Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka

 

Kurer- og flyktningetrafikk

Norbert Nysterud (Fyken)

Mellom Øymarksjøen og Aremarksjøen ligger Strømsfoss. Det er naturlig at en hel del flyktninger ble fristet hit, langs de milelange sjøene både i syd og i nord. Men Strømsfoss var lett å bevokte. Det var derfor regnet som et farlig punkt å passere.

På Vatnimellom bodde det en mann som het Norbert Nysterud. Han ble betegnet som en «original». Det var han nok, men dum kunne han ikke være. Det var bare det at han brukte en del utradisjonelle måter. Han spilte gal når det var behov for det. Det fortelles at han fulgte mange flyktninger forbi Strømsfoss. Blant disse var det en del jøder.

Nysterud gjorde dette på sin måte. Han syklet foran flyktningene. Hvis det var noen fare, skulle han velte. En gang han syklet slik opp mot Strømsfoss, fikk han se noen tyskere der framme. Han veltet, skrek og jamret seg noe forferdelig. Tyskerne og andre kom for å hjelpe. Tyskerne så på ham en stund. «Gal», sa de og gikk tilbake. Smertene og jamringen forsvant etter hvert, men da hadde også de seks flyktningene fått tid til gjemme seg i buskene.

En annen gang var Nysterud på hjemvei etter en tur med flyktninger. Han ble sliten, tok sykkelen med seg inn i skogen og la seg under et tre for å hvile. Da kom det to schæferhunder løpende mot ham. «Tysk patrulje,» tenkte han. «Ligg stille nå,» sa han til seg selv. Hundene kom helt bort til ham. De slikket ham i ansiktet og forsvant uten å gi en lyd fra seg.

Så en dag kom tyskerne til Vatnimellom, men det var ikke flyktninger det var snakk om. Det var radioapparater de var ute etter. Nysterud hadde også et radioapparat, men det var godt gjemt. Det var tydelig at det ikke var i bruk. «Du får gjøre deg klar og bli med en tur til Ørje,» sa tyskerne. Nysterud gjorde seg klar på følgende måte. Han grov ut det ene øyet (et glassøye, naturligvis) og kastet det i pissepotta, så var han klar. Under forhøret på kurstedet fikk de ikke noe fornuftig ut av ham. Plutselig så han troskyldig på tyskerne med øyet på den ene sia og hullet på den andre og sa. «Nå skal jeg synge gladsangen for dere.» Så satte han i gang å synge for full hals. Helt uten sangstemme sang han «gladsangen» så det hørtes lange veier. Tyskerne fikk til slutt stoppet ham. De ba ham gå ut og se seg om, og heller komme igjen siden. Etter noen minutter kom Nysterud tilbake med følgende bemerkning: «Jeg liker meg best hos dere, jeg.» Da ble han kjørt hjem til Vatnimellom, og siden fikk han være i fred. Vi må vel gi Nysterud en høy karakter for dette, både når det gjelder vanskelighetsgrad og gjennomføring.

Men så fikk Nysterud lyst til å finne seg kone. På Strøm fantes det tre ledige jenter. En dag dro Nysterud på frieri. Skuffet syklet han hjem. Han satte seg ned og skrev et brev, hvor det blant annet sto: «Fra denne dag er de gode og vennskapelige forbindelser mellom Vatnimellom og Strøm for evig brutt.» Det åpnet seg imidlertid andre muligheter. Han fant seg en dame fra Fredrikstad. Eller om det var hun som fant ham, det skal være usagt. Det ble giftermål i all hast. Bryllupet sto på Vatnimellom. Alle var velkommen, og det ble tatt opp kollekt for å dekke en del av utgiftene. Her ble det saluttering som få hadde hørt maken til. Men snart etter at smellingen og bulderet hadde gitt seg, begynte damen å snakke om skilsmisse. Hun skulle da selvsagt ha med seg sin rettmessige del av fellesboet. Det ble en kostbar fornøyelse, dette bryllupet.

Nysterud var en vital og morsom kar. Men han ble ingen gammel mann. Han ble syk, og døde i forholdsvis ung alder.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *