Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka

 

Kurer- og flyktningetrafikk

Jeg fikk jobb

Ut på høsten 1944 fikk Andreas Sæther enda mer å gjøre. Han skulle organisere en hjemmestyrkegruppe, med tilholdssted på Grinfossmoen. Han spurte derfor om Harald Pettersen og jeg kunne overta etter ham og hans far Anders. Det gjaldt en etappe på den store flyktningruta som gikk fra Trøgstad til Sverige.

Denne etappen hadde Andreas og Anders gått i flere år. Hvor mange flyktninger de hadde fulgt vet ingen,men at tallet gikk opp i noen tusen, det er sikkert. Ville en ha noe hjelp av Anders i denne tiden, var det sikrest å lete etter ham i den lille hvilestua på Nordre Opsahl. Her lå han gjerne, fullt påkledd. Det var bare å gripe pistolen, som han hadde under hodeputa, for å dytte den ned i bukselinninga og dernest dekke den med sin vide genser. Så var Anders ferdig til å hjelpe.

Harald Pettersen og jeg hadde begge lyst, og tok jobben med det samme. Vår etappe skulle være fra Rødenessjøen til Risen. Vi ble utstyrt med hver vår Colt pistol kal. 11,25. Vi var optimistiske, og trodde i første øyeblikk at ingen i verden kunne stoppe oss. Denne tanken ble sterkt redusert da jeg skulle gjøre meg kjent med våpenet hjemme på soverommet. Da smalt det nemlig, og det ble et stort, rundt hull i vindusruta, med sprekker til alle kanter. Jeg dytta ruta ut fortest mulig for å slette alle bevis, og gjemte pistolen under stubbloftleira på mørkeloftet. Der ble den liggende lenge.

Vår lønn skulle være kr 200 pr. tur, pluss kr 15 pr. person (tror jeg det var) for eventuelle personer fra Milorg. Vel var det mange som loset flyktninger uten vederlag, men da måtte de ha en god økonomi. Det var vanskelig å kombinere dette med en skikkelig jobb. Arbeidet tjente mest til å dekke over losvirksomheten.

En av de første oppdragene våre var å følge noen folk fra hjemmestyrken som var kommet i vanske-ligheter. Jeg tror de kom fra Solbergfoss. Vi organiserte oss slik at Harald skulle gå foran og sondere terrenget. Så skulle jeg komme etter med flyktningene. Dette ble ikke helt vellykket for oss. Harald kom litt for langt foran, og ble borte for meg i mørket. Jeg gikk helt fram til Myrvoldjordet uten å se ham. Plutselig fikk jeg et dytt i ryggen. Jeg vendte meg om, og fikk da se guttene springe ut på jordet og kaste seg ned bak noen gjødselhauger som lå der. De raslet i pistoler, som de tydeligvis hadde tatt med seg. Hva hadde hendt? Jo, Harald hadde tatt en annen sti enn oss. Der hadde han ventet på oss. Da ingen kom, sprang han for å hente oss igjen. Guttene trodde de var forfulgt og gikk i dekning. Resten av turen gikk uten problemer.

Større problemer hadde vi imidlertid en annen gang. Jeg vil fortelle om denne turen også; den verste turen vi hadde.

Vi hadde fått beskjed om at vi måtte forandre ruta for sikkerhets skyld. Jeg hadde gått opp en ny vei, delvis ved å følge stier, og delvis ved å blinke et tre her og der. Vi hadde fått beskjed om å møte en gjeng på ca. 30 stykker ved Skirfoss kl. 24 på onsdag, tror jeg det var. Jeg hadde lagt meg kvelden i forveien. Jeg lå og tenkte: Var det onsdag? Det kunne vel ikke være tirsdag? Tenk om det gikk 30 rådville mennesker i skogen der oppe helt til polisen tok dem og kjørte dem i konsentrasjonsleir! Jeg fikk ikke sove allikevel, og kunne like gjerne gå. Jeg jogget for det meste gjennom skogen i halvmørket. Plutselig var det noe som stampet hardt i bakken flere ganger. Jeg ble redd og stivnet til et øyeblikk. Det var som om skinnet rundt hodeskallen ble for lite og strammet til. Det ble stille igjen. Det var nok bare et rådyr som var blitt skremt.

Jeg kom fram til Skirfoss. Der var det stille. Den eneste lyd jeg hørte var bølgene som klunket lett mot stranda. Stillheten var deilig. Jeg satt der en stund og koste meg, så gikk jeg hjem. Jeg hadde oppnådd noe vesentlig med denne turen. Jeg fikk sove.

Natta etter dro vi i vei igjen, Harald og jeg. Vi kom til Skirfoss litt før kl. 24. Der var det samlet 33 stykker. Det største problemet jeg så ved første øyeblikk, var en polakk som lå der på en provisorisk båre. Han hadde vrikket benet og måtte bæres. Men det viste seg snart at det var nok ikke han som var det verste problemet. Den største vanskeligheten fikk vi nok med en litt eldre dame i følget. Hun var så misfornøyd med stien at hun klaget høylytt. «Se på den fæle der,» sa hun og kastet pinner og kvist. Hvorfor skulle hun flykte? Jo, hun hadde ei datter i Sverige som skulle føde. Undres om ikke ungen hadde presset seg fram uten hennes hjelp.

Vi slet oss fram over Mørkholt til bekken i Dalaholtet. «Plupp», sa det der. Det var ei jente som falt i bekken. Vi kan like gjerne gi opp, tenkte jeg, dette går ikke likevel. Men så smilte jenta og sa: «Det gjø’kke no!» Det ga meg nytt mot. Vi gikk opp Mastebakken så polakken ordentlig husk på båra der han lå. Oppe på åsen kom jeg av løypa ei stund. Jeg skjønte at jeg hadde fått den spenninga jeg hadde ønska meg, og i rikt monn. Nå ble skinnet rundt hodeskallen for lite igjen. Det strammet. Og tankene gikk vilt. Skulle vi gå i ring her inne i skogen nå? Hvor lenge ville det ta før disse utslitte menneskene ville legge seg til? Hvem skulle da redde oss? Skulle det bli grensepoliti og tyskere? Ville de kjøre oss i fengsel, for så å videresende oss til en konsentrasjonsleir? Skulle vi havne i en massegrav i Tyskland? Men jeg greide snart å ta meg inn igjen uten at noen hadde merket noe.

Av andre vanskeligheter var de stadige spørsmålene om hvor langt det var igjen. Jeg syntes jeg måtte slå av litt for hver gang, for å holde motet deres oppe. Men snart hadde jeg ikke mere igjen å slå av, og enda var det langt igjen å gå. Videre var det to eldre mennesker som tok noen form for piller, oftere og oftere. Og så var det tanken på følgende: Hvor lenge ville herr Linas vente på oss ved Risen før han gikk hjem igjen? For dette gikk sakte. Etter 6 timer, nesten det dobbelte av vanlig tid, nådde vi Risen. Linas satt der tålmodig og ventet, heldigvis. Da jeg fikk rodd 6 båtlaster over Risen, var jeg ferdig med jobben og kunne gå hjem og hvile litt. Verre var det for Harald. Han måtte løpe hjem og hente niste. Han skulle møte til arbeid på Risensaga en time senere. Det lot seg ikke gjøre. Han kom for sent på jobben, og fikk en ordentlig overhaling av sagmesteren fordi han ikke kom seg opp om morgenen.

Vi hadde opp til tre turer pr. uke den første tiden. Etter hvert som tyskerne mistet overtaket i krigen, avtok flyktningstrømmen betydelig.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *