Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK

Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd
Klikk her for å lese ”Innledningen” til boken.

 

Mannen ble kalt Bies’kan Båjá

Ved elva Kárášjåkka — et godt stykke ovenfor kirkebygda — ligger Bies’kinjár’ga. Der bodde en mann som ble kalt Bies’kan Båjá. Han laget bånd utav de tynne, lange rottægene på bjørka. Tægene bandt han sammen og laget bånd på flere hundre meter uten at man så en eneste skjøt på dem. Båndene kokte han, så de ble myke. Det var sterke bånd, og folk kjøpte av ham og brukte til garnstrenger. Hver vinter kom han kjørende til Skuvvanvárri med bånd som han solgte.

Han var en troende mann, og det var ikke løgn det han fortalte. Så satt han på fjellstuekjøkkenet og drakk kaffe, og rundt satt folk og lyttet. Og Bies’kan Båjá kunne fortelle!

Noen fjellsamer var kommet ned til ham på Bies’kinjár’ga med en fjellsamekone som var død. De hadde lagt henne i en pulk, for noe annet hadde de ikke hatt å legge henne i. Det var frost.

Ja, så hadde de trukket pulken med kjerringa inn i høyskjåen hans. Det var meningen han skulle kjøre henne ned til Kárášjåkka med hest og slede.

Om kvelden gikk han inn i skjåen for å hente høy til hesten. Da satt kona oppreist i pulken! Teppet var glidd av henne. Det ene øyet var lukket. Men det andre var åpent, og det var stort! Han gikk da langsomt baklengs ut av skjåen og hentet ikke noe høy den kvelden. Men før han gikk, leste han noen ord til henne om at hun måtte legge seg ned. Hun hadde ikke noe med å reise seg opp, hun som var død. Hun skulle ligge i ro. Dessuten var det jo frost, og han kunne ikke forstå at hun — som jo var stivfrossen — kunne bøyes i det hele tatt, selv om hun ville aldri så mye.

Det var neste morgen. Det var ennå mørkt, for det var midtvinters. Han hadde ikke særlig lyst til det, men han tenkte at han fikk nå gå i skjåen likevel. Da han kom dit, lå kona som hun skulle med teppet over seg.

Han trakk pulken ut og la den på sleden, og så kjørte han av gårde. Det bar av sted mot Kárášjåkka. Men så meget skjure og så meget kråke som han aldri før hadde sett kom og satte seg på pulken og sleden. Hele sleden var full av fuglene, det ble nesten ikke plass for ham å sitte. De satt der alle steds og flakset mens hesten diltet av gårde. Men han sa ikke noe. Han bare fikk hesten til å springe fortere og sang salmer. Og til slutt fløy de da vekk, alle skjurene og kråkene.

Ja, ikke for det at han syntes det var noe rart med fuglene, for hun hadde vært en trollat kjerring da hun levde!

I almuestuen hvor hestekjørerne tok inn, satt man og pratet om kveldene. Fjellstuesønnene var ofte og hørte på, og mangen en gang kom samtalene inn på spøkelseshistorier.

I gammel tid gikk postruten fra Alta til Kárášjåkka. Langs ruten var det reist posthytter. En av dem lå øverst i Stippanåvi noen mil sørvest for Skuvvanvárri.

Med tiden ble postrutene forandret. Nå gikk den fra Læv’dnja over Skuvvanvárri til Kárášjåkka. Men de gamle posthyttene stod ennå. Folk som hadde sin vei forbi dem brukte å overnatte i hyttene.

Oppsitteren på Gár’din het Per Balto. Han kom forbi posthytten i Stippanáv’ži. Han hadde kløvhest med. Det var sent på høsten. Det var ennå ikke kommet snø på marka. Det var litt sent på dagen, og han tok inn i hytta.

Han kokte seg kaffe, spiste og la seg i køya. Hesten hadde han bundet ute. Han hørte den beite, den var ikke lenger unna. Han hadde tent parafinlampen, og det brant i ovnen, som stod på en steinhelle.

Mens han ligger der og hviler, hører han det kommer noen på yttersiden. Og inn kommer en mann. Han er kledd i en gammel pesk og har stav i hånden. Pesken er slitt og dårlig. På hendene har mannen røde våtter.

Han er liten. Han er fjellsame. Et øye må han ha mistet, for over det har han en sort lapp. Han setter seg på steinhellen tett attmed ovnen. Men han hverken hilser eller sier noe.

Per Balto setter seg opp i køya og sier til den fremmede at du må ta og drikke kaffe. «Det e kaffe på kjelen. Og kopp på bordet. Det e bare å drikke.»

Men mannen svarer ikke. Han sitter bare der og stirrer framfor seg. Etter en stund reiser han seg og går ut.

Da hopper Per ut av køya og springer etter for å se hvor det ble av ham. Men fjellsamen er borte. Og hesten til Per beiter rolig der fremdeles, den har ikke merket noe uvanlig.

Per synes dette er merkelig. Ikke kjente han fjellsamen heller, enda han skulle jo være godt kjent med samene i området. Og at gamlingen kom inn på den måten? Han hadde vært forfrossen, og ikke drakk han kaffe! Og ikke sa han noe.

Da det lysnet av dag, startet Per Balto videre hjemover til Går’din. Han var tankefull der han gikk og holdt hesten i bigslet.

Det gikk en tid. Så kom en gammel fjellsame innom fjellstua, og Per kom til å fortelle hva han hadde opplevd i Stippanáv’ži. Ja, det kunne nok stemme, mente gamlingen.

For lenge siden da hytta var ny, stod den låst. Det var bare postbæreren som hadde nøkkel og kunne bruke den. Da var det en fjellsame som frøs i hjel der på trappen. Og etter beskrivelsen var det den samme samen som Per Balto hadde sett. Det var en liten mann — en gammel gubbe — med dårlige klær og bare med ett øye.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *