Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka

Krigens første fase

Den 9. april 1940 arbeidet jeg på Risensaga. Vi hadde fått opp trykket på dampkjelen, og hadde begynt å skjære. Da kom det en mann nede fra bygda. Han var blek og skrekkslagen. Anders Aaser het han. Han kunne fortelle at tyskerne hadde angrepet oss. De hadde inntatt Danmark uten kamp. Men hos oss var krigen i gang. Vel, det var bare å stanse saga og dra hjem. Jeg var på dette tidspunkt sterkt opptatt av hvem – og hvor mange av sagmannskapet ville jeg få se igjen?

Vi kom hjem, distre gikk vi omkring. Vi orket ikke å gjøre noe særlig. Å høre på radiomeldinger og å ta i mot beskjeder var det viktigste for oss. Vi fikk beskjed om å sperre veien på begge Krogsåsene. Dette ble behørig gjort ved å felle store grantrær over vegen. Straks dette var gjort, fikk min bror Jørgen beskjed om å møte med lastebilen. Så ble det til å rydde en ny veilinje, og kjøre – og delvis skyve lastebilen forbi vår egen sperring. Gabriel Dilling, som var en ivrig forsvarsmann og en god skytter, var å se her og der, alene med rifla på skuldra.

Så var det at Vidkun Quisling trådte frem i en radiosending. Han annonserte seg selv som landets nye leder og redningsmann, og oppfordret til å legge ned våpnene. Dette gjorde saken enda vanskeligere. Hva mente denne mannen? Og hva kunne han greie å oppnå overfor angriperne?

Vi visste at bevilgningene til forsvaret lå på et lavnivå. Vi så at mange var de som bar symbolet «Et brukket gevær» på jakkeslaget. Hva mente disse menn? Hadde de ventet seg en annen motstander? Våre soldater hadde liten trening og svært dårlige våpen. Var det riktig å sende dem ut i krig mot verdens ledende krigsmakt? Mange fulgte Quislings råd og la ned våpnene. Flere valgte å fortsette kampen med de ressurser de hadde. Mens antagelig de fleste på dette tidspunkt valgte å holde seg i ro og se tiden an. Det ble en del kamper bl.a. ved Askim, Mysen og i Trøgstad. I løpet av noen få dager var de norske styrkene i distriktet på gli mot Sverige. På E 18 dannet det seg en flere kilometer lang kø. Her stoppet det hele opp. Antagelig var de ikke bestemt på om de skulle forflytte seg nordover og kjempe videre, eller om de skulle dra over grensen til Sverige.

For å unngå at de skulle bli avskåret bakfra, ble det satt ut vaktposter sydover i Øymark og nord-over i Rødenes. Hos Peder Slupstad ble det satt opp et maskingevær på fjellkula bak huset. Dette skulle vokte vegen nordfra. Inne på Slupstad lå det utslitte og sultne soldater på alle golv. Mat hadde de ikke. De hadde tatt det som var å spise på Klund Landhandleri. Og det som naboene bar dit, var det vanskelig å få laget i stand og få servert, for det lå soldater over hele kjøkkengolvet. En av soldatene ble så deprimert at han gikk bort til Gåsebyjordet og skjøt seg. Dette hendte søndag 14. april. Han ble imidlertid ikke tatt vare på av sine medsoldater, så Gunerius Slupstad tok hest og kjerre og kjørte ham opp i pakkhuset på Slupstadåsen.

Etter hvert måtte alle forstå at kreftene og kampånden hadde tatt slutt. Køen på E18 begynte derfor igjen å bevege seg mot Sverige og over grensen. Og vaktpostene i Øymark og Rødenes fulgte etter. Den ene soldaten som lå igjen i pakkhuset ble etter noen dager hentet av lensmann Lislegård og fru Myrvang. Han var da opphovnet og blåfarget. De skar klærne av ham og la ham i en kiste for så å frakte ham hjem. Det lå en uhyggelig og dyster atmosfære rundt Slupstadåsen og dette pakkhuset i lang tid etter denne hendelsen. De fleste var lei å gå der alene om kvelden og natta. Den samme følelsen hadde sikkert veivokteren, Ole Engen, også. Han kom der i tusmørket en kveld, skyvende på sin sykkel med skuffa på bagasjebrettet. Slik vi var vant til å se veivokteren på grusveiene på denne tiden. Han satte fra seg sykkelen og gikk bort og tittet på vinduet i pakkhuset, men raskt trakk han seg tilbake. Hva så han? I all hast drog han ned til nærmeste gård til Anthon Slupstad og fortalte: «Jeg tittet på vinduet i pakkhuset, og vet du hva jeg så? Jo, en liten stygg mann tittet meg rett inn i øynene.» «Vi får vel gå og se på’n da,» sa Anthon. De to beveget seg forsiktig mot vinduet. Anthon foran med Ole hakk i hæl. Plutselig vendte Anthon seg om og lo, «det er nok to stygge menn der inne» sa han. «Iver Gåseby har kjørt inn lastebilen sin her, og nå står vi og speiler oss i sideruta.»

Jeg husker godt de første tyske soldatene som kom forbi hjemmet mitt. De kom på en lastebil over isen i Kroksund. De sto bak på lasteplanet og speidet til alle kanter. Jeg syntes de så meget farlige ut. Og de var farlige — ingen tvil om det. Hva hadde så hendt i løpet av de få dagene krigen pågikk? Det hadde falt noen norske soldater her fra grensedistriktet. Det var Alf Høgås fra Rødenes, Arne Omvik og Gunnar A. Kvakstad fra Trøgstad, Arne Trollerud og Thorer Skårer fra Eidsberg. Alf Høgås ble drept av en bombe ved Slitu. Ungdomslaget har reist en bauta på hans grav ved Klund kirke. Den blir bekranset hvert år den 17. mai.

En del tyskere ble også drept. Jeg så en buss ved Fossum bru noen dager etter kamphandlingene. Den var gjennomhullet av kuler og det ble påstått at hver eneste tysker som var i den hadde blitt drept. Bare sjåføren, som var en nordmann, hadde overlevd. Han skulle ha fått gjemt seg bak bussens forhjul.

Mysen festning var blitt tatt av tyskerne før de norske rakk å trekke seg bort. Kristian O. Krog og Per Krog var blandt fangene. De kunne fortelle at de vantrivdes grusomt de få ukene før de ble sluppet løs.

Kong Haakon og hans regjering hadde nå kommet seg over til England og fortsatte krigen derfra. Den norske handelsflåte, som lå på et ganske høyt nivå, ble et nyttig bidrag i de alliertes tjeneste. Men hos oss var krigen foreløpig over. Så her gjaldt det å få hjulene i gang igjen. De som satt i ledende stillinger ble i denne tiden hardt presset til å melde seg inn i «Nasjonal Samling».

Noen hadde allerede sympati med tyskerne og meldte seg straks inn, mens andre gikk inn i partiet av redsel for å miste sin stilling. Samtidig ble det etablert forsyningsnemnder i hver enkelt kommune. Mange varer forsvant straks ut av markedet. Mens andre kunne en få litt av ved at kjøpmannen klippet et merke av et kort som en fikk i forsyningsnemnda. Blant annet gummistøvler og sykkeldekk kunne en muligens få ved å sende en begrunnet søknad til forsyningsnemnda. Utvalget var ikke så stort den gang. Min mor fikk en gang kjøpt en damebukse. Dette var en nikkers som rakk helt ned til åkklet, som i sin tid var moderne. Etter en enkel omsyingsoperasjon ble denne buksa mi. Jeg hadde den i flere år og var meget glad i den.

Bensin ble straks kuttet ut for alle privatbilister. Mens yrkesbilene fikk litt slik at de fikk startet motoren. Men straks de hadde startet måtte de koble over på vedgass. De hadde nemlig en generator (vedovn) som var plassert på lasteplanet bak fører-hytta. Denne ble fyrt med ved-knupp som helst skulle være gråor og ha en størrelse på ca. 5×5 cm. Med denne vedgassen gikk bilene sakte, men sik-kert. Ble farten og kraften for liten, måtte sjåføren stoppe for å gå bak og stake ned veden. Den største ulempen med systemet var nemlig at veden hadde så lett for å henge seg opp.

Min eldste bror drev lastebiltransport og kjørte mye på vedgass. Mens min yngste bror som da var i 12-13 års alderen var en stor vedprodusent. Han kløyvde veden og tjente noen øre for hver sekk. Det var bare så synd at det ikke fantes noe å få kjøpt for disse ørene. For å kunne få kjøre med buss, selv de korteste strekninger, måtte en ha reisebevis, og alle som bodde i en 3 mils sone langs grensen måtte ha grenseboerbevis — øst. Dette for å kunne skille flyktninger fra fastboende.

Min bror og jeg tok en sykkeltur en gang. Noe som var svært vanlig blant ungdom på den tiden. Vi syklet nedover mot Larvik. Her ble min bror fristet til å fotografere en imponerende tanksperring.

Dette skulle han ikke ha gjort. Vi ble øyeblikkelig kontrollert av et par tyskere som leste «Grensesone Øst» i våre pass. Dette skulle vært «Vest». Vi ble tatt med til Larvik bak på en lastebil.

Her ble vi forhørt, og våre saker ble grundig gransket og filmen ble brutalt revet ut av apparatet og kastet. Denne filmen var vår eneste, og vi hadde kjøpt den på såkalt ”svartebørs” til en meget høy pris. Vi var allikevel meget glade da vi slapp løs, med ordre om å reise hjem fortest mulig.

I tiden som fulgte ble matrasjonene mindre og mindre. Mange varer forsvant helt fra markedet. Alle våpen ble registrert og etter hvert inndratt. Det ble sagt at de ble smeltet og brukt i våpenproduksjonen. Radioapparatene ble samlet inn og satt på lagre. Det ble vanskelig å få lov til å arrangere fester og andre tilstelninger. De eneste nyhetene vi fikk var stort sett de vi kunne lese i de tysk-kontrollerte avisene. Her kunne vi lese om tysk fremgang på alle fronter. Noen få hadde nok gjemt bort et radioapparat og lyttet til London. Men dette var meget farlig, så det kom ikke så mye ut til allmennheten. Det ble i hele tatt en trist og kjedelig tid. En tid da vi unge lengtet etter spenning og moro. Da var det jeg fikk spurt at det skulle være en jenteleir i Bondestua.

Leir – Bondestua

Min bror og jeg slengte oss på syklene for å reise og se om dette var tilfelle. Da vi nærmet oss Bondestua, møtte vi en tropp unge jenter. De var på utmarsj. De hadde fine uniformer: bluse og korte skjørt. De sang så det var en drøm og holdt en fin takt. De var i godt humør og smilte til oss som hang over syklene og beundret dem. Jeg hadde aldri sett maken til liv og fart. Ikke min bror heller, enda han hadde gått på skole på Eidsvoll. Vi måtte i vei for å se på dem en gang til, og enda en. Men så kom reaksjonen. Våre kjente begynte å se surt på oss. Og det ble nok hvisket en del om nazister og landssvikere.

Heldigvis reiste jentene. Den lange lyse skjønnheten reiste hjem til Aremark. De andre reiste også hjem. Jeg aner ikke hvor. Det begynte snart å komme noen flyktninger som skulle hjelpes over til Sverige, så jeg fikk andre ting å tenke på. Hvem var så disse jentene? Var de nazister? Det tror jeg neppe. De var for unge til å interessere seg for politikk. Men de var ganske sikkert sendt dit av sine foreldre, eller av andre foresatte. Dette for at de skulle bli påvirket av den nazistiske politikk. Og at de i sin tur skulle påvirke andre, som meg for eksempel.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *