Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka

 

Kurer- og flyktningetrafikk

Ludvig Ørnlund

I begynnelsen av 1950-årene arbeidet jeg i skogen for Nils Anker. Jeg bodde ved Ankers feriested, Sund i Aremark. I det såkalte «Hundehuset» bodde jeg. Jeg vet ikke hvorfor det har fått dette navnet, for det var et deilig sted å bo. I denne tiden snakket jeg ofte med Nils Anker, og fikk høre mye morsomt fra gamle dager Han beundret sin far, Petter Anker, og fortalte helst om ham.

Han var en ivrig jeger, denne Petter Anker. Han jaget stort sett alt mulig vilt. Men hans mest popu-lære jakt var å skyte bjørn om vinteren. Når bjørnen lå i hi, sto det varmt av den. Det ville da gjerne tine, slik at det ble hull i snøen over den. Petter Anker kjøpte rettighetene til å skyte ved disse hullene. Så fikk han med seg en skiløper til å kjøre forbi og renne skistaven ned i hullet. Da ville gjerne bjørnen bykse opp, og her lå Petter Anker med rifla klar. Hvis ikke bjørnen falt ved første skudd, ble den sint. Da fikk Anker all den spenningen han ønsket seg.

Men bjørnen kunne jo like gjerne være ei binne med unger som det kunne være en hannbjørn. Anker tok en gang med seg to slike unger hjem til Rød Herregård i Halden. Disse ble snart familiens kjæledyr og herregårdens store attraksjon. Ungene likte seg best på kjøkkenet. Her var det alltid noe godt å få. Men etter hvert begynte de å stjele mat. En gang tok de ei hel skinkesteik. Det så ut som om dette virket nedbrytende på deres moral. De ble etter hvert mer aggressive. Anker ble da oppfordret til å skyte dem. Men han var glad i sine bjørner og ventet i det lengste. Først da de skremte et par hester slik at de «løp ut» og med den følge at kjørekaren ble drept, bestemte Anker
seg for å kvitte seg med dem.

Anker hadde ansatt en mann til å hjelpe seg under jakten. Denne mannen fikk tittelen «Jegeren». Jegerens viktigste oppgave var å stelle hundene, samt å trene dem. Videre var oppgavene å bære god mat og drikke til jakthyttene, samt å bære hjem eventuelt vilt. Ørnlund het mannen som hadde denne jobben i mange år. Han var forlengst død da jeg arbeidet i Aremark, men han hadde en sønn som levde. Ludvig het sønnen. Han bodde på Stangebråten, en plass som lå 8 km fra nærmeste bilvei.

Ludvig bar preg av å være «Jegerens» sønn. Han var blitt et naturmenneske og en «original» mann. Lover og regler var forholdsvis ukjente begreper for Ludvig. Men han var en snill og morsom mann, og nær sagt alle holdt en vernende hånd over ham. Ludvig kunne skyte sine elger om det var behov for mat, og han kunne brenne sitt brennevin om det var drikke som behøvdes. Riktignok kom det beskjed fra politimesteren i Halden om at det skulle letes etter brennevinsapparat, men lensmannen sendte brev tilbake som lød omtrent slik: «Ludvig Ørnlund har aldri før hatt tid til å spare satsen så lenge at det har blitt noe å brenne av. Jeg finner det usannsynlig at han har fått tid nå.»
Selskapsmannen Ludvig hadde mange gjester. Det kunne være forretningsfolk eller avisfolk. Det kunne være kapitalister, men det kunne like gjerne være kvinner som hadde mistet det meste av sin glans i et hardt miljø. Ludvig tok like godt imot dem alle. Det var ingen forskjell. Fellesinteressen for alle disse gjestene var at de fikk utfolde seg i et fritt miljø.

Kanskje mest av alt kom de for å høre hans mange gode historier.

Han hadde et tjern, han Ludvig. Der var det så mye fisk at de stakk hodene opp av vannet når han nærmet seg. Det var bare å ta det han trengte. Han visste om ei fjellhule der huldra bodde. Han hadde sett henne to ganger. Det var ei myr der inne, hvor det alltid var så mye orrfugl. En gang han kom dit, hadde det vært snødrev og mildvær i flere dager. Så plutselig hadde det blitt kaldt, og alt frøs til. «Jeg fikk se en masse orrfugl som hadde frosset fast,» forteller Ludvig videre. «Hodene stakk opp av snøen. Det var som å se en åker. Da lurte jeg på hva jeg skulle gjøre. Men så bestemte jeg meg. Jeg løp hjem etter ljåen og skar hodene av dem, skåre for skåre. Så utførte jeg orrfugl til Kina og Japan.»

”Jeg har alltid hatt lyst til å gå på jakt,» fortalte Ludvig, «men den jaktturen jeg husker best, var den gangen jeg dro på jakt på selveste påskedagen, imot min mors advarsel. Jeg skjøt på en orrhane, men den falt ikke ned. Jeg skjøt flere skudd, så fjæra føk, men den spilte bare videre. Da kom jeg til å huske på mor og på påskedagen, og jeg gikk hjemover. Men orrhanen fulgte etter og slo seg ned i nærmeste tre foran meg. Jeg begynte å løpe. Da jeg til slutt kom hjem og løp igjennom døra, satt orrhanen på taket uten ei fjør på kroppen og spilte så jeg aldri har hørt maken. Siden den dagen har jeg aldri jaktet på påskedagen.”

En gang «de store gutta» fra Halden var på besøk, ble det arrangert skirenn på Stangebråten. Det var hopprenn, og kun stilen telte. Første premie var «en bar en», og alle fikk 1. premie. Det var et vellykket renn, helt til Ludvig skulle hoppe. Han falt på hoppet, med den følge at det lille snøhoppet forsvant. Skirennet måtte da utsettes. Men premieutdelingen gikk etter programmet.

Ludvig fikk en stor og vid bekjentskapskrets. Når noen av disse, eller noen av deres bekjentskap fikk behov for å flykte til Sverige under krigen, var det bare å oppsøke Ludvig. Han besørget flukten deres farefritt gjennom de store skoger og over grensa til Sverige.

Da Ludvig ble gammel og ikke lenger kunne greie seg selv, måtte det forhandlinger til for å få ham fram ifra skogen. Ei flaske med øl pr. dag ble godkjent av begge parter, slik at han fikk en plass på aldershjemmet.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *