Av P.A. Rosvold
Hentet fra Årbok for 1971-72
Nord-Trøndelag Historielag
Steinkjer Trykkeri AS 1972

Leksværingen som var med i krigen i 1808

I fedrelandets saga har også leksværingene fått sitt navn risset inn. Om ikke så meget på prent, så dog i sagn som lever på folkemunne hos bygdefolket den dag i dag.

Som gode og trofaste borgere møtte de ved grensen når ordre om mobilisering var gått, og sloss på livet for sitt hjem og sitt land.

En dag våren 1808 seilte en båt ut fra «Innerelva» i Leksvik. Ombord var Jo Viktil, Anders Røstadtrø, Jo Svebakken og Jo Solli, som ifølge mobiliseringsordre skulle møte på Kongsgården i Trondhjem for å ta imot de nødvendige uniformseffekter, og så marsjere sørover for å stoppe svenskene ved grensen.

Alle disse var i all hast tatt ut fra sitt daglige virke, og om det forteller sagnet :

Anders Røstadtrø var sagmester på Skruddudalssagen hos kaptein Hans V. Müller og proprietær Johan Petter Testmann, som da var eier av Leksvikens jordegods.

Anders var sammen med 3 andre karer i fullt arbeide, og hadde nettopp lagt en svær stokk tilrette på sagbenken, som det blinkende opgangssagblad hadde gått midt inn i, da mobilliseringsordren kom.

Anders slipper straks «vardemmen» ned og karene setter seg på sagbenken og leser ordren. Det blir stille mellom dem da denne er lest, og Anders går opp til dammen og tar bunnluken op og legger den fremover i sagrennens bunn. Hver mann tar så sin nistebomme og går utover til bygden. Ved «Rågranseteren» ytterst i Skruddudalen sa en av dem: «Tru om vi alle kommer hit mere i livet.» «Ja Gud vet det,» var Anders’ svar.

Jo Solli var fra gården Solli i Leksvik markabygd, og var en ivrig jeger og fangstmann. Han hadde nettopp vært oppe i Hårfjellet og sett etter bjørnespor da ordren kom.

Jo Viktil og Jo Svebakken var såvidt hjemkommet fra fiske da de fikk ordren.

Alle disse leksværinger var med i slaget ved Ise Bru. Jo Viktil og Jo Solli var utsendt som rekognoseringspatrulje, og i et lite skogholt kom de helt inn på svenskene. Jo Solli fortalte mange ganger siden at det var på et hengende hår de kom tilbake til sin troppschef og fikk avlegge rapport.

I kampens hete var Jo Solli på den mest utsatte post, og en geværkule gikk så nær hans skulder, at skulderklaffen på uniformstrøyen blev revet i to deler. En annen gikk igjennem hans skosåle uten at foten blev rammet.

Såvidt sagnet beretter kom alle igjen tilbake til Leksvik. I de lange vinterkvelder mens hele familien satt med sitt arbeide i det sparsomme lys fra peis og «kulu», fortalte de, om sine opplevelser i felten. Det var mange dager, fortalte de, at de hadde bare litt tørrfisk og umalt hestehavre i ranselen.

Men som tiden gikk, la et glemselens slør sig også over disse tunge og prøvsamme år. Som det var før krigen ble livet etterpå. En kamp for tilværelsen, hvori enhver forsøkte å greie sig på den måten han best kunne.

Anders Røstadtrø blev ikke sagmester mere i Skruddudalen. Sagnet sier at slik som Anders og de andre karer forlot sagen, ble den stående, og stokken med det blinkende sagblad midt i heldte litt mere til elven for hvert år ettersom de underste stokker råtnet.

En vårdag i største flommen rauset det hele ut i elven.

Om Jo Solli sier sagnet, at han blev jakt- og fangstmannen som han var før. Mangen bjørn felte han, og mangt et baske-tak hadde han med skogens konge. Hårfjellet og Solliskogene, som ligger inntil grensen mot Verran, var en vidspurt bjørnetrakt, og der hadde Jo både selvskudd (opdrag) og bjørnesaks liggende.

Som fjellfolk almindelig var i den tid, var Jo meget hemmelighetsfull hva som angikk jakten og de steder hvor han felte viltet, og folk fremme i bygden måtte i hvert fall intet vite derom, da han trodde de vilde gå ham i næringen, og at han derved kanskje også kunde miste sin jaktlykke.

I 1832, på sine gamle dager, skjøt han en stor hanbjørn i Svartbergdalen i Hårfjellet, og da han kom på tinget og skulle få skuddpremien – 10 daler – utbetalt av fogden, spurte
sorenskriver Klykken, som også var på tinget og selv var en ivrig jeger, hvor Jo hadde skutt bjørnen.

«På bogen», svarte Jo. Ja, jeg forstår det, sa sorenskriveren, men jeg mener stedet hvor De feldte ham. «På bogen», svarte Jo igjen, og med det måtte sorenskriveren la sig nøye.
For lenge siden er disse menn fra Leksvik, som var med i slaget ved Ise Bru, døde. Deres ben er blitt til muld på Leksvik kirkegård, men vi som lever i landet i dag, vi bør minnes dem med takk for hvad de utrettet og led i disse barkebrødstider – 1808-1812.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *