Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka

 

Kurer- og flyktningetrafikk

Williams rute

Jeg grep telefonen og slo et nummer. Ikke et hvilket som helst nummer. Pulsen økte og nervene meldte seg. Jeg spurte meg selv hvorfor i all verden skulle det være så farlig å ringe? Det har da aldri noen fordervet seg på telefonen. En vennlig damestemme beroliget meg. Jeg kom igjen i normal sinnsstemning, og spurte om å få snakke med Heyerdahl Simonsen. «Et øyeblikk,» svarte damen, og det ble stille. Nei, ikke helt stille. Jeg hørte samme damestemme i bakgrunnen. «Gå forsiktig i trappa nå, Fridthjof, så du ikke faller og ødelegger deg!» Jeg fikk Heyerdahl Simonsen i tale. Min søknad om en samtale ble straks innvilget. Jeg satte meg i Ladaen og reiste til deres hjem, et hjem med en herlig utsikt over Rødenessjøen. Over en deilig kaffekopp skrudde vi tiden ca. 50 år tilbake.

Den gang bodde Heyerdahl Simonsen på Kolberg i Høland. Fridthjof gikk ikke forsiktig i trappa den gangen. Nei, da var han medarbeider i en flyktning-og kurerrute. «Williams rute» ble den kalt. William var Henry Hauges dekknavn. Hauge var fra Nordstrand og var leder for denne ruta, som gikk fra Oslo over Høland til riksgrensen ved Rømskog. Simonsen fikk flyktningene for det meste med lastebiler. Først fraktet han dem over Mjermen ved Basnes. Dette foregikk med en motorbåt. Denne hadde eksosutslippet under vann, slik at den gikk ganske lydløst. Deretter fulgte han dem til riksgrensen ved Riimungsneset. Dette var en sammenhengende skogsstrekning på ca. 1,5 mil.

Denne turen gikk Simonsen opp til fire ganger i uka, så her måtte han ha god kondisjon. Hadde han det ikke, så fikk han det. Som regel gikk han denne turen uten noen spesiell hvilepause. Men av og til var han så sliten at han måtte overnatte hos Torkel Fornes.

Fornes, drev han hotell? Nei, Torkel Fornes var også en flyktninglos, som arbeidet i en annen rute. Han hadde kommet i tyskernes søkelys og hadde sett seg nødt til å flykte. Men han flyktet ikke langt. Han gikk over riksgrensen såvidt det var. Her slo han opp et telt midt inne i svarte skogen, og fortsatte sin virksomhet, med forbindelser i kullbrennermiljøet her inne. Han var kjent som en modig gutt, denne Fornes. Og det ble sagt at han beveget seg som en katt i skogen. Han hadde nok ikke så mye å frykte i dette elementet.

Hadde Simonsen noen spesiell spennende historie å fortelle? Ja, mange. Blant annet skulle han en gang følge Trygve Lies yngste datter, som da var ei ung jente i 13-års alderen. Trygve Lie var alt den gangen høyt oppe i politikken. Han endte som kjent som generalsekretær i FN. Lie og hans familie hadde flyktet tidligere, men den yngste datteren hadde blitt igjen i Oslo hos sine besteforeldre. Nå skulle imidlertid Lie holde en «tordentale» i Stockholm. Han våget da ikke å ha en datter gående blant tyskerne i Oslo. Hun måtte hentes og bringes til Sverige. «Williams rute» fikk i oppdrag å ta seg av dette.

Jenta ble hentet og kjørt i drosje til Enebakk. Hun ble så fraktet over Øyeren i båt. Her var det altså at Heyerdahl Simonsen kom inn i bildet. Her møtte han med sykkel, og ble plassert bak på planet av en lastebil. Da de kom fram til Hemnes, visste han at krysset ved Furulund var et farlig punkt. De stoppet bilen og Simonsen syklet foran for å se om veien var klar. Der sto tyskerne med sin kontroll. Simonsen syklet forbi. Der sto de, Simonsen med sykkelen på den ene siden og lastebilen med passasjeren på den andre siden av kontrollen. Hva skulle han nå gjøre? Han kunne ikke sykle tilbake. Da ville tyskerne kjenne ham igjen. Kanskje var han den eneste som hadde passert på denne tiden av døgnet, det var jo langt på natt. Heyerdahl Simonsen ventet en tid. Så forsøkte han med forsiktighet å nærme seg krysset. Han så ingen, og syklet forbi. Tyskerne var borte og kontrollen var forhåpentlig over. Lastebilen startet opp igjen, og kjørte til Mjermen. Det hadde gått bra. Nå var det bare slitet over skogen igjen.

Fotofirmaet Nærlien greide å få tatt opp en film fra denne flyktningruta. Den finnes i dag vel bevart ved hjemmefrontmuseet i Oslo.

En annen gang lå Heyerdahl Simonsen på hytta si ved Steinstjern. Han skulle møte Hauge og tre kurerer ved Riimungsneset på et bestemt tidspunkt. Men plutselig kom Hauge til hytta alene. Han kunne fortelle at de hadde kommet tidligere enn beregnet, og hadde gitt seg i vei på egen hånd. Da de skulle passere veien ved Engemosen, kom de i tysk kontroll. Hauge greide å ta seg inn i skogen og komme seg unna. De andre ble dessverre tatt.

Seinere opplysninger forteller at de heldigvis kom fra det med livet i behold. En av dem var Per Vennemo, som senere ble ambassadør i Sovjet. Hauge hadde med en del penger fra legasjonen i Stockholm. Disse gjemte han for sikkerhets skyld ved Engemosen. Han greide aldri å finne dem igjen. Det ligger en skatt der inne, hvis ikke andre har funnet den.

Nå skjønte imidlertid Hauge at det var på høy tid å komme seg vekk. Hvordan kunne det gjøres på hurtigste vis? De gikk over skogen til Høland. Her ringte Heyerdahl Simonsen til doktor Eggen i Hemnes. Doktoren møtte opp med gasbind og andre nødvendige saker og kjørte Hauge til Fetsund. Her overtok doktor Ødegård fra Fetsund transporten.

Han kom i kontroll på turen. Da ba han tyskerne om å være raske, for dette hastet. Hauge lå i baksetet og ynket seg. Snart var Hauge hjemme på Nordstrand. Han pakket sekken, fikk med seg sin familie og gikk samme vei tilbake til Sverige, med unntakelse av det stedet der kurerene ble tatt. Her hadde Heyerdahl Simonsen staket opp en ny sti. Dette viste seg å være nødvendig, for i fra denne kunne de høre at tyskerne var på plass på samme sted som sist.

Flyktningruta gikk i oppløsning, og Heyerdahl Simonsen begynte som kurer. Han skaffet seg et svensk pass. I dette passet het han Per Hansen. Nå begynte han pendletrafikk mellom Oslo og Stockholm med post og andre ting. Fra nå av gjaldt det å holde orden i papirene. En Hansen med svensk pass i Norge ville sikkert ha stoppet hans virksomhet og kanskje ha kostet ham livet. Det er heller ikke sikkert at en norsk Heyerdahl Simonsen ville ha vært velsett i Sverige. Den verste strekningen på denne ruta var grensesonen. Her måtte en ha reisetillatelse. Selv brukte han sykkel, men posten sendte han med Oslobussen til Fetsund. Herfra tok han posten med seg på toget til Oslo.

Var det noen spesielt farlige episoder i denne tjenesten? Ja, det var det stadig vekk, men den ekleste av dem var en gang i Oslo. Han hadde kommet for tidlig til å treffe sin kontaktmann, og søkte seg inn på en kino for å se på en filmavis og for å være i sikkerhet. Plutselig kom det inn en flokk tyskere.

Heyerdahl Simonsen puttet postpakka under stolen fortest mulig. Tyskerne kontrollerte hvert eneste menneske i salen. De tok med seg noen. Hvorfor visste han ikke. Det var en stor lettelse da de for-svant ut.

I Høland ble det også sluppet våpen fra fly. Det foregikk den 27. november 1944, ved Steinstjern på grensen mot Rømskog. Det var Eilert Simonsen som var sjef for denne del av det hemmelige arbeidet. Ellers deltok Frithjof Heyerdahl Simonsen, Trygve Simonsen, Torkel Fornes, Rolf Jørgensen, Alf Snarholt og Alf Vig, og muligens noen flere. Det er lenge siden. Dette slippet var temmelig identisk med slippet som er referert fra Rødenes. De hadde de samme problemene med å måtte møte flere ganger før det kom noe fly. De fryktet at sporene i snøen skulle røpe dem. De hadde slitet med å bære innholdet fra ca. 20 containere til et gjemmested i skogen.

Disse våpnene ble også liggende til krigens slutt. Fru Heyerdahl Simonsen forteller at de har en tom container liggende ved hytta som et minne fra disse slitsomme, men spennende dagene.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *