Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Kurér


Intervjuobjekt:
Olaug Svedahl (1921) f Solli

Intervjuer:
Augstein Svedahl og Audun Torshaug

Olaug Svedahl, født Solli, sitter og smiler lurt mot oss. 73-åringen har nettopp lovet å svare på spørsmålene våre så godt hun kan. Olaug arbeidet under krigen på moren og faren sin gård, Halla. Hun ble i 1945 gift med motstandsmannen Johan Svedahl. De ble lykkelig gift og fikk fem barn. Johan døde for noen år siden.

Hvordan fikk du vite at det var krig?

– Vi skulle levere en lastebil med høy på kaia i byen, men den kom i retur fordi vi hadde hørt om krigen. Min far hadde lenge gått og sagt at det snart ville bli krig, men ingen hadde trodd noe særlig på det.

Hvordan var det på den materielle siden under krigen?

– Papir ble mye brukt som f eks. foring i stoler og i sko. Det var dessuten en del svartebørs. Såpa vi fikk ble kalt for B-såpe, og når du brukte den, føltes det som om du skrubbet deg med sandpapir fordi den var så grov. Det problemet løste vi ved å koke såpa selv. Andre fordeler med å bo på gård var jo at du da hadde god tilgang på mat, selv om tyskerne tok så mye de kunne.

Hva snakket folk om under krigen?

– De fleste i bygda diskuterte det de hørte på radio, og de fleste trodde at krigen snart var over. Dette var, selv om det ikke var sant, bra fordi det holdt motet oppe. De som var aktivt med i krigen nevnte den aldri, de var for profesjonelle til å røpe det de visste på det viset.

Hva gjorde dere under krigen?

– Det var jo egentlig ikke lov til å samles i grupper, men på tross av dette samlet vi oss på vegen hvor vi slo ball på søndager. Ellers tror jeg at Losjen og Ungdomslaget i Vika gikk som vanlig. Jeg hadde stevnemøte om kvelden og ble mistenkt for både det ene og det andre på grunn av det. Faren min distribuerte et ulovlig blad kalt for «Alt for Norge». Bladet, som han oppbevarte i halmen ute i låven, viste hvordan krigen egentlig var, i motsetning til de offisielle versjonene som nazistene krev i avisene.

Tyskerne

Tyskerne var svært høflige. Jeg husker en gang da en tyskertransport skulle ligge over på gården. De kom inn og fikk se bildet av kongen og dronningen på veggen, og en av dem kom bort til meg og sa vi måtte ta det ned. Da vi ikke ville gjøre det, sa han at han ikke var farlig, men det var andre som var det. Det hele endte med at vi snudde bildet mot veggen. Også på togene var de like høflige og gikk bestandig til side for deg. Men det fantes selvfølgelig unntak; En gang jeg var i fruktbutikken i Vika var det en tysk soldat som tok rundt meg, og da jeg avviste ham, ble han så sint at han dro til meg med full kraft midt i ansiktet så jeg måtte til legen. Jeg ble aldri kjent med noen tyskere. De var fienden og vi snakket aldri med dem uten at vi måtte, vi bare ga de en kald skulder. Det vil si, en gang datt det ned et tysk fly ikke så langt fra der vi bodde. Dette førte til at alle mannfolkene dro ut for å hjelpe til med redningsarbeidet De var jo tross alt mennesker tyskerne også, og de var hardt skadet. En annen gang var det unntakstilstand og vi fikk noen pass. Vi skulle inn til Trondheim og var sikre på at passet gjaldt der også, men da vi endelig kom fram, viste det seg at passene ikke gjaldt der. Vi måtte faktisk stå og krangle med den tyske kontrollposten på stasjonen i en time før vi kom oss videre. Det hendte også at vi måtte hjelpe norske og russiske flyktninger over grensen til Sverige via Selbu. Når det er sagt var det jo også en del som absolutt ikke var nazister, men som ble tvunget ut i krigen. Tyskerne bodde i en del privathus som de tok, i tillegg til skolen i Vika. Dessuten satte de opp brakker.

Hvordan forklarte folk ungene sine at det var krig?

– Det vet jeg egentlig ikke. De skjønte det vel uten at noen behøvde å forklare dem det. Ungene fikk forresten godteri av tyskerne, uten at det ble sett på som noe galt. Da var det nok verre med tyskertøsene, som ble sett på som forrædere. Disse var som regel farligere enn «vanlige» tyske sympatisører, fordi tyskertøsene var angivere. De fleste tøsene slo lag med tyskerne p.g.a. alle fordelene, men det fantes da også noen som holdt seg til en og var glad i denne.

Var det mange forrædere i bygda?

– Jeg tror ikke at det var så veldig mange forrædere, bortsett fra de damene som for med tyskerne. Det vil si, etter krigen brente jeg ei liste med navnene på de som var mistenkt, og da ble jeg litt sjokkert over å se hvor mange det var på lista som jeg visste om_
Var det direkte kamp eller aktivitet i nærheten av der dere bodde?
– Nei, det var ikke direkte kamp, men det var litt aktivitet. Blant annet var det en del som for til Sverige. Det var også snakk om å opprette et våpenlager i nærheten av Mostadmarka, men da det ble opprettet en radiosender der, gjorde de om på planene fordi de ikke ville ha for mye på samme plassen.

Hvordan traff du Johan?

– Jeg traff Johan like etter at han hadde rømt fra Vollan. Han var i Mostadmarka og jeg skulle snuse litt rundt i Vika og høre hva folk sa om ham.

Hvordan ble du og Johan innblandet i krigen?

– Jeg ble forespurt fordi de trengte en kurer til å dra til Stjørdal og Trondheim. Jobben bestod i å frakte hemmelige papirer, som jeg gjemte i skoene mine Det var lettere for en kvinne å frakte papirene for det var ingen som mistenkte deg da. Johan gikk da på befalsskolen og var med i de første trefningene inntil kapitulasjonen kom.

Olaug forteller videre at det ikke var enkelt å leve i et okkupert land, men at det var greit å bo på gård. På søndag morgen kom det mange og spurte om de kunne få litt mel og melk, og det fikk de som regel. Dette førte til at de ble meldt fordi de leverte for lite melk, og faren måtte inn til forhør, men kom tilbake uten at noe hendte.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *