de 30 barna var det bare 2 som før hadde sett en kirke.

I januar 1904 garanterte Frøien kommune for oppførelsen av Froan kapell og stortinget bevilget 2. februar kr. 3000 til kapellet.

Arkitekt Ryjord, Trondheim, fikk i oppdrag å utarbeide tegninger, og byggmester Ole Larsen påtok seg byggearbeidet sammen med brødrene Hans og Knut Eidsvåg.

Fru Borthen hadde i Trondheim sett kunstbilledskjæreren Ole Laulos treskulptur, som var utført etter Thorvaldsens berømte billedhuggerverk «Kristus», og dette kjøpte hun og forærte det til kapellet, hvor det ble plasert på alteret. En dansk dame, som i mange år besøkte Borthens på Sauøy, frøken Ferslew, arbeidet utrettelig for kapellsaken sammen med fru Borthen. De broderte og sydde på vakre ting som skulle pryde kapellet når det ble ferdig.1

(1 Frøken Marie Ferslew, en slektning av de bekjente Ferslewske avisfolk i København, hadde tilbragt en lengere tid i en pensjonsskole i Kristianfeldt i Sleswig sammen med Nina Borthen. Hun var stadig gjest ute på Froøyene. Hun var også malerinne og et av hennes arbeider ble utloddet til inntekt for Froan kapell.)

sula_med_kapell

Parti av Sula med kapellet midt på bildet.

Endelig den 27. september 1904 ble kapellet innviet ved en vellykket høytidelighet. Fra Trondheim gikk d/s «Namsos» ekstratur til Sauøya, og Nina og Tobias Borthen var vertskap ombord. Det var strålende fint vær, med sol fra skyfri himmel og havet var blikkstille.

Prosesjonen gikk ut fra Borthens gård med prostiets prester i spissen. De hellige kar ble båret av de yngste prestene. Da prosesjonen gikk inn i kirka, stemte orgelet i. For anledningen satt organist Brønner ved orgelet. Prestene skred langsomt inn i koret iført messekjoler. Prost Aarvold — som var biskopens stedfortreder — gikk fram for alteret og de 11 andre prestene tok plass i en ring i koret. Sogneprest Olsen fra Ørland åpnet med inngangsbønnen, som bruktes ved kirkeinnvielser, og sogneprest Hansen fra Åfjord holdt intimasjonsprekenen knyttet til profeten Hagais bok 2, 9: «På dette sted vil jeg give fred, sier den Herre Zebaot.» Så ble skriftstykkene lest av sogneprestene Traasdahl, Frøya, Søren Dahl fra Hemne Kløvstad fra Bjørnør, Østby fra Hitra, Meeg fra Stadsbygd og Hansen fra Åfjord.

Prost Aarvold holdt innvielsestalen ut fra 1. Kor. 1, 4—9. Kapellet var fylt til trengsel — der var ca. 350 mennesker, men like mange kom ikke inn og sto utenfor under gudstjenesten. Froan kapell har 180 sitteplasser.

Etter gudstjenesten ble så mange som det var plass til budt inn hos Borthen og de andre ble bevertet i et stort telt utenfor. Men festligheten fortsatte ombord i d/s «Namsos» på vei tilbake til Trondheim. Borthen og frue fulgte også med som vertskap. Ved middagen ombord talte Borthen for prestene, som i et så stort antall hadde umaket seg ut til Sauøya for å være med ved kapellinnvielsen. Prost Åarvold rettet en takk til Borthen for hans innsats og spesielt omtalte han fru Borthens iherdige arbeide for kapellet. Stortingsmann og ordfører Martin Sivertsen benyttet anledningen til å minne om de menn, som hadde vist sin interesse for Froan kapell: sogneprest Frette, postmester Liljedahl og statsråd Hauge i første rekke.

Froan kapell ble kostende kr. 15.000.

For Borthens var kapellinnvielsen et ledd i familiens jubileum — i februar samme året var det nemlig 125 år siden Henrik Borthen overtok Froøyene. Også den blinde organist Gustav Flatval var til stede ved innvielsen. Han hadde vært på blindeskole og der lært å spille orgel. Han prøvde også orgelet og alle ble forbauset over hvor flink han var. Han ble tilsatt som organist i Froan kapell og hadde denne stilling 4—5 år før han døde.

Folk fra fast-Frøya, som var til stede under innvielsen av Froan kapell, ble helt betatt av orgelmusikken og den høytidelige stemning denne skapte. Nå måtte også kirka på Sletta få orgel, mente de.

hjalmar_flatval
Kirkeorganist Hjalmar Flatval.

Det ble rettet en henvendelse til frøyværinger i  Amerika om gaver og det kom 956 kroner i første omgang. På Uttian holdtes en basar i 1905 og der kom inn kr. 130 til orgelfondet og A. O. Eidsvaag samlet inn kr. 70. Men først i 1915 var orgelet kommet på plass og ble innviet 20. juni Ved anledningen satt organist Edv. Bræin, Kristiansund, ved orgelet. Det var levert av orgelbygger Lønseth og kostet kr. 4500, det vesentligste av beløpet var gaver fra utvandrede frøyværinger. Det har 8 stemmer.

Også i Sør-Frøya ble det nå gjort opptak til å anskaffe kirkeorgel. I orgelkomiteen var disse med: Gabriel Flatval, Ulrik Flatval, B. Løseth, O. Eidsvaag og M. Lossius. Orgelet ble bygd våren 1915 av orgelbygger Lønseth og innviet forsommeren samme år. I den anledning satt organist Oskar Skaug ved orgelet. Orgelet har 6 stemmer.

Sør-Frøya hadde fra først av ikke noen fast organist, muligens spilte Oskar Flatval noen ganger i 1915. Fra 1. januar 1916 ble Hjalmar Flatval tilsatt. Han var da mellom 11 og 12 år og var da Norges yngste organist. I Nord-Frøya var lærer Nils Hallarvik først organist i 2 år, men så ble Hjalmar Flatval ansatt også der. Siden har han vært organist i Frøya kirker. Han har tatt mang en hard tørn, særlig før veinettet ble utbygget, over øde heier og blaute myrer i all slags vær. I 1945 fikk Hjalmar Flatval kongens fortjenstmedalje for lang og tro tjeneste.

Endelig reistes også Sula kapell i 1925 og ble innviet den 4. oktober av sogneprest Asbjørnsen. Den søndagen var det forrykende vær og de fleste av de som hadde bestemt seg for en tur til Sulas store høytidsdag måtte bli hjemme. Allikevel var det ca. 250 mennesker i kapellet under gudstjenesten, mens den er bygget med 200 sitteplasser. Den første barnedåp fant også sted innvielsesdagen. Altertavla forestiller Christus Consolator.

Kapellet kostet 35.000 kroner og hadde en gjeld på 3800 kroner — det øvrige store beløp, altså over 32.000 kroner, var skaffet tilveie privat.

Så var det i alt 5 kirker på Frøya — like mange som Reformatsen i 1589 forteller at det var i hele Hitra prestegjeld.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *