Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Langt til hovedvei og høyt til værs


Intervjuobjekt:    
Aasta Skaugen (1924) f. Holte

Intervjuer:
Anita Groven, Bente Røen, Terese Klingen og Unni Snøsen

Aasta tar vel i mot oss. Vi setter oss godt til rette i sofaen. Hun begynner sakte og bestemt å fortelle om hvor hun bodde og hva folk fordrev tida med under krigen.

– Jeg var 15 år og bodde på Holtan i Orkdal da krigen brøt ut. Det var langt til hovedvei og høyt til værs, så vi følte oss ganske trygge. Det første jeg han huske etter krigsutbruddet, var at jeg hørte en ekstramelding på radioen den 9. april: 22 tyske fly hadde passert Sognefjorden! På den tida gikk jeg på middelskolen på Løkken, og vi fikk fri en uke, for ingen visste utviklingen videre.

Vi ble ganske vant til tyskerne etter hvert. Vi var ikke redde i det hele tatt. Jeg husker da de første tyskerne kom til dalføret. Det var Kristi Himmelfartsdag. Vi var selvfølgelig nysgjerrige, så vi gikk ned til hovedveien for å kikke på dem. Mange lastebiler for forbi, og det var forferdelig vått etter veiene. Tyskerne var nervøse, så de kjørte like fort selv om de punkterte. Av og til for det militære avdelinger med hester forbi. Tyskerne tok det gamle forsamlingshuset Solvoll og det gamle bedehuset som lå på Plassen. Gamle Årlivoll skole ble også tatt.
Jeg bodde på en gård, og der ble det stor forandring. Ingen av de tyskerne som bodde her, gjorde noe galt. Folk som bodde i byene, hadde det verre. Der ble det bombet en del. I første del av krigen ble mange evakuert fra Trondheim, blant annet til Orkdal. Den tiden gikk Thamshavnbanen, og kveldstoget kom til Svorkmo kvart på ti. Mange mennesker møtte opp for å se og ta i mot de som kom fra Trondheim. Det var ingen som visste hvem som kom. Det kunne være så som så med både moralen og rensligheten deres. Ofte var det både lopper og lus med på lasset.

Til oss kom en familie på seks og fire andre. Disse ble vi etter hvert gode venner med, og vi hadde kontakt med dem til lenge etter krigen. Til sammen var vi tjue personer rundt middagsbordet hver dag. Vi hadde både kjøtt og melk. De som bare hadde rasjoneringskort, fikk av og finitt for lite, og det ble drevet en del «svarthandel».

Om spesielle opplevelser under krigen sier hun: – Sangkoret var i drift under hele krigen, men ellers var det ikke lov å ha dansefester og lignende tilstelninger. Like ved heimen vår var det et gammelt skytterhus. Der brukte vi å ha fester. Huset var i elendig stand, så det var et mirakel at det sto når det var stappfullt med folk.

Jeg husker en gang vi kom fra korøvelse. Vi sto oppi Årlibakkene. Da smak det nedi Hongslomælan, og vi så at det kom røyk fra jernbanen. Vi skjønte med en gang at det var sabotasje. Det var bare en ting som sto i hodet på oss: Å komme oss heim så fort som mulig. Det måtte vi gjøre for ikke å vekke mistanke.

Men det var en verre episode oppi Klingliene. Det var den gangen Odd Nilsen ble sprengt. Han var med i kompani Linge og skulle sprenge jernbanen. Sprengstoffet hadde han i sekken. Sannsynligvis datt han og ble selv sprengt. Dette skjedde en fredagsnatt. Lørdagsmorgenen tok jeg toget til Løkken. Da toget kom til svingen ved ulykkesstedet måtte det stoppe. Dette er mitt verste minnet etter krigen.

Hvordan kvinnene hadde det? De hadde det vel ikke verre enn andre. Klær var vanskelig å skaffe. Brød bakte vi selv. Såpe ble laget av fettrester etter slakting. Vi kunne også få kjøpt B-såpe, en slags parfymert leire.

Vasking på vaskebrett var vanlig. Vi slaktet selv. Mange hadde kaniner, og slik fikk de både kjøtt og skinn.

Til slutt vil vi at hun skal fortelle om da det endelig ble fred. Og fortalte gjorde hun! – Ja, det var en fin tid. Den 7. mai syklet jeg til Løkken. På en butikk der ei venninne jobbet, hadde de flagg. Jeg kjøpte flere og holdt ett i hver hånd mens jeg syklet heim att. Dagen etter drev søstera mi og jeg og vasket klær. Da kom mor og ville ha oss med til stasjonen. Søstera mi protesterte og sa: «Nei, det kan vi ikke gjøre nå som vi vasker klær!» Da sa mor: «Dette opplever vi bare en gang, så nå glemmer vi klærne og drar.» Og det gjorde vi. Det er en opplevelse som jeg aldri vil glemme.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *