Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka

 

Kurer- og flyktningetrafikk

Johannes Ødegård

På vestsiden av Rødenessjøen ligger Rødenes kirke. Det er en meget gammel steinkirke. Ved siden av den ligger den vakre Rødenes Prestegård. Det hele er så fredfullt og fint, så det må virke beroligende på ethvert stresset menneske. Har det alltid vært så fredelig her? Svaret må bli et avgjort nei. Vi tenker oss tilbake til de siste krigsårene 1944-45, og ser på forholdene her da. Sogneprest Rokstad var forlengst arrestert, på grunn av fri tale fra prekestolen. Det hadde kommet en vikarprest, Haaje. Han ble snart arrestert for illegal virksomhet. Og nå bodde fru Rokstad alene. Prestefruen måtte vel bli nedbrutt av alt dette? Nei, det virket som hun ble mer sint enn nedbrutt, den lille energiske damen fra Kristiansund Nå holdt hun åpent hus for kurervirksomheten.
Vi lar Johannes Ødegård fortelle:

«Jeg bar post og mikrofilm fra Sverige. «Poståpneriet» der inne var en hytte i Dalen. Jeg fikk sakene der av Haajes gode venn og gamle medarbeider, Sverre Smaadahl fra Mysen. Han hadde flyktet til Sverige, og arbeidet nå ved Den norske legasjon i Stockholm.

Leveringsstedet på norsk side var Rødenes prestegård. Herfra gikk posten videre med lærer Solveig Ladehaug, eller fru Rokstad til Mysen, hvor den ble levert til en stasjonsbetjent for videre transport til Oslo. Av og til hadde jeg også noen flyktninger med til Sverige, og noen våpen med tilbake.

Min onkel, Otto Ødegård, som drev lastebiltransport, hjalp meg en del med disse sakene. Min jobb var altså en båt- og fottur på 2-3 mil, i all slags vær og føreforhold. Med en stadig fare for å bli tatt av tyskerne, både hjemme og på jobb. For dette hadde jeg kr 25,- pr. tur. Jeg var ofte sliten når jeg kom tilbake. Men da kunne fru Rokstad si: «Bare gå inn i senga mi og legg deg og hvil deg nå.» Jobben var forholdsvis farefri den første tiden. Men så ble Rødenessjøen stengt for all ferdsel. Da ble det verre. For da måtte alt foregå i nattemørket. Det ble da meget vanskelig over skogen. Jeg valgte da ofte å bruke sykkel og landeveien. Dette innebar en lagt større fare. En gang syklet jeg sammen med en flyktning, Beyer-Olsen fra Mysen. Vi kom i mørket fram til Jaavallkrysset. Da fikk vi høre høylytt tysk snakk, og subbing med støvler mot grusveien straks inne på Rømskogveien. Det var tydeligvis kontroll. Jeg har aldri vært stiv i tysk. Men denne gangen tror jeg at jeg forsto dem. Det var for meg, som de skulle si: «Vi vil ikke ha noen kamp her i bekmørket.» Denne gangen var jeg enig med tyskerne. Vi tok en omvei om Krog-Vispa og over til Sverige ved Orderudsetra.

En annen gang var det en flyktninglos fra Oslo, som hadde våget seg helt hit. Han tok sjansen på å ta bussen tilbake, uten grenseboerbevis og reisetillatelse. Men han sa da han gikk: «Hvis jeg blir tatt, sier jeg at jeg har vært her for å kjøpe mat.» Snart etter kom tyskerne og spurte etter min far. Jeg skjønte godt hva de ville, men svarte: «Han er hos ordføreren, der borte, og hjelper han i dag.» De kom snart tilbake, og spurte om jeg hadde sett en Oslomann. «Ja, er det det dere vil vite, så må dere spørre meg» svarte jeg. «Det var en her og spurte om å få kjøpe noe mat.» Da var alt i orden, og de dro avsted.»

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *