Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Kvinnelig trikkekonduktør


Intervjuobjekt:    
Gunvor Brendmo (1919) f Jensen

Intervjuer:
Åshild Rokenes

Gunvor Brendmo ble født i Kiberg den 16. august 1919. Hun bodde i Vardø til i 1943. Da flyttet hun til Trondheim.

Hvordan opplevde du krigens start?

– Vi fikk meldinga over radioen. Det var nyheter flere ganger om dagen. Han som snakket i radioen, sa alltid navnet sitt, sånn at folk skulle føle seg trygge, og vite at kringkastingen fortsatt var i norske hender.

Men tiden gikk, og tyskerne kom. Jeg bodde i Vardø da krigen startet. Jeg var i huspost, men etter en stund måtte jeg slutte der, og da begynte jeg i huspost hos en legefamilie med to barn. Han var overlege på Vardø sykehus. Fruen var hjemmeværende, men hun var også operasjonssøster.

Mye bombing

Det var mye bombing. Ofte flere ganger hver dag. Verst var det om sommeren, for da var det lyst ute både dag og natt.

Natta til 1. mars 1941 ble Vardø utsatt for kraftig bombing. Da bombet de Vardø sykehus sønder og sammen. 19 mennesker ble drept. Deretter flyttet de sykehuset til fiskerfagskolen. Senere ble fiskerfagskolen også bombet, og da ble sykehuset flyttet til Sylteord, og der var det til freden kom. Det var ikke vanskelig å få sykehusplass, for var du syk så kom du på sykehus, og der fikk du være til du ble frisk igjen.

Det var en sykeavdeling for tyskerne også, pluss at de hadde eget lasarett, det var tyske leger der. Men hvis det var noe spesielt, og de trengte å gjøre et vanskelig inngrep (operasjon), så ble det gjort på Vardø sykehus. Overlegen som var i Vardø den gangen, han var i Vardø hele krigen, og han vet jeg har fått kongens fortjenestemedalje for sin innsats.

Han het Sverre Sørstad, og det var hos hans familie jeg hadde huspost. Jeg hadde ansvaret for ungene, og så gjorde jeg også mye husarbeid.

Evakuering

Etter en stund evakuerte Gunvor og ungene til Tana. Fruen var også med, men hun dro mye fram og tilbake. De bodde i ei hytte i Tana, helt til høsten kom, for da dro de tilbake til Vardø. Det var mye som skjedde mellom Russland og Vardø, for det var ikke langt imellom. Om nettene fyrte partisanene opp båtene, og dro over til Murmansk. Partisanene var omtrent det samme som kompani Linge. Søstera til Gunvor var telefondame på telegrafen. Tyskerne satt på telegrafen dag og natt, for å passe på hva som ble sagt. Gunvor selv hadde ikke radio. Hun kjente ikke noen som hadde det heller. Hun visste om noen som hadde radio, men hun var aldri der og hørte på. Hun hadde ikke noe særlig kjennskap til illegale aviser.

Dårlig med mat

Det var alltid noen som var oppe i fjellene og gav beskjed over til Murmansk om at båtene kom. Det kom ofte fly, og da ble det bombing. Det var mange store båter som ble bombet i senk. 900 mann druknet i en båtbrann. Det var mange som Gunvor kjente som ble fanget av tyskerne, og mange ble torturert til døde.

Til å være et så lite sted som Kiberg med så få mennesker, var det mange som ikke overlevde krigen. Maten var rasjonert. Det var minst av smør og sukker, og kaffe fantes ikke. På slutten av krigen var det dårlig med all mat. Det var ikke noe matauking der oppe. Folk dro mest ut på sjøen og fisket når det ikke var for mye bombing. Det var også mange som hadde kyr.

De brukte bestandig å ha blending for vinduene. Så snart de tente lys måtte blendingsgardinene ned. Det gikk mange vakter i gatene. Det var ikke noe særlig fester og idrett, for tyskerne bodde i de lokalene som ville blitt brukt til det. For eksempel tumhallen og Folkets Hus. Det hendte vel at noen folk hadde fester, men det var vel mest tyskerne som hadde fester, egentlig.

Vi måtte ha reisetillatelse hvis vi skulle noen steder, men vi reiste i grunnen ikke så mye på den tiden.

Sørover til Trondheim

Hjemme hos oss tok de 2. etasje til tysk sykehus. Vi snakket en del med tyskerne da, for de gikk jo mye opp og ned i huset. Vi bodde i 1. etasje. Men da jeg var i Vardø hos legefamilien, hadde vi ikke noe kontakt med tyskerne.

Jeg flyttet til Trondheim i 1943. Jeg bodde i byen og arbeidet på sporveien som konduktør. Jeg visste om noen nazister, spesielt Rinnan, for han bodde jo på Singsaker. Jeg visste om andre også.

Noen ganger ble vi innkalt på spesielle møter, og da hendte det at vi måtte sitte der og høre på i timevis. På slike møter måtte vi for at nazistene skulle fortelle oss om hvor mye godt Hitler gjorde, hvorfor det var krig, og hva nazistene og Nasjonal Samling sto for. Det vi hørte på disse møtene for jo som regel inn det ene øret og ut det andre.
Jeg bodde på hybel i Trondheim. Ofte kunne det gå mange dager da vi ikke fikk melk. Gunvor kjente ei som av og til satte en kvart liter melk til side som jeg kunne kjøpe. «Jeg tror ikke at det den gangen var lov til å sette inn bytteannonser i avisene,» sier Gunvor, men det var vel noen som var på landet og handlet hos kjente.

Var du veldig redd for Gestapo?

– Nei, jeg var ikke noe særlig redd Gestapo. En gang ble jeg innkalt som vitne i en slåsskamp på trikken, for jeg hadde jo sett hvem som startet slåsskampen. Da måtte jeg gi forklaring, og det var alt jeg hadde med Gestapo og slikt å gjøre. De tok aldri mannfolk i arbeid på sporveien, så det var derfor det var så mange kvinnelige arbeidere der. Som konduktør solgte jeg billetter. Alle som ville fikk kjøre trikk. Det kostet 15 øre for voksne og 10 øre for barn.

Hvordan var det da dere fikk meldinga om at krigen var over?

– Jeg skulle ha kveldsvakt på trikken fra kl. 19.00-24.00. Da jeg kom og skulle ha vakt, så merket jeg at det var sånn ei surring rundt meg, for alle var jo så glade. Hun som hadde vakt før meg fortalte at det hadde blitt fred.

Hvordan var stemninga?

– Nei, stemninga er veldig vanskelig å beskrive. Folk hoppet opp og ned, og du kan tro det var mange som reiste gratis med trikken den dagen. Det var en sånn glede at det ikke var til å tro, og jeg var så glad da den vakta var over. Folk var helt tullete. Freden kom den 8. mai 1945.

Da gledesrusen var over, kom den grå hverdagen igjen. Og da de tyske fangeleirene ble åpnet, fikk vi se hvor mange fanger det egentlig hadde vært under krigen. Her i Trondheim var det mest jugoslaver. De arbeidet for tyskerne som hadde tatt dem til fange. Det var mange fanger i det gamle fengselet (Vollar), og inne på Falstad, og i Oslo hadde de jo leirer som tyskerne sendte norske fanger til. Tyske fanger ble også samlet i leirer i Oslo, og så ble de sendt tilbake til Tyskland.

Har du noen gode minner fra krigen?

– Det har aldri vært slikt samhold mellom folk som det var den gangen. Vi hjalp hverandre, og var det en som hadde mer enn andre, så delte han med dem som trengte mer. Det var ikke slik at noen skulle ha alt for seg selv.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *