Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK

Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

 

Klonndikestemning i Skuvvanvárri

Det ser ikke ut til at gullfunnene i Kárášjåkkaelvene interesserte folket i Skuvvanvárri, eller folk i Finnmark i det hele tatt. De hørte nok om funnene og fulgte interessert med på den måten, men tenkte ikke selv på å grave.

Først da det ble funnet drivverdige kobberfelt i fjellene rund Skuvvanvárri, ble stedets folk grepet av feberen. Det begynte med at Tromsø-firmaet Sjølberg tok skjerp i området og begynte bergverksdrift på Silba?åk’ka, Lavtevárri og Læv’dnjavárri. Stigeren het Olsson. Han var svensk og bosatte seg i Læv’dnja.

Ved gruvene ble det reist hytter. Driften begynte i 1905, og dette årstallet ble derfor skåret i veggen på hyttene.

Nå først ble det Klondikestemning i Skuvvanvárri! Her var det penger å tjene! Det gjaldt å sikre seg skjerp og selge til Sjølberg. En kunne bli rik på det! Og i årene som fulgte ble det skjerping i områdene rundt Skuvvanvárri.

På fjellstuen satt Anders Opdahl og lensmannsbetjent Dahl fra Kárášjåkka. De var opphisset. Her var det mengder av penger å tjene! Nå måtte de se å komme seg i gang med skjerping, de også.

Ved nordenden av Bajit Læv’dnjajáv’ri var det kobber i fjellet som gikk bratt ned i vannet. En kunne faktisk se kobberet når en rodde forbi i båt. Anders og lensmannsbetjenten tok med seg fjellstueoppsitterens to sønner Sverre og Trygve og noen pøser med rødmaling.

Så rodde de ned til fjellet. De la inntil fjellsiden, og guttene skulle klatre opp i bergveggen og male et kryss og et ett-tall, som var skjerpe-nummeret til Anders og Dahl.

Guttene klatret det de kunne i den bratte skråningen. Men det var ikke lett. De nådde ikke opp! De satte noen kryss her og noen ett-tall der for å vise at de i allfall hadde sikret seg skjerp i fjellveggen nedenfor. Men Anders og lensmannsbetjenten var ikke fornøyd. De ropte og kommanderte guttene videre oppover. Det var jo lenger oppe det blanke, røde kobberet såes i fjellveggen!

Da mister guttene taket og ramler. Begge to på en gang. Malingen fosser ut av boksene, og guttene ruller ned i båten.

Så ble det ikke mer av skjerpingen ved Bajit Læv’dnjajáv’ri. Men i lange tider etterpå kunne en se noen kryss og ett-tall i fjellveggen nedenfor kobberfjellet — og en lang rød stripe der malingen hadde rent.

Men rundt omkring bygda, der de trodde det kunne være kobber, var Anders Opdahl av sted og malte kryss og ett-tall. Og betalte avgift til staten for hvert eneste skjerp.

Lærer Salomon Nilsen skjerpet også, dels alene og dels sammen med Anders Opdahl. På østsiden av Vuolit Læv’dnjajáv’ri ligger noen blankskurte svaberg på et nes.

Salomon Nilsen og Anders fant ut at der måtte være kobbber. Og så sikret de seg retten til drift der. Og dette skjerpet fikk de firma Sjölberg interessert i å kjøpe.

En morgen skulle en ingeniør fra firmaet komme og se på skjerpet. Anders og Salomon ble enige om at Sigurd (sønn til Anders) og Roald (sønn til Salomon) skulle være der og ta imot ingeniøren.

Tidlig om morgenen startet Roald fra Læv’dnja, og Sigurd fra Skuvvanvárri. De var unge og spreke og regnet ikke med å være lenge, derfor gadd de ikke ta niste med seg. Men veien var lang, særlig for Roald, han brukte tre timer på turen.

Så satt guttene på nesset og ventet. Tiden gikk, men ingen ingeniør kom. Det led ut på dagen. Guttene ble sultne. Nå skulle de etter planen ha vært hjemme igjen. Ingeniøren kom fremdeles ikke.

De ventet. Det ble ettermiddag. Sulten gnog. Ingen ingeniør! Det ble kveld. Da ventet de ikke lenger. Det begynte å skumre. Det gjaldt å komme hjem før det ble mørkt. Nå sprang de hjemover! Roald sprang det han orket, sprang for å slippe å kjenne den gnagende sulten.

Siden fikk de høre at ingeniøren hadde fått et illebefinnende. Noe salg av skjerpet ble det ikke.
Men skjerpefeberen raste. Johan Greiner fra Læv’dnja ble ansatt hos Sjölberg for å finne malmfelt — før de ble funnet av andre. Og Johan ansatte Roald som medhjelper.

I tre uker oppholdt de seg i Læv’dnjavárri og skjerpet. Johan valgte ut skjerpene og Roald sprang med kost og pøs og malte.

De overnattet i en gamme der inne. Men Roald fikk ikke sove. For så snart Johan var sovnet, begynte han å rope og sparke i søvne, og slo med nevene i gammeveggen. Roald ble redd, han trodde Johan var blitt tullat. Men Johan var riktig nok, det var bare mara som red ham, red ham hver eneste natt, så lenge han sov i den gammen. Og Roald som livredd lå og hørte på, fikk liten eller ingen søvn.

Til sist var Roald så skremt at han ble redd om dagene også. Bare han så en flue, skvatt han til. En dag er han ute og skal hente kaffevann i elva som renner forbi. Da kommer en øyenstikker flygende etter ham. Roald skriker opp, mister balansen og faller i elva. Han berger livet, men kaffekjelen mistet han.

En dag kommer de til en snøskavl som aldri tiner. Den ligger i en fjellskråning og er omkring ti meter høy. Roald klatrer forsiktig ned.

Johan Greiner begynner også å klatre. Men han har store, glatte komager på seg. Så glir han og faller på baken, og nedover skavlen bærer det i full fart! Han har stort skjegg. Det står nå rett ut i lufta. Han seiler med dunder og brak over snø og is og kvasse steiner, og med et smell havner han i ura nedenfor skavlen.

Roald er sikker på at Johan har slått seg i hjel. Men han må le likevel. Det var så artig å se på. Og latteren presser seg fram, han klarer ikke å holde igjen. Han tør ikke gå ned til Johan, og fortvilet er han, men blir stående og hikste av latter.

Så reiser Johan seg og går videre som om ingen ting er hendt.

Johan var en god arbeidsgiver. Han betalte godt. Roald fikk tre kroner dagen. Den gang var vanlig daglønn for en voksen kar to og en halv krone. Og Roald var bare unggutten.

Så ble det sprengt og dundret i fjellene. I hytta på Akkešvárri holdt mange arbeidere til. En stor stoll ble sprengt inn i fjellet. Der var mye kobber.

Handelsmann Bye i Kolvik sendte proviant til karene, de kom ned til fjellstuen i Skuvvanvárri og hentet den. Anders Opdahl solgte for han Bye.

Og noen ganger fikk de sendende kasser med seks og nitti prosent sprit fra polet i Tromsø. Det var store kasser med opptil tyve flasker i hver kasse. Så bar de kassene til fjells, og det ble fest i hytta på Akkešvárri. Fest og kortspill! De hadde hardt arbeid, så om lørdagen slo de seg løs.

Men da varte det heller ikke lenge før man hørte bråk og banning fra hytta selv når ingen var i den. Fort ble det kjent at det spøkte i hytta på Akkešvárri.

Kona til Pikku-Jussa var på fisketur der inne i fjellet. Stien går tett forbi Akkešvárri-hytta. Hun er på hjemvei med fiskebør. Da hun passerer hytta, hører hun rammel og bannskap derfra. Men hytta er tom for folk.

Da blir Inga redd. Hun ruller ned den bratte bakken ved hytta, kommer seg på bena igjen, og gir seg til å springe hjemover. Hun mener at skrømtet er etter henne, og skynder seg det hun kan. Hesblesende styrter hun inn på fjellstuen. Men det tar tid før hun får såpass pust at hun kan fortelle det hun har opplevd.

Med kobberdriften gikk det opp og ned. Noen ganger var prisene så gode at det lønte seg å drive. Andre ganger lønte det seg ikke. Til slutt ble arbeidet nedlagt. Og så var det slutt på Klondiketiden i Skuvvanvárri.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *