Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Kjøtt til soddsuppa


Intervjuobjekt:    
Dagrun Kathrine Øyasæter (1924) f Kvam

Intervjuer:
Maria Øyasæter

Når kom tyskerne til Orkdal?

– Det var vel først i april 1940. Husker ikke helt. Det kom folk fra byen hit. De evakuerte da tyskerne kom. Folkene kom innom butikken for å ringe til naboer og venner for å be dem om å ta ut strykejernet o.l. De hadde jo forlatt husene i all hast. Tyskerne kom i lastebiler, og de sang og ropte. Dette gjorde inntrykk på meg, jeg var jo bare 16 år. Det var ganske nifst.

Hadde dere lite mat?

– Nå, du vet, vi drev butikk så det var ikke så verst. Vi drog til byen innimellom for å kjøpe noen kasser fersk fisk. Da ble det lange køer i butikken. Det var også stor smørmangel. De som hadde småbarn, fikk utdelt noen gram mel. Mange samlet mel og gikk på bakeriet for å få bakt ei kringle eller lignende.

Hadde dere lite drikke?

Oldemor hadde to melkekyr stående ute i bua så vi skulle få melk. Men til bryllupet mitt på slutten av 1943 slaktet hun den ene kua så vi skulle få kjøtt til soddsuppa.

Var det lov med sammenkomster?

Nei, ikke i det hele tatt. Det var ulovlig. jeg husker en gang at farfar og jeg var på en fest på en seter. Det var mange folk der. Vi hadde det kjempegøy. Det var noen som hadde pyntet med krepp-papir i rødt, hvitt og blått over hele seteren. Over døren sto det skrevet «Leve kongen» i flaggets farger. Vi måtte lure oss til sammenkomster en gang i blant. Jeg var litt redd for at vi skulle bli oppdaget.

Historie 1

Vi og et par til var på besøk hos Henrike Staurset på Staurset. Vi pleide å feriere på setra på Staurset om sommeren. Vi drev butikken på Fannrem på den tiden, og det var vanskelige tider. På Staurset pleide de å yste ost som vi kunne ta med hjem til venner og til oss selv. Dette var før den nye veien var kommet, så veien gjkk rett opp bakken ved kirka på Vinjeøra. Der var det en russisk fangeleir. Forbi der patruljerte det noen tyskere.

Akkurat da vi skulle passere fangeleiren, fikk vi motorstopp. Vi manglet en del, så sjåføren måtte til Kyrksæterøra for å få en ny del. Vi tre andre var nødt til å overnatte i bilen. Tyskerne som gikk forbi, kikket mistenksomt på oss som satt i bilen. Vi begynte å bli redde for osten, for det var ikke lov å ha så mye ost. Farfar pakka osten inn i en regnfrakk og gjemte den i veggrøfta. Da tyskerne kom for å se igjennom bilen, fant de ingen ting. Så kom sjåføren tilbake fra Kyrksæterøra, men vi manglet bensin. Det fikk vi av en tysker. Før vi drog, tok vi med oss osten igjen. Fra Staurset til Fannrem brukte vi 17 timer.»

Historie 2

Det var vel mot slutten av krigen, under sprengningen av Thamshavnbanen. Oldemor Hilda drev et gjestgiveri på den tiden. Farfar satt på kontoret og arbeidet. Klokka var vel en 1-2 på natta.

Plutselig sto det to menn utenfor vinduet til farfar. De kakka på, og han slapp dem inn. De lurte på om det var noen ledige rom. Det var det. Vi hadde en gjestebok på gjestgiveriet som alle gjestene skrev seg inn i, men de to ville ikke. Farfar ante at det var noe illegalt som foregikk. Han gav oldemor beskjed om å rydde rommene neste morgen i tilfelle tyskerne var etter dem.

Men da oldemor Hilda sto opp neste morgen for å reie sengene deres, hadde de dratt. Det var ved halv sekstiden på morgenen. Hun skiftet på sengene og vasket rommene. Utpå morgenen kom tyskerne. Det ble razzia i huset, og farfar og oldemor ble avhørt. Men de sa ikke noe om de to gjestene.

Dette ble aldri fortalt til noen så lenge krigen varte, for hvis tyskerne fikk vite det, kunne det gå ille. Det som hendte, ble heller ikke trykket i boken om Thamshavnbanen. Farfar fortalte det bare til kameratene sine. Jeg fikk ikke vite det før en stund etter krigen.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *