Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Landhandelen


Intervjuobjekt:    
Margit Strømmen (1921) f Haarberg

Intervjuer:
Dan Terje Rønning og Tommy I. Krogstad

Margit Strømmen bodde i Hasselvika under krigen. Hun sier at det er mye som er glemt, men her forteller hun det hun husker fra andre verdenskrig. Det er vanskelig å huske så mye etter 50 år, sier hun. Men det gikk da bra til slutt.

Torden og lyn?

Margit Strømmen forteller at det hun husker best, er den morgenen da invasjonen begynte. Først trodde hun det var torden og lyn, men hun fant fort ut at det var noe helt annet Militærbåter hadde kommet seg inn gjennom fjorden, og de skjøt mot land. Målet deres var festningen på Hysnes. Hun forteller at hun bodde like ved der. Det tok ikke lang tid før det ble stor trafikk på veien. Lastebiler med folk og andre ting kjørte fort forbi hjemplassen deres. De som bodde nærmest festningen, hivde nødvendige ting som sengeklær, klær og mat inn i bilen, minnes hun. Så evakuerte menn, kvinner og barn. Jeg pakket en liten koffert med små ting, vi trodde krigen skulle bli unnagjort ganske fort. Vi hadde jo ingen erfaring med krig. Etter et par dager dro vi tilbake for å hente noen flere ting, men ved Fevågskaret sto det en tysk vaktpost som vi hadde litt problemer med. Da vi kom tilbake til huset vårt, var butikken rundstjålet. Husene ble tatt av tyskerne, så det var ikke noe annet å gjøre enn å dra tilbake til Stjørna igjen.

Mest tyske kunder

Vi ble i Stjørna i lengre tid. En dag kom lensmannen og spurte oss om vi kunne komme tilbake og starte opp landhandelen igjen. I Hasselvika og Fevåg var det bare 2-3 små kjøpmenn. Lensmannen ryddet huset vårt for tyskere, slik at det ble mulig å starte opp igjen Vi installerte oss på en gård, og jeg måtte sykle hver dag mellom landhandelen og gården. Det var veldig viktig å få varer inn til bygda. Varene ble kjøpt på rasjonskort. Porsjonene var små, de bestod av litt kjøtt, brød og noe annet smått. Margit forteller at det var mest tyske kunder, og de kjøpte for det meste øl. Ølet ble kalt landsøl og det var alkoholfritt. En liten stund etter at vi hadde returnert, kom det meste av bygdefolket tilbake igjen. De fleste drev med krøtter.

Det var forholdsvis rolig, men det var selvsagt flyalarmer her også. Med en gang vi hørte fly¬alarmen, løp vi ned i kjelleren. Jeg husker en gang da det ble droppet en bombe over Fevåg-skaret. Den ble det mye leven av, skal jeg si deg. Men heldigvis var det ingen som ble skadet. Ellers hadde franskmennene og britene et par flyangrep mot tyskerne sine poster. De fikk antagelig for stor motstand, for det kom ikke noen flere angrep fra deres side.

Fanger

Det var ofte fanger som gikk forbi huset vårt, det var russere og serbere. Fangene var i elendig
forfatning. Som sko brukte de noen lærver som de hadde bundet til føttene. Ved siden av dem
gikk det bevæpnede vakter. Noen ganger løp fangene av veien for å få noe mat hos oss. Vi var
påpasselig med å gi dem mat hvis vaktene tillot det. Det var ikke alle vaktene som var like snille. Noen vakter var svært strenge, mens andre var mer menneskelige.

Alltid spenning

Vi mistet fem år av ungdomstiden vår. Det var ingen spesiell skolegang eller noen fornøyelser, og det var et svært tap for oss som var unge den gangen. Årene gikk fort, jeg vet ikke hvorfor, men kanskje det var på grunn av at det alltid var en sånn spenning. Vi hadde ingen tilgang på nyheter, men det var en del som hadde gjemt unna radioer. Fra dem fikk vi høre litt om hva som hadde skjedd, men vi kunne ikke være sikre på om alt var sant. Nyheten var ofte gått fra munn til munn, så de ble ofte diktet på litt etter hvert. Mange nyheter hørtes ganske dramatiske ut.

På kjøkkenet husker jeg at vi hadde et stort kart. Der flyttet vi et merke hver gang det hadde vært framrykking på en eller annen front. Slik kunne vi få litt peiling på hva det var som skjedde.

Det jeg husker best av det som skjedde ved krigens slutt, er den gangen Magne Hassel hadde pyntet en liten motorbåt med norske flagg og bjørk. Da ble det stor glede blant folket. Nede ved sjøen ble det sang og musikk til langt utpå natta. Alle feiret at krigen endelig var slutt, etter fem lange år, avslutter Margit.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *