Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Lensmannen arrestert under krigen

Intervjuobjekt:    
Sivert Knudsen (1909)

Intervjuer:
Lillian Kirkvold og Monica Aunmo

Singsås skole

I februar -45 satt jeg på kjøkkenet en sen kveld og drakk kaffe. Tidligere på dagen hadde jeg hjulpet noen engelskmenn med å frakte mat og våpen ned til bygda. Da banket det hardt på døren. Inn kom noen norske nazister. De leverte noen legitimasjonskort som de hadde lånt. De takket meg. Vi hadde en kopi av alle korta i kretsen. Det var bilde, navn og nummer på hver enkelt person i bygda. Originalene var gule, mens kopiene var grå. De skulle ha tak i en som het Per, men de visste ikke etternavnet hans, så de skulle peke han ut på bildet på kortene. De plukket ut alle som het Per og fant ut at den personen de skulle ha tak i, het Per Ravnås. De sa at de også skulle arrestere en som het Sivert Knudsen. Jeg ble redd og nølte litt før jeg sa at det var meg. De sto en stund og kikket på meg, før de sa at jeg fikk to minutter til å få på meg andre klær. Noen av nazistene gikk ut. Da kom broren min ned fra loftet, og jeg fryktet at han skulle slå ned en av nazistene. Men han klarte å beherske seg. Da jeg kom ut på trappa, så jeg at det lå to nazister på hver sin side av trappa. De hadde hvert sitt maskingevær. Jeg kjente igjen de to, for det var de samme som skjøt Ingar Troøien og Ole Kvemrød.

Kald trekk

Jeg måtte gå foran dem til bilen. Det var skummelt med geværmunningen i ryggen, så jeg prøvde å gå bak dem. Men jeg ble puffet frem igjen. Jeg ble plassert i en bil som kjørte oss til Reitstøa. Der var det fest i det okkuperte huset til Ivar Kvernrød. Jeg lå på gulvet over stua. bundet. Bernhard Hovstad lå ved siden av meg, og vi lyttet til hva som ble sagt nede. Plutselig hørte vi at broren til Bernhard var nede til avhør. Nazistene ropte at de skulle skyte broren hans oppe på loftet, hvis han ikke snakket.

Det var kaldt å ligge der i så mange døgn. Men endelig ble vi ført ut i dagslys igjen. Vi ble satt inn i en lastebil der det var presenning på sidene. Men ennå var trekken kald Inni bilen var det nazister som satt og siktet på oss. Den ene av dem satt og «duppet» geværet i magen på meg. Han hadde fingeren på avtrekkeren, og hadde det kommet en dump i veien akkurat da, ville jeg blitt skutt.

Til Misjonshotellet

Jeg ble kjørt til Misjonshotellet i Trondheim. Der måtte jeg stå oppstilt med våpen like foran ansiktet mitt. Derfra ble jeg fraktet til fengslet på Vollan. Der var jeg på et lite rom på ca. 2 x 2 m. Vi var mange der, og hvis vi skulle slå lens, måtte vi gjøre det i en koksovn. Stanken ble etter hvert motbydelig.

Så en dag ble vi tatt med til et kontor. Der måtte vi gi fra oss personlige eiendeler, som f eks. klokker, penger o.l. Så ble vi plassert i ei lita celle (ca. 3 m bred og døra var på ca. 1,10 m) Cella var en del av noen større brakker. Den hadde en lufteglugge. Det var ensomt der. Etter at jeg hadde vært der ei stund, ble jeg plassert på ei brakke sammen med fem andre. Det var lite hyggelig der, og lufta var dårlig. Når vi måtte på do, så sto det ei bøtte inne der hvor vi kunne gjøre fra oss. Bøtta gikk vi og tømte etter tur. Når noen skulle gå forbi, måtte vi si: «Unnskyld, far vi lov til å passere?» I bøtta hadde vi klor, så det ikke skulle lukte. Men lukta hang igjen lenge etterpå.

I cella mi var det en kar ifra Molde. Da han kom dit, var han tykk og stor. I den fangeleiren han hadde vært før, hadde de fatt godt stell og mye mat. Men nå begynte han å bli tynn og spinkel.

Godt med dusj

Jeg husker spesielt godt den natten hvor alle i brakka måtte ut og sage ved. Gårdsplassen var sølete og leirete. Der måtte vi springe rundt i søla. Etterpå måtte vi ta en lang springmarsj. Vi fikk ikke dusje etterpå.

En dag kom det tre tyskere inn. De hadde med seg noen papirstrier som lignet på dongeri. Vi måtte kle av oss og ta på oss klærne. Tyskerne gikk ut. Vi trodde at vi skulle skytes. Det gikk mange skrekkhistorier om folk som ble skutt nakne. Men heldigvis skulle vi bare dusje. Jeg hadde hørt om noen som dusjet og som døde av at det kom gass ut av kranen. (Det var i de tyske fangeleirene.) Men vi var heldige og fikk både varmt vann og såpe. Det var godt å dusje etter mange uker uten vask. Men så, etter at vi hadde fatt av oss såpa, tok den tyske vakten og skrudde av varmtvannet. Og der måtte vi stå ganske lenge, før vi ble ført inn til cella igjen. Det rare var at vi ikke ble syke.

Broren sang

I cella mi var det en mann fra Mosjøen, han het Arild Øybakken. Det var mange lyder rundt
oss, og en gang hørte vi en som sang. Da smilte Arild for første gang. Han sa at det var broren hans som sang.

Så en dag, da det begynte å bli vår, ble vi igjen kommandert ut. Da måtte vi ha på oss andre klær. Vi måtte ut på gårdsplassen og stå der. Etter ei stund kom det flere fanger, og jeg kjente Hans Foros igjen blant fangene. Vi trodde da at vi skulle til Grini. Men vi ble tatt ombord på Brattøra-båten og over til Ekne. Derfra måtte vi gå opp til Falstad fangeleir. Rundt det store, uhyggelige området var det piggtråd. Vi kom inn på et kontor, hvor vi ble kroppsvisitert. Der skulle vi legge fra oss verdisakene våre. Etter krigen, da jeg skulle hente sakene, var de borte. Jeg tror det var russere som hadde tatt dem.

Lå i kloakkledning

I denne leiren fikk vi høre mange historier om folk som ble henrettet og gravd ned i Falstadskogen. Juban, en serber som var i samme brakke som meg, fortalte at alle hans kamerater var blitt skutt. Han måtte grave dem ned selv. Men en natt fikk han beskjed om å grave dem opp igjen og dumpe dem i sjøen. Juban var redd for å bli skutt selv, så han gjemte seg i en kloakkledning. Der lå han kanskje ei uke, helt til freden kom.

Freden

Da freden kom, ble vi som var igjen, satt fri. Vi gikk mot Ronglan sammen. Der var det fest, med norske flagg, barn og glade mennesker. Det var rart å tenke på at alle lidelser, alle sorger ikke fantes mer. Nå var Norge et fritt land. Alle var på gråten, det var så rørende. Vi fikk ei matpakke og ei B-såpe. Biskop Norderval talte på vegne av oss fangene. Vi fikk oss et skikkelig måltid. Et kor sang.

I Trondheim var det stappfullt av folk. Folk hang ut igjennom vinduene. Vi hadde et merke på handa som viste at vi var fanger. Da folk så det, gikk de av trikken slik at vi fikk gå på. En mann ville betale billettene for oss. Vi gråt nesten hele veien opp til Singsås.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *