Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Krigen ved Seimsdalen


Intervjuobjekt:    
Emma Jevnaker (1913)

Intervjuer:
Idar Eide Andersen

Emma og hennes mann bodde på en gård i en liten dal i Sogn og Fjordane som heter Seimsdalen. Emma skal nå fortelle noen episoder fra 2. verdenskrig:

En stor mugge råsaft

Jeg var tjenestejente på en gård i den lille dalen, mens min mann jobbet som skytebas på et anlegg som bygde veier. Vi hadde kun en datter den gangen. Jeg var mye alene da min mann var borte på arbeid. En dag mens jeg sto og hengte ut klær, kom det en russisk soldat til gårds. På fingerspråk ba han om mat og drikke. Det fikk han. Jeg forstod at han var på flukt fra tyskerne, så jeg pekte ut en rute han kunne gå for å gjemme seg oppe i fjellet. Han takket og forsvant innover dalen. Ikke lenge etter kom det fire tyskere hastende. De spurte om jeg hadde sett en russer, noe som jeg selvfølgelig benektet. Men de gav seg ikke. De var både frekke og ekle. Da de forlangte drikke, bestemte jeg meg for å forsinke dem litt. Jeg gikk inn og helte opp en stor mugge med råsaft. Det er veldig sterkt for magen, så det ble ikke mer leting etter russeren denne dagen. Det eneste jeg så var fire rygger som forsvant inn i skogen. Der ble det mye aktivitet, så der var de nok opptatt en stund. «Men de kom aldri til gårds mer», ler hun.

Over fjellet til Valdres

Min mann jobbet som sagt på vegarbeid, men ble arrestert hjemme på gården fordi han hadde gjemt unna mat og møbler som tyskerne fant helt tilfeldig. Han ble sendt til Bergen med fangetransport og skulle sendes derfra til Berlin. Vi visste ingenting om hvordan det stod til eller hvor han ble sendt. Det gikk fjorten dager uten at vi hørte noe. Jeg våget ikke undersøke noe, for vi ble holdt under oppsikt.

En dag fikk vi besøk av en gammel venn. Han kunne fortelle nytt om Sigurd. Det viste seg at han og tre andre hadde greid å rømme rømme fra Bergen. Det eneste vi fikk vite, var at de hadde gått over fjellet til Valdres. Der lå de i skjul. Vi så ingen av de fire på nesten tre måneder. Det var en gledens dag, den dagen da de våget seg over fjellet.

«I morgen går flaggene til topps»

Under krigen var det mange som gjemte radioer under låvegulvet. Blant dem var min oldefar. Dette er også fortalt av min oldemor: Min man var hjemme på fridagen sin og drev og puslet ute på låven. Det vi ikke visste var at han og noen kamerater satt og lyttet på radio. Da det led mot middag, kom han inn og sa: «I morgen går flaggene til topps!». Han ville ikke si noe mer, så vi var jo veldig nysgjerrige på hva dette var.

Da vi kom ut på tunet neste dag, fikk vi se at flagget var heist på nabogården. Gammelflua på
gården sendte min datter og hennes venninne avgårde for å høre nytt. Det gikk jo en stund før
de kom tilbake. Da vi så at de kom, skrek frua at de måtte skynde seg, men de la seg like godt ned ved bekken for å drikke. Da hørte vi på ekte sogning: «Sjå te å kom dykk ned med ein gong, ellers ska eg riva av dykk hove!» Jentene sprang som gale og ropte «Krigen er slutt, krigen er slutt!»

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *