Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Krigen i Pasvik

Intervjuobjekt:    
Eila Brandsegg (1929) f Sotkajtirvi

Intervjuer:
Kristian H. Brandsegg

Eila ble født på gården Lyngmo i Pasvikdalen. Hun var i en søskenflokk på tretten. Lyngmo ligger ti mil fra Kirkenes. Hun gikk på internatskole på Strand (sju mil fra Lyngmo) i 4. klasse da krigen brøt ut.

Eila fikk vite av lærerne sine at det var krig i Norge. Da hadde hun allerede sett på vinterkrigen mellom Finland og Russland, for før krigen var den andre siden av Pasvikelva finsk. Der bodde farsslekta, men da vinterkrigen startet, flyttet de over elva og på norsk side. Før krigen var det ikke noen bilveg på norsk side. Derfor rodde de over på finsk side og tok bussen derfra. Eila bodde på internatet fire-fem uker om gangen og var hjemme like mange uker tre ganger pr. skoleår.

Da krigen brøt ut, ble hun sendt hjem til Lyngmo, men kom tilbake til Strand da tyskerne ikke hadde kommet til Finnmark. Så – på senhøsten i 1940 kom tyskerne og tok skolen. Skolen ble nå flyttet til postkontoret på Strand. Eila bodde da hos en slektning. Alle unge var overrasket over at tyskerne var vanlige mennesker, for de hadde hørt så mye stygt og fælt om tyskerne. Men tyskerne var snille og greie hvis vi gjorde som de sa, forteller Eila.

Ja vi elsker

– Jeg husker så godt 17. mai 1942 fordi min sanglærer skrev om «Ja, vi elsker dette landet» til «Vi synes landet er det beste», med samme melodi til. Imens patruljerte tyske vakter utenfor. Vi hengte også opp klær i rødt, hvitt og blått, slik at vi følte at det var det norske flagget som vaiet i vinden ute på tunet i stedet for naziflagget.

I tiden 1941 til 1944 var finnene allierte med Tyskland for å få Russland ut av Finland. 2. juledag 1942 kom det brev fra min onkel Rino som var offiser i den finske hæren, om at fronten hadde kommet til Pasvikelva slik at vi måtte holde oss nede i potetkjelleren og ha med oss varme klær. De voksne gikk og melket kyrne og hørte da skuddvekslinger. To prosjektiler satt fast langt inne i tømmerveggen, men heldigvis ble det ikke brukt noe større skyts i vår retning.

Bror arrestert

I starten av 1943 ble min bror Hemming arrestert av tyskerne fordi de hadde peilet inn en sender som kom fra oss. Egentlig var det ikke vi, men russiske partisaner som hadde en sender i en jordhule en kilometer fra gården.

Hemming satt i fengsel i ca. 2 måneder på Evenes. Da han kom hjem kunne vi ikke gi ham en klem fordi han hadde lus. Til og med øynene var fulle av kravlende lus. Dem fikk han av seg i badstua.

Dramatisk potetsanking

Høsten 1944 ble Finnmark og Troms befridd av russerne, og tyskerne ble jaget bort. Før det hadde vi mye dramatikk. Jeg og en jevnaldrende slektning, Toini, rodde over Pasvikelva for å hente potet. De finske naboene på den andre siden av elva ble evakuert til Sør-Finland, og da hadde de etterlatt seg mange fine og store poteter som ennå var i jorda. Vi rodde over og plukket så mange poteter at det knapt var plass til Toini og meg i båten. Da båten var råtten på de øverste borda, måtte Toini øse, mens jeg rodde. Da vi rodde mot Lyngmo, hørte vi tømmerfløtemes motorbåt lenger oppe i elva, og så fikk vi høre et ‘russisk krigsfly. Jeg rodde for livet, og da vi nådde brygga, dukket vi, og flyet fløy videre. Flyet hadde drept en tømmerfløter, og mange var blitt skadd. Resten av poteten fikk bare råtne i jorda, forteller Eila.

Sprengning av kraftstasjon

7. oktober skulle vi evakueres. Vi sa «ja», men møtte ikke opp ved bilveien. Isteden flyttet vi det nødvendigste av utstyr og klær opp i en jettegryte ved Kjerringneset, som er den halvøya Lyngmo ligger på. Vi tok også med oss en presenning samt kyrne. Vi gjorde dette fordi tyskerne skulle sprenge kraftstasjonen ved Inari, og Pasvikdalen skulle bli oversvømt. Inari er Nord-Finlands største innsjø. Men før de sprengte kraftstasjonen, flyttet vi tilbake til Lyngmo igjen. Kraftstasjonen ble nå sprengt uten at det ble noen stor oversvømmelse. Ovenfor Lyngmo «demmet» tre fosser opp for oversvømmelsen som tyskerne snakket om.

Russerne kommer

Etter noen dager kom det noen sivilkledde menn som det luktet «mahoska», russisk tobakk av. De kneppet opp ytterjakkene, og maskinpistolene kom tilsyne. De spurte om fyrstikker på finsk. Min mor sa at vi skulle være forsiktige med det vi sa, men det gikk greit. Etter å ha fatt fyrstikker, spurte de om min bror Kåre kjente dem igjen. Da husket Kåre at han hadde funnet jordhulen deres da han gikk på ski oppe i åsen i 1943. Under krigen var det vanlig å «vite minst mulig». Etter en stund spurte russerne om det var noe vi manglet. Da svarte mor at hvis de hadde risengryn, så kunne hun lage grøt. Dette ble frihetsmåltidet vårt sammen med russerne, sier Eila.

7. februar 1945 ble jeg operert av russiske leger for blindtarmen. Det skjedde på Skogly hos noen kjente. Jeg måtte spikre sammen et operasjonsbord selv, og i taket hengte jeg opp et laken for ikke å fa skitt og lort i sårene under operasjonen. Alt gikk bra.

8. mai 1945 fikk vi høre om frigjøringen gjennom radio. Tyskerne hadde jo tatt vår radio, men min lillebror Arne fant en radio i ei tyskerbrakke på Nyrud, øverst i Pasvikdalen.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *